Namsos bys Historielag

Næringsliv

Skogbruk og sagbruk i Namdalen gjennom århundrene

skog.jpg

Det er ingen ting som har vært viktigere i Namdalen enn skogen. Gjennom skiftende tider har både bergverk, fiske og annet landbruk forsøkt å hevde seg i konkurransen om hva som var viktigst. Men når det kom til punktet om å skaffe seg rede mynt, så var skogen det man nesten alltid kunne falle tilbake på. Selvsagt har verdien av selve tømmeret og skogen svingt kraftig gjennom tidene. Konjunkturene og verdensmarkedene har til enhver tid påvirket skogbruket kraftig. Så også i dagens verden.

Spekulasjoner og tvilsomme aktører

Vi kjenner jo til de store skogoppkjøpene som ble foretatt midt på 1800-tallet, av relativt kyniske spekulanter. Det er jo også en kjent sak at en del av disse oppkjøpene ble gjennomført ved hjelp av sprit og andre tvilsomme betalingsmidler.

Mange av disse eiendomstransaksjonene endte etter hvert i selskapet Van Severens eie. I siste instans ble jo Van Severens skoger solgt til Norske Skog, som igjen videresolgte skogen for å skaffe seg likvider til tvilsomme fabrikkoppkjøp rundt omkring i verden.

Arvesølvet

Denne historien burde ha lært oss at det er viktig å være på vakt når det slås til lyd for salg av Statskogs eiendommer rundt omkring i landet. Det er med skogen som med fossekrafta – det er arvesølvet til det norske folk det er snakk om. På meg synes det ikke som vi har lært all verden av historia. Energien vår går fortsatt på tilbud. Og hver gang det bygges en overføringskabel til kontinentet spretter prisene på energien opp i Norge og senkes ørlite grann på kontinentet. Det minner ikke mye om arvesølv dette. Men etter dette hjertesukket kan det passe å se litt på sagbruksvirksomheten i Namdalen gjennom tidene. Det er neppe noen annen aktivitet som har skapt større grobunn for vekst og utvikling i Namdalen. Det finnes ikke noen sysselsettingsstatistikk fra f.eks. 1800-tallet, som klart forteller oss hvor mange som arbeidet i og på de forskjellige sagbrukene vi kjenner til. Men en del opplysninger har vi tilgang til og de forteller en hel del.

De mest avsidesliggende skogene i Namdalen var ikke ansett som særlig verdifulle. Så sent som på 1840-tallet – under skyldsettingen av ryddingsplassene, i det såkalte «Namsen-almenningsområdet, heter det gjentagne ganger, at skogen her ikke har noen som helst verdi, uten til husbehov. Tydeligst ser man dette når staten selger Grøndalen for 10 spd og foreslår å selge Mellingsmoen til samme pris. Dette skulle prege skogsverdiene langt inn mot 1900-tallet.

 

22.jpg

 

 

Namsos før 1872. Trelasthandler O.G Olsenss praktvilla til venstre for kirka. Disse bygninger sto ferdig i 1859.
 

 

 

Huggne bord

 

 

3.jpg

 
 

Til venstre: Bøløks, vanlig type

Til høyre: en bredbladet variant

 

var starten på en litt mer effektiv måte å utnytte tømmeret på enn bare rundstokken. Det foregikk ved at man kløyvde stokken ved hjelp av ei bleggøks og trekiler til stokken var delt i to. Deretter ble stokkene rødd til ved hjelp av ei bile. Dette ga forbausende bra trelast som blant annet ble nyttet til å lage relativt store båter, som f. eks. vikingeskipene. Det er kjent her i Namdalen at slike huggenbord ble benyttet i finere bygg helt fram til rundt 1700. Romstad kirke her på Høylandet, som ble bygd 1670 til 1674 er utført med slike materialer, som var gitt av sognets folk. Det samme gjelder for så vidt også Gløshaugkirka fra 1690-tallet.

Håndsaga var ett verktøy som ble tatt i bruk lenge etter at øksa var innført i våre skoger. Det ble også produsert bord eller materialer ved hjelp av ei tohånds handsag, hvor man benyttet et stillas, hvorved en mann kunne stå under tømmeret og en annen sto over stokken. Denne teknikken er kjent helt tilbake til 1600-tallet.

4.jpg 

Kløyving av tømmerstokk etter gammel metode.

 

Oppgangssagene og vannkrafta

Var starten på sagbruksvirksomheten som hadde som formål å selge trelast ut fra distriktet. Disse oppgangssagene og for så vidt også de første sirkelsagene var avhengige av vannkraft for å fungere. Oppgangssagene var grunnlaget for den første industrialiseringa av skog- og sagbruksvirksomheten i Namdalen og landet for øvrig. De var bygd med ett blad i hver ramme eller grind som det også ble kalt. Sagbladene var av jern og meget tykke. Bladene ble heller ikke herdet slik man gjør i dag. Imidlertid ble de gjort stivere og mere elastisk ved såkalt «kald hamring». På Høylandet var det Haukmokarene som var mest kjent for dette arbeidet.

Det ble bygd flere oppgangssager langs Namsens sideelver og i andre mindre vassdrag.

Den siste oppgangssaga vi kjenner til i Namdalen holdt på fram til 1921.

Vannkrafta begrenset selvsagt plasseringsmulighetene betydelig. Statsmyndighetene forsto tidlig at dette kunne være gode skatteobjekter. Allerede i 1545 innførte kong Kristian III trelasttoll. I 1560 kom en utvidelse av tollgrunnlaget ved at det ble innført en ekstraskatt på 3 daler for sag som var i drift hele året og det halve beløpet på flomsagene. Christian IV økte skattene på disse sagene betydelig i si tid. Fra 1795 ble det mere liberale regler for sagbruksdrift, men fortsatt var det restriksjoner på saging til eksportsalg. Det ble faktisk først opphevet i 1860.

På Høylandet bygde Anders Aavatsmark den første sirkelsaga i 1872.

5.jpg

 


Tømmerslep ved Namsenbrua.
 

Dampsagene

Holdt sitt inntog i Namdalen ved etableringen av den første dampsaga i Norge i Spillumsvika i 1853, i daværende Namsos landdistrikt, som var en del av Overhalla kommune på denne tiden. I 1891 ble dette en del av Klinga Kommune. Den som sto bak dette var Erik Olsen Wullum, opprinnelig fra Nordmøre. Sagbruket fikk en kort levetid, bare 8 år og gikk konkurs allerede i 1861. Han endte sitt liv som strandsitter på Spillum. Han må for øvrig regnes som stamfar for Wullumslekta som fortsatt bor i Namsos.

Vannkrafta

ble den store utløsende faktor, etter hvert som sirkelsagene tok over markedet. Samtidig ble kvaliteten på sagblad og annen teknologi forbedret. Utover 1700-tallet ble det stadig flere småsagbruk langs Namsens sideelver og i andre små vassdrag i Namdalen. I Overhalla og Høylandet kjenner vi til Raaumsaga, Opdalsagene (2), Horka, Tømmerås (2), Landego (2), Askildaune, Galguften og Haklia. I alt 11 stykker. I 1824 skulle det i Namdalen være i alt 70 sagbruk med en samlet produksjon på 1291 tylfter tømmer. Hvor mye man kan stole på disse tallene er noe usikkert. Dette idet skatten ofte influerte på hva man oppga – den gangen også.

Vi er kjent med at ett av de større sagbruka tilhørte gården Hammarsøy i Vemundvik. Bruket lå innerst i Røyklibotnet ved Sagelva og ble startet så tidlig som i 1639. Det var flere eiere her gjennom tiden. Selve gården var på størrelse med et stort gods. De eide store skogområder og mange gårder. Sagbruket var i drift frem til 1884. Da kjøpte Spillum Dampsag & Høvleri hele eiendommen og la ned sagbruket til fordel for deres eget sagbruk på Spillum. Til sine tider var 65 mann i arbeide på dette bruket. Det bodde også en betydelig koloni med strandsittere og husmenn inne i Røyklia på denne tida. Dette bruket var avhengig av vannkraft hele året – og det var det tilstrekkelig av i dette vassdraget. Samtidig var det drift på 2 forskjellige flomsager inne i den lille fjorden. Det finnes fortsatt klare spor under fossen og ut over elvosen etter dette bruket.

 

11.jpg

Skogshusvære på Hylla, Vestgøten, malt straks etter krigen av Roald Renbjør.
 

Saltkoking

Var også en del av det økonomiske grunnlaget for skogsdriften på 1700-tallet. Det var en serie saltkokerier ut gjennom Namsenfjorden. Vi kjenner til at Hans Nielsen Hauge var engasjert i dette på slutten av 1700-tallet i Survika. På Hammarsøygården i Vemundvik, ligger det 2 øyer som fra gammelt av hette Salterøyene. Her ble det kokt salt allerede på 1600-tallet og frem til rundt år 1800. Den årlige produksjonen var 300 tønner salt. Visstnok krevde dette 1000 favner ved. Et betydelig kvantum med bare handmakt til å produsere veden. Morsomt er da å vite at ordet salær, som advokatene bruker om sine til tider høye honorarer, er avledet av det latinske ordet Salinas, som betyr salt. Med andre ord saltet var svært verdifullt. Men så var det også skapt av de namdalske skoger.

Glassverkene holdt sitt inntog i Namdalen

på slutten av 1700-tallet. Det mest kjente er glassverket på Åsnes på Sjøåsen. Her holdt Overhallingen Hans Barlien til og var aktivt med på dette. Barlien stod jo bak den såkalte Overhalla-revolusjonen og endte sitt liv over i USA. Selve glassmakeren var en Vogelsang fra Schleswig-Holstein. Her var også William Schilliås fra Seierstad en aktiv eier. Det ble etablert glassverk i Survika under Hans Nielsen Hauges ledelse og det ble fra 1850-tallet etablert 2 glassverk i Namsos. Det første på Tiendeholmen det andre midt på 1860-tallet nede på Lonet i Overhallsveien.

Det som preget disse virksomhetene var det samme som for saltkokeriene; behovet for enorme mengder energi hovedsakelig ved, men også torv. Glassverket på Åsnesset hentet denne torva i fjellsiden ovenfor selve verket. Til glassverket på Åsnesset kom det for øvrig en hel del mennesker fra Schleswig-Holstein som senere ble bosatt i Botnan-området. Slektene etter disse menneskene bor fortsatt i distriktet.

Folkevandringa i Norge

hadde begynt rundt 1800-tallet på grunn av for lite dyrkingsjord i de sentrale østlands-områdene. Dette økte kraftig på etter hvert som nye og større sagbruk ble etablert rundt utløpet av Namsen og de indre deler av Namsenfjorden. Av de bosettingsoversiktene vi har fra perioden fra 1850 og frem til først på 1900-tallet ser vi at folk trekkes mot Namdalen. Her var det arbeide å få og mulighetene for å rydde en liten plass var stor. Bosetninga, særlig i de indre fjordområder økte kraftig. Bakgrunnen var muligheten for å overleve og ta vare på seg selv og en liten familie. I fjorden var det svært mye fisk på denne tida. Det var ofte det avgjørende for å kunne skaffe seg et utkomme. Hvis vi går i marka i fjordområdene utenfor Namsos finner vi svært ofte spor etter bosetting og nybrottsland som naturen nå tar tilbake.

Namsos Bys Historielag har kartlagt mange av disse plassene og de har kunnet fortelle oss om slit og arbeide. Mange av de dominerende slekter i byen og omlandet i dag kan føre sine anespor tilbake til en slik plass. Vi har i flere år arrangert fjordturer med det for øye å lære bort disse kunnskapene til interesserte – unge og gamle. Hittil har vi hatt med ca. 1000 personer på disse turene.

Indre Namdal

I de indre bygder ble det derimot vesentlig karrigere forhold og vanskeligere å etablere seg. Mulighetene for fiske og utmarkshøsting var mere begrenset. Skogseiendommene var lavt verdsatt og ble raskt overtatt av storkapitalen. I dag ser vi tendens til at det samme gjentar seg og at eierskapet til namdalsk skog, jord og grunn går over til pengesterke investorer. Dette bør antagelig bekymre oss

Namsos by

Ble vedtatt etablert i 1845. Dette førte til en oppblomstring på Bråholmen, som plassen hette før byens anlegg. Allerede lenge før byen ble anlagt var Tiendeholmen et sted hvor utskiping av trelast og tømmer fra Namdalen foregikk. Starten på den industrielle utviklingen i Namsos tok noe tid. Elektrisitet fantes ikke. Den kom først i 1907 da Tavlåa Kraftverk ble bygd. Som vi så tidligere, gikk det ikke så bra med det første dampsagbruket i Spillumsvika. Etter hvert ble det imidlertid anlagt en serie sagbruk i og omkring byen. Det første kom på det som opprinnelig ble kalt Verftstangen, etter hvert ble det hetende «Gammelsaga». Det tilhørte Carl Gulbranson fram til 1902. Dette er der hvor Nexans Kabelfabrikk ligger. Det ble også etablert et bruk som hette Bjørumsbruket også kalt Pina. Det lå bak Gammelsaga. På Tiendeholmen ble det anlagt 2 mindre bruk. I Lavika var det en overhalling ved navn av Theodor Sommerschield som anla et bruk. Namsen Trælastforening lå der hvor Storsenteret ligger nå. Bjerkhoelbruket, også kalt Karavoligheita lå rett nedenfor tunellen i Vika. Lenger vest lå Namdalsbruket, kalt Faligheita og aller ytterst Ole Mørkveds bruk, som ble etablert i 1921. På Spillumssida lå Thorkildsens bruk, Spillum Dampsag & Høvleri (fra 1933 Spillumsbruket). Fra 1947 etablerte Otte Aune fra Harran seg med sagbruk i Storvika på Spillum. På Bangsund hadde firma Albert Collett blitt eneeier av Bangdalens Interessentselskap og overtok flere tidligere småsagbruk i området og etablerte Bangdalsbruget i 1894. Collett hadde tidligere hatt sagbruk, først på Salsnes, senere på Salsbruket (Oppløyg): Fra 1939 drev familien Duna sagbruk på Strandholmen i Vemundvik. De kom flyttende fra Vikan på Elvalandet. Det såkalte Vikan Trelast.

I 1902 kjøpte Van Severen & Co. Ltd. Gammelsaga fra Carl Gulbranson. I 1928 overtok de Namsen Trælastforening og la ned denne. Trælastforeninga hadde noen år før overtatt Sommerschieldbruket og lagt ned dette. Bjerkhoelbruket gikk konkurs i 1924. På Spillum overtok Salomon Mørkved bruket og i byen drev Mathias Mørkved Namdalsbruket, mens Ole Mørkved etablerte seg som sagt i 1921.

van.jpg

 

 

Tegning av Van Severens anlegg straks etter krigen.
 

Sesongarbeide

Helt frem til rundt 1960-65 var driften av sagbrukene og derved alt som hørte til svært sesongavhengig. Tømmerbommene frøs til rundt midt i desember og åpnet egentlig ikke før rundt 1. april. Tømmerfløtingen var også avhengig av fløtningsvann, spesielt i de mindre vassdraga. Skogsdriftene var også svært avhengig av nedbørsforholda. Jeg husker godt tilbake til de siste vintrene på 50-tallet, hvor sagbruka rundt Namsos stengte før jul og først åpnet på vårparten. Det ble smalhans, både for de som arbeidet på saga og de som drev handel i byen. Det var akkurat som et lokk ble lagt over det hele. På denne måten var sagbrukene og skogen en del av helheten for oss alle.

Statland

Her kjenner vi til sagbruksvirksomhet helt fra 1626. Gjennom skiftende tider har det vært mange sagbrukseiere og drivere her ute. Den meste kjente er overhallingen William Schilliås, som hadde hovedsete på Seierstad, og etter han kom familien Ekker inn i bildet. I 1853 ble det opprettet en avtale mellom trelasthandler O. G. Olsen og en Andrias Janson som innebar at her ute skulle den første sirkelsaga i Namdalen etableres. I løpet av 1854 hadde dette sagbruket hele 20 sagblad i virksomhet. Alt basert på vannkraft selvfølgelig. Det var det rikelig av her. I 1859 gikk det ute med O. G. Olsens virksomheter. Hans virksomheter ble overtatt av et selskap ved navn av P. Rist & Co. Rist var nordmann, men en del av selskapets eiere kom fra Belgia. Fra 1875 ble firmaet hetende J. F. & C. A. Van Severen. Dermed var dette selskapet etablert og kom til å dominere sagbruksindustrien i Namdalen. Her ute fram til 1909. I 1902 kjøpte de som nevnt tidligere Gammelsaga fra Carl Gulbranson i Namsos og flyttet all aktivitet til byen. I 1909 kjøpte Elias Ekker og hans sønn Emil virksomheten på Statland. I 1913 bygde de tresliperi her ute som var i drift fram til 1934. Sagbruket gikk videre og det ble også drevet husfabrikk. Flere kjente bygårder i Namsos ble levert av Statlandbruket. Ikke minst Realskolen oppe i Vika. Den ble opprinnelig bygd som folkeskole i 1941 men ble etter hvert brukt til alle mulige skoleformål inntil det ble revet rundt 1990.

8.jpg

 
 
Åsnes Glassverk på 1800-tallet.
 

 

Tresliperier

Foruten sliperiet på Statland ble det bygd et sliperi på Lauvsnes i 1909, Namdalens Træsliperi. Bak denne etableringen sto Van Severen og Namsen Trælastforening. Familien Collett bygde et sliperi på Oppløyg, Salsbruket Tresliperi. Begge disse er borte nå. Det ene ble lagt ned, det andre brant. Men de var sentrale avtakere av sliptømmeret fra århundreskiftet og frem til 1980-tallet. Sliptømmeret hadde svært vanskelige markedsforhold helt fram til den store industrietableringen på Skogn.

 

9.jpg

 
 
Salsbruket tresliperi, 1948
 

Nordenfjeldske Treforedling, senere Norske Skog,

ble etablert for å ta hånd om de store mengder sliptømmer, som skogeierne hadde problemer med å få avsatt. Fabrikken kom i gang først på 1960-tallet. Bak denne etableringen sto, ikke minst den store strategen Ivar Aavatsmark. Han var skogeiernes fremste mann og har betydd enormt mye for skogbruket i Midt-Norge. Papirfabrikken på Skogn har antagelig vært den beste industrielle investeringen i fastlands-Norge etter krigen. En skikkelig pengemaskin. Samtidig viste denne investeringen hva skogeierne kan oppnå – bare de står samlet bak et større engasjement.

Tragedien med Norske Skog.

Det er på bakgrunn av det jeg har sagt foran, dypt tragisk at ledelsen i Norske Skog satte alt dette over styr i sin iver etter å kjøpe opp papirfabrikker rundt omkring i verden. Jeg arbeidet selv i Svensk Papir as på denne tiden og solgte blant annet avispapir. Det var med stor undring vi fulgte med i de disposisjoner konsernledelsen i Norske Skog foretok seg rundt årtusenskiftet. Til slutt hadde de fullstendig ødelagt selskapet og det gikk etter hvert overende, ute av stand til å betjene den enorme gjelda disse disposisjonene etterlot seg. Alt sammen endte etter dette på utenlandske hender. Papirfabrikken på Fiborgtangen ruller videre og tjener faktisk penger, selv i det tøffe papirmarkedet denne fabrikken møter i dagens marked.

Mørkvedslekta dominerte sagbruksvirksomheten.

Ingen skal være i tvil om betydningen Mørkvedslekta har hatt for sagbruksindustrien i Namsos og distriktet og derigjennom all skogsaktivitet vi har hatt i Namdalen. I dag er det bare en igjen og det er den yngste Ole Mørkved som driver og impregnerer svensk furu på Skogmo. Ole er jo heller ikke noen ung mann lenger, selv om han er betydelig yngre enn meg. Hele ett år.

Fremmede eiere på vårt største bruk – hva vil det bety?

I dag er jo alt dette historie – nå gjenstår i virkeligheten ett sagbruk, nemlig Moelven Van Severen, som sager vel 200.000 kbm. tømmer hvert år i skarp konkurranse med inn- og utland. Moelven Van Severen er blant de største sagbrukene i landet. Spesielt viser jeg til at de er landets største høvleri, i fjor høvlet de 80.000 kbm. Foredlingsgraden er 75%, 50% av all utvendig kledning som produseres, blir også malt ved bruket. Samtidig som de selv bruker egenprodusert 22 gigawatt energi, selger de 1 gigawatt energi til varmekraftverket i Namsos. Det kan trygt fastslåes at denne bedriften har utviklet seg og tatt vare på de muligheter som finnes pr. i dag.

Denne bedriften er særdeles viktig for hele Namdalen. Gjennom denne aktiviteten sørges det for avvirkning fra namdalske skoger, arbeide for ca. 70 mann i Namsos. Arbeide for transportører og skogsentreprenører i hele vårt område. Ser man på hva som skjedde med kabelfabrikken i Namsos, er det grunn til å være årvåkne. Selv med et resultat på mange millioner besluttet de franske eierne å legge ned. – Vi må derfor slå ring om denne bedriften og framsnakke viktigheten av skogen vår.

Endringer er det normale

Det er selvsagt ingen ting som er som før. Vesentlig færre mennesker deltar i prosessen. Rundt 1960 var det ca. 350 mann i arbeide på sagbrukene rundt Namsos og noe rundt 200 i skogen og transporten. Det vi ser her er at industrien har rasjonalisert og tilpasset seg realitetene.

Det er viktig at vi står samlet i Namdalen, politisk og økonomisk. Det er kun gjennom samordnet innsats vi kan bli i stand til å ta vare på den arven vi har fått. Vi må dyrke skogen og foredle denne slik at den i framtida igjen vil stå moden for avvirkning. Men det betyr også at det må forskes mye og utvikles nye produkter, basert på trefiberen og skogen vår.

NAMSOS BYS HISTORIELAG

01.04.2019

Gunnar Hojem

Kalender

November 2019
M T O T F L S
1 2 3
4 5 6 7 8 9 10
11 12 13 14 15 16 17
18 19 20 21 22 23 24
25 26 27 28 29 30

facebook