Namsos bys Historielag

1850 1900

Sladderen holdt på å ødelegge Namsos

Namsos_1897_-_Etter_brannen.jpg

Namsos sentrum 27. Juni 1897. Brakkene er allerede begynte å komme opp i byen, men ellers ble stort sett hele sentrum utslettet i brannen 30. mai.

Søndag 30. mai 1897 var en strålende vakker dag. I halv fem tiden om ettermiddagen hørtes skrik om brann gjennom den søndagsstille byens gater. Brannen startet i et kullager i Johannes Sommerchields sjøpakkhus. Deretter spredte brannen seg raskt gjennom byens gater. Dessverre blåste det fra sør, og da hjalp det ikke hvor mye vann brannvesenet pøste på. Ilden spredte seg stadig lengre oppover i byens gater.

Etter hvert begynte også kirken å brenne, og samtidig brant det oppe i Fredriksberg i Hagemanns tidligere gård. Dermed hadde brannen fått tak på to sider av byen. De som var igjen i sine hus nede i byen måtte nå flykte i full fart. Syke ble båret av sted, og mødre løp avgårde med sine små i armene. De fleste fikk bare med seg det de i farten tok med seg. Ellers forsvant alt i flammehavet.

 

 

Østlig vind

Da flammene nådde husrekken som lå langs Overhallavegen, snudde vinden og ble mer østlig. Dermed ble disse husene reddet. Men nå fryktet man for bebyggelsen i Vika. Men den ble begrenset til de nedre deler.

Da brannen var over stod bare Carl Gulbransons sagbrug igjen, ved siden av bryggerekka mot vest. 12 mindre gårder i øverste del av Meyersgata og Overhallsvegen, sprøythuset ved Torget, samt Sommerschields dampsag og åtte mindre gårder i Vika.

Takstsummen for de brente gårdene var nesten 1,5 millioner kroner.

Natt til mandag kom det mat til byen fra bygdene rundt, og etter hvert kom det båter fra Steinkjer og Trondheim med mat og klær. Telt ble sendt fra Trondheim, og etter kort tid satte forretningsfolkene opp brakker på Torvet. Heldigvis berget sagbrukenes materiallagre, og dermed kom nybyggingen i gang veldig raskt.

Allerede seinhøsten 1897 kunne de første flytte inn i sine nye hus. Vakrere, mer solide og mindre brannutsatte enn før. For kravene om brannmurer og større avstand mellom gårdene ble gjennomført etter 1897-brannen.

Samtidig kom det inn mange gaver til byens befolkning, og Stortinget ga ganske raskt 15.000 kroner i støtte til byen. Men mange mente en liten del av byens såkalte elite hadde tusket til seg gavene. Under et folkemøte 28. mars 1898 ble det rettet beskyldninger mot flere i den såkalte forvaltningskomiteen som bestod av Mimi Sommerschield, Tørrisen, Karl Greiff, R. Buseth og Johannes Christiansen.

180 underskrifter ble samlet inn for kravet om at regnskapet måtte revideres av en uavhengig kommisjon. De truet med å anmelde saken til statsadvokaten, og først i 1902 ble regnskapet endelig godkjent og funnet i orden.

Men nå hadde etterforskningen av brannårsaken forlengst startet. Over 200 vitner ble avhørt i tiden etter brannen, og flere personer ble siktet for å stå bak brannstiftelsen. Det var John Ristad, Ole Holm, Olaf Olsen, Johan Five, Kristian Karlsen og Alf Karlsen. Mange namsosinger mente det lå en forbrytelse bak brannen og at den var påsatt. I 1901 var etterforskningen over og mange ventet at noen skulle bli stilt til ansvar for brannen. Derfor ble mange svært skuffet at riksadvokaten den 1. desember samme år ikke fant bevisene gode nok. Derfor ble ingen tiltalt for brannstiftelse.

Forhørene ble holdt for lukkede dører, og mange som hadde mistet alt i brannen, begynte å tro at det lå noe kriminelt bak. Ryktene svirret i den lille byen, og hele samfunnet var i ferd med å bli forgiftet av folkesnakk og bakvaskelser.

Det gikk så langt som at avisa Nordtrønderen valgte å trykke nesten alle avhørene som ble foretatt i sakens etterforskning i 1902. Her ble alle vitnene navngitt og deres forklaringer offentliggjort. Målet var å legge en demper på ryktene og bakvaskelsene etter brannen.

Forpestet

"Vort samfund er forpestet", skrev Nordtrønderen i 1903. "Det har ligesom været en yndlingsfornøielse for endel mennesker at slynge sig sammen i kroger og dolke hæderlige medborgeres gode navn og rygte. Skikkelige folk hørte med rædsel, hvad der skumledes, men skumleriene antog frækkere og frækkere former. De værste beskyldninger blev ført som høirøstet tale. Ogsaa skikkelige folk vænnede sig til at høre alt dette ansvarsløse snak, saa den moralske ansvarsfølelse begyndte at afstumpes hos nogenhver", skrev avisa.

Det hele toppet seg da Namsos-kvinnen Oline Ovesen holdt et foredrag i Trondheim i 1903 der hun beskyldte navngitte namsosinger for å stå bak brannen. Det var advokat Karl Greiff og sagbrukseier Andreas Bjerkhoel. Ovesen mente de hadde satt på brannen for å få utbetalt forsikringspenger. Beskyldningene ble gjengitt i trondheimsavisa, Ny Tid.

Dette førte til at Greiff og Bjerkhoel anklaget Ovesen for æreskrenkelser og anmeldte henne. Dermed ble det rettssak. I meddomsretten i Namsos ble det klart at Ovesens uttalelser ble kjent døde og maktesløse. Hun ble også dømt til 80 dagers fengsel for påstandene om brannstiftelse.

Først fem år etter den tragiske brannen hadde byens befolkning begynt å falle til ro. Nå var det tid for å rette blikket framover.

Kalender

August 2020
M T O T F L S
1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
31

facebook