Namsos bys Historielag

1850 1900

Lærer, forlegger, politiker og språkforsker

Marius Hægstad rundt 1910.

Forord

Jeg har her forsøkt å nedtegne noen biografiske momenter om en betydelig skolemann, politiker, forlegger, og språkforsker som virket i Namsos i en spennende tid for byen. Selv om han har blitt omtalt av flere, har han etter min mening her i distriktet fått en noe anonym tilværelse. Dette arbeidet er ikke på noen måte en fullstendig biografi om Marius Hægstad, men et forsøk på å løfte mannen, hans solide arbeid, det han sto for, og som derfor fortjener litt oppmerksomhet. Hægstad satte spor etter seg på mange måter som en viktig kulturpersonlighet her i Namsos, Namdalen og senere i hele landet. Her er det lagt spesielt vekt på hans periode i Namsos, men det er også fokusert på tiden etter at han forlot Namdalen. Ved at man gjennom slikt arbeid skal gjengi noe om et levd liv, er jeg smertelig klar over at man på mange måter kan komme til kort, men jeg har allikevel valgt å gjennomføre mitt bidrag. Jeg har prøvd å være etterrettelig, og ikke formidle mer enn kildene tillater. Filosofen Arne Næss (1912- 2009) skal en gang ha sagt at han understrekte det foreløpige ved resultatene, slik også her.

En spesiell takk til Britt Haukø og Randi Guntvedt som har lest gjennom manus og gitt nyttige tilbakemeldinger.

Barndom og oppvekst

Marius Hægstads foreldre var Ole Hægstad og Charlotte Abigael Rønneberg. Farsslekta kom fra Hægstad gård som ligger ved Fiskumvatnet i Øvre Eiker i Buskerud.  I 1854 kjøpte Ole Hægstad gården Frimannslund i Davik i Nordfjord. Her levde Marius og broren sine viktigste barndomsår sammen med mora, og nordfjordmålet ble Marius sitt språk. Ole var utdannet jurist, og reiste til Bergen og praktiserte som sakfører og “inkassator”. En periode var han også skrivefullmektig på Modum, siden hos amtmannen i Romsdal amt. Ole kom på kant med denne og fikk ikke fortsette i stillingen. Mor var enke med to sønner fra det første ekteskapet, men de døde relativt unge. Charlotte og hennes andre mann Ole fikk to sønner. Marius var den eldste, født 15. juli 1850. Yngstemann, Johan ble født i 1852, men døde i 1873 bare 21 år gammel.[1]Mor var den solide og stabile, «et varmt og religiøst karaktermenneske, uten å inngi hengjehovud»[2] Faren var også religiøst interessert, men var ikke god til å få det til økonomisk.  Han satte nemlig store deler av formuen over styr ved aksjespekulasjon.

I Davik var det ikke mer enn fire ukers skole i året på den tiden, selv om folket i bygda hadde bygd skolehus. Foreldrene engasjerte en huslærer/underoffiser til å undervise barna når de ble gamle nok til å lese. Mor til de to guttene, Marius og Johan, hadde ikke noe tro på bygda- læreren, så guttene skulle slippe å begynne der når han kom. De skulle vente på huslæreren. Men det kom noe i veien og de fikk likevel prøve bygdeskolen. En dag møtte Marius presten som ga klar beskjed om at han ikke måtte føle seg for god til å gå på bygdeskolen. Bygdalæreren Anders hadde fem daler om året for å være skolemester de ukene skolen varte, ellers måtte han finne annet arbeid. Barna gikk med «hjarteverk» i god stund før skolen skulle komme.[3] Marius har selv gitt en beskrivelse av sitt møte med den vesle rødmalte skolestua. To langbord med benker på sidene, med guttene på den ene, og jentene på den andre. Og så satt de der alle og leste høyt i munnen på hverandre. Og øverst oppe for enden av guttebordet satt læreren og batt not.

Det var årene på Frimannslund Marius Hægstad betraktet som de lykkeligste i livet. Sønnen Sigvat hevdet at det nok var “åri i Daviki som la grunnen til det ljossynet som vart grunnstemningi hjå han seinare i livet”, og der våknet hans første kjærlighet til det norske målet som det senere ble en livsoppgave for han å granske.[4] Det samme skildret Marius selv i diktet “Barndomsminne” da han var 18 år gammel “Dei barndomsminne dei koma so tidt i hugen, naar eg er eine. Den gongen alt var so ljost og fridt og tankane var so reine. Dei strøymer inn paa meg dei minni blidt”. I samme diktet ga han også sin hyllest til mora med ordene “Eg minnest det vel, kor snilde mor so underlegt til meg sagde: Ei stjerna fær kvart eit liv på jord, som hjarta åt Herren lagde. Og eg meg ynskte ei stjerna stor.”[5] Mora betydde mye for Marius. Hun var myndig og fast, og hun holdt fast på skillet mellom de kondisjonerte og folket ellers. Hun la stor vekt på å gi guttene en god start som de kunne bygge videre på. I et brev til datteren sommeren 1903 skrev han “So stryk eg til Vestlandet; eg vil sjå atter Bergen, og eg vil vitja Daviki, der som eg livde min gullalder for lenge, lenge sidan som barn”.

Etter noen skoleår i Davik, og guttene hadde blitt 8- 10 år skrev mora til faren i Bergen og forlangte at de måtte få flytte til han, slik at de kunne begynne på byskole, ellers ville det bare bli bønder av dem. Så i 1861 ble huslyden samlet i Bergen og Marius begynte på Frimans skole, og litt senere Tanks skole, hvor han trivdes godt.[I] [II] Her kom Marius Hægstad i kontakt med det nynorske målreisingsarbeidet. I 1865 begynte han på latinskolen, i samme klasse som broren. De fulgtes til de tok studenteksamen i Kristiania i 1869.

Marius fikk mange venner i Bergen, mellom anna Alf Torp. Begge var glade i språk, og Torp ble en tidlig inspirator for Marius. Møtet ga spiren til videre studier av det gamle norske språket. Han ble så oppslukt av dette at han fikk kommentarer fra lærerne om “Mon han ikke beskjæftiger sig vel meget med Ting udenfor Skolefagene”. I Bergensskolen var landsmålet bannlyst.

Torjusson skrev at Hægstad kom i kontakt med Vestmannalaget i Bergen.[6] Vestmannalaget var et konservativt landsmålslag for Vestlandet, stiftet i 1868 av Henrik Krohn som bl.a. hadde ideer om å jevne ut forskjeller mellom land og by. I perioden1870–79 gav mållaget ut tidsskriftet “Fraa by og bygd”.[7] Hægstad kom også i kontakt med en studentklubb som ble kalt «Namnlaus».[8] Han lærte seg på egen hånd å skrive landsmål og gammelnorsk i 14 årsalderen.[9] [10] På denne tiden fikk han også tak i Norsk Grammatikk av Ivar Aasen. Det gjorde at han oppdaget at landsmålet til Ivar Aasen bare var en “fylgjerett” skrivemåte av hans eige barndomsmål frå Nordfjord, og at alt dette hadde sin rot i gamalnorsk.

Marius skrev flere dikt om landsmålet. “Maalet” var en livsoppgave for han. Han skildret hvor vakkert maalet var i gammel tid og hvordan det hadde blitt “vanvyrdt” daa fremmende folk var herrer i landet.

Studieår i Christiania

De to Hægstadbrødrene var ferdig på Bergen latinskole i 1868, og etter den tid bar det til Kristiania for å ta studenteksamen.[III] Det første Marius gjorde da han kom til Christiania var å orientere seg om det fantes målvenner blant russen. Matematikklæreren Olaus Fjørtoft var en av de første han ble kjent med, og ble dermed en del av Framflokken.[11] Fjørtoft styrte bl.a. bladet “Fram” som ble utgitt i en kort periode fra 1871- 74. De to hadde felles interesse i språk, og kanskje var det Fjørtoft som ble en veiviser for Hægstads språklige forskningsarbeid. Møtet med Fjørtoft og hans betydning for målreisinga skrev Hægstad om mange år senere i «Ung- Norig».[12] Senere møtte han på Kristoffer Kristoffersen, Nikolai J. Sørensen og Kristoffer Randers. Det var først og fremst hos målstudentene han fant seg til rette.Hægstad hadde ikke bare godt til overs for de studentene som bare strevde for å komme seg i posisjoner. De var ikke opptatt av tidens spørsmål og rørelser som åndelige, religiøse, eller nasjonale, heller ikke om politikk. Det sto ikke så rart til med den åndelige og nasjonale interessen i studentverden. Mer og mer tok han avstand fra Ebbe Hertzbergs utsagn om “Embetstanken knytter eder sammen”.

Eksamen artium tok Hægstad i 1869, med karakteren laudabilis, og i 1871 tok han filosoficum med samme karakter. Til andreeksamen studerte han som en av få, både gotisk, angelsaksisk, gammelengelsk og fonetikk.[13] [14] Eksaminator var trolig Sophus Bugge.[15] Hægstad ble dermed alt i skoledagene kjent med målreisningstanken, og han skulle bli et kraftsentrum i målreisningsideen. Hallvard Framnes mente derfor at Hægstad for all framtid vil ha en plass mellom førerne for den flokken som arbeidet for «eit norsk mål i Noreg».[16] Til og med i gymnasiesamfunnet torde han stå fram alene og «verja nynorsken».[17] Han skrev både innlegg i gymnasiebladet og dikt i Bergens Tidende, noe som viser at han var sterk i ung alder med tro på seg selv. Her er likheter med Fjørtoft. Hans interesse for målarbeid resulterte i tilnavnet «Maalet». Hvorfor Hægstad sluttet ved universitetet etter bare to år er usikkert, men kan ha skyldtes økonomi.

Aftenposten skrev at Hægstad hørte til ”Intelligensen fra 69”, som studentene i alminnelighet brukte å omtale seg selv med p.g.a. det store antall berømmelige menn som gikk ut av det studentkullet. Videre skrev avisen at Hægstad alltid har vært radikal og var det således også under studentdagene da han sluttet seg til Fjørtoft og hans krets.

Møtet med Christoffer Bruun

I 1870 ble Bjørnstjerne Bjørnson valgt til formann i studentersamfunnet, og det ble mye liv og strid. Om kvelden 7. mai 1870 kom Christoffer Bruun til Christiania og holdt et foredrag som mange, bl.a. Hægstad, så fram til.  Det var der Bruun innledet med å hevde at “Målsaki er ikkje berre eit arbeid for målet, men for heile folketilstandet.” Videre proklamerte han at det var tre tanker som rørte seg i folkedypet og det var bondereisninga, målreisingen og bondeskolesaken (underforstått folkehøgskole), og disse tre skulle “me” binda saman til ein tråd. Bruun holdt den gang folkehøyskole i Sell. Foredragene som Bruun holdt i Christiania, og nedfelt i “Folkelige Grundtanker”, skulle vise seg å få stor betydning for norsk folkehøyskolebevegelse, og de ble gjennom flere tiår betraktet som det nærmeste man kom Grundtvig på norsk.[18]

Arild Mikkelsen skrev at Christopher Bruun var en ihuga tilhenger av at det fantes en genuin norsk kulturarv og et genuint norsk språk som hadde overlevd den firehundreårige dansketida, og som skulle bringes frem i lyset igjen “rekonstrueres og videreføres på en ny måte”.[19] Det var bl.a. bondens kultur og språk, hans kroppsarbeid og nøysomhet som var dannende elementer i Bruuns nasjonale og folkelige kamp skrev Mikkelsen. Det er nesten slik at han mente folket (bøndene) skulle være tilfreds med å være smånøgde, for å bruke Garborgs ord. Mikkelsen antydet at Bruun var mer påvirket av Søren Kierkegaard enn av Grundtvig (ibid., s. 199). Det er viktig å merke seg at Bruun aldri ble noen tilhenger av parlamentarismen og endte faktisk opp som motstander av unionsoppløsningen (ibid., s. 198).

Man ville tilbake til røtter og gammel skikk som man ikke hadde noen god forklaring på hva var for noe. Det var nesten så man ville sette tiden tilbake til steinalderen. Man burde stå mot alt som brøt med gammel skikk og utvikling. Det var det gamle førmoderne bondesamfunnet som ga mening, og da måtte det til et språklig medium for å formidle og forstå.  Aldri ble fiskerbonden nevnt.

I foredragene som Bruun holdt i denne sammenhengen, påpekte han at embetsstanden var unasjonal både i mål og tankegang. [20] Grunnen til det lå i skolegangen de hadde fått gjennom latinskolene og universitetet. Opplæringen var bygd på klassisk grunnlag med tysk topp, og en slik opplæring dugde ikke til å skape heilnorske embetsmenn. Han ønsket bl.a. å starte en høgskole i Gudbrandsdal som motvekt mot ånden som rådde ved universitetet. Den nye skolen skulle bygge på norsk eller germansk humanisme, istedenfor den klassiske. Bruun hadde ett ønske om at noen tok til å studere med det som formål å bli lærere ved en slik skole. Gjennom Fjørtoft fikk Hægstad mulighet til å møte Bruun personlig. Målet var å by seg fram for Bruun med budskap om at de kunne starte studier for å oppfylle hans ønske om å bli lærere ved den høgskolen Bruun hadde nevnt, og kanskje kunne Hægstad bli lærer i norsk sa Fjørtoft. Møte med Chr. Bruun resulterte i at Hægstad lot seg inspirere av hans folkelige opplysningsarbeid, og gikk videre med sine studier innen målgransking.

Oxfordstudier

Etter andreeksamen og noe tid i Bergen, fikk Hægstad gjennom en arv på 100 daler etter morbroren Carl Rønneberg som døde på nyåret 1872, økonomisk mulighet til å ta et studieår i Oxford i England, hvor han kunne studere engelsk språk og litteratur, samt fonetikk.

Han hadde fått råd fra Bruun om å dra dit. I Oxford kom han i kontakt med flere som fikk betydning for hans videre arbeid, spesielt med språket. Her ble han kjent med den berømte fonetikeren professor Henry Sweet.[IV] Hos han var Hægstad mest kvar kveld i flere måneder, og der fikk han greie på hva et mål er. På spørsmål svarte Hægstad at Sweet var en av dem som hadde hatt mest å si for utviklingen og livet hans.[21] Det betyr at han allerede på det tidspunktet behersket engelsk på et høyt nivå. Sweet hevdet på et såkalt “Oxfordstevne” i 1903 at det var likheter mellom gammelengelsk og gammelnorsk.[22] [V]

Ludvig Benum skrev at Hægstad reiste til Oxford fordi han mente det ville la seg gjøre å bli lærer på universitetet, i germansk mål.[23] [VI]Vel hjemme igjen arbeidet Hægstad et års tid som privatlærer, og i den perioden traff han hun som skulle bli hans livsledsager. Imidlertid var det skole og politikk som nå i flere år kom til å ta mesteparten av hans tid, men interessen for språkvitenskap mistet han ikke.

Tilbake i Bergen fra England gikk han i gang med å studere germanske språk i tillegg til at han ga privatopplæring for å ha litt inntekt. Høsten 1873 kom det sorg over heimen i Bergen. Mor fikk lungebetennelse og døde. Halvåret etter døde også hans bror Johan Gabriel. Da disse to fall i fra var det ikke snakk om noe videre Bergensliv for Marius, faren makta heller ikke å hjelpe han med videre studier i Christiania. Samme høst tok Marius post som huslærer i Eidvåg, og ble der i ett år.

Hægstad søkte seg til Namsos

Våren 1874 ble det utlyst ledig stilling som styrer ved Namsos Borger- og Allmueskole etter at skolebestyrer Peter Qvam døde. Stillingen fikk han uten at han hadde lærerutdannelse.  I august måned bar det til Namsos, til en lønn på kr 1800 pr år, med fritt hus.[24] På den tiden bodde det omkring 1400 mennesker i byen. Hvorfor han søkte akkurat Namsos er noe uklart, men han ønsket vel en fast stilling. Første året fikk han husvære hos sakfører Hagemann på Fredriksberg, senere i den såkalte Olsengården. Ved folketellingen i Namsos i 1885 bodde Hægstadfamilen i nr. 67 i Havnegata.[25] Året etter han ankom Namsos giftet han seg med Pernele Larsdotter Midgard, og de fikk etter hvert syv barn. Eldste barnet var Gjermund, så kom Olav, Leiv Magne, Sigvat, Øystein, og datteren Gudny.[VII] Familien ble i Namsos til 1892, deretter dro de til Steinkjer hvor Hægstad bestyrte mellomskolen, samtidig som han var inspektør for folkeskolen.

Pernele og Marius Hægstad fremst. Bak t. v. Sigvat Hægstad, Leiv Hægstad, Dagny, kona til Magne Hægstad (i uniform med belte), Jørgen Tangvoll mann til Gudny Hægstad (i hvit kjole), Øistein Hægstad, Olav Hægstad og kona Emilie. Eldste barnet Gjermund var ikke med på bildet som er utlånt av Kolbjørn Hægstad.

Aavatsmark skrev at under nybyggerforhold som rådet i byen de første år, hadde man ingen egen skole. Imidlertid forsøkte noen foreldre med god råd å skaffe barna privatundervisning. Den første som ga undervisning i byen var Johannes Guldvik som en tid var huslærer hos overbetjent Wessel. Fra nyttår 1849 kom en privatskole i gang, med lærer Ramschau. Samme vår og sommer styrte Guldvik Klingen en privatskole med 20 elever.[26] Skolen i Namsos, skrev Aavatsmark s. 271, begynte som helt privat, senere ble den halvt offentlig, helt privat med bidrag fra kommunen, uten at denne hadde noe ansvar for skolens økonomi. Da Namsos i 1855 ble egen kommune var en av de første oppgavene å skaffe byen egen allmueskole etter lovens fordringer.[VIII] Lokaler for skolen var tydeligvis et vanskelig spørsmål. “Man leiet snart her, snart der” (ibid., s. 274). [IX] I 1855 tok skolekommisjonen opp spørsmålet om oppførelse av en skolebygning.  Den 19. august 1860 sto ny allmueskole og håndgjerningsskole ferdig i Rollaugs gate. Både lærer og håndgjerningslærerinden fikk fri bolig i skolen (ibid., s. 280). Etter brannen i 1897 ble skolen flyttet til det som i ettertid ble aldersheim eller “i det grønne”.

Allerede i 1861 ble det bestemt at det skulle opprettes en borgerklasse for videre undervisning utover allmueskolen i Namsos. Den kom i gang fra 1862, med 11 elever, og var treårig. Opptakelse i borgerklassen forutsattes å foregå fra 3. klasse i allmueskolen. Læreren som skulle ansettes ved borgerskolen skulle ha akademisk utdannelse, og samtidig være bestyrer ved allmueskolen med en årlig lønn av kr 1400, og fri bolig.[27] [X] I 1875 var det to lærere og en lærerinne i fullstendig post ved allmueskolen.[28] [XI]

Etter at Hægstad kom til byen ble spørsmålet om utbygging av skolestellet tatt opp flere ganger. Snart kom spørsmålet om middelskole opp, og det var sterke meninger om hvordan det skulle gjøres. Aavatsmark skrev at i 1878 fikk Hægstad i oppgave av skolekommisjonen å utarbeide et forslag i tre alternativer, 1. Utvidelse av borgerskolen, 2. kommunal middelskole, eller 3. offentlig middelskole.[29] [XII] Hægstad holdt på en utvidelse av borgerskolen som den naturligste vei. Hvorfor Hægstad fikk dette oppdraget er uklart. Det kan være at man betraktet han som den rette til jobben, men kan også ha vært å kjøre han opp i et hjørne for å få noe på han. Man skal her være klar over at diskusjonene skjedde i en tid da de politiske frontene begynte å tilspisse seg. Hægstad startet bl.a. i 1883 det radikale venstrebladet Nordtrønderen. Venås er inne på at bladutgivelsen var med på å dra Hægstads styrerstilling inn i sanksjonene som skulle komme mot han. De konservative kreftene var de styrende i skolekommisjonen, formannskap og kommunestyre. Blant dem var sogneprest Aschenberg. Hægstad selv var ikke i tvil om at “Middelskolestræverne i Namsos” forsøkte å få Høyre og pietismen inn i skolen.

Ludvig Benum hevdet på sin side at Namsos den gang var en av landets “stridaste” høyrebyene i landet. Hægstad gikk sine egne veier og søkte vennskap med de frilynte og norsklynte, bl.a. presten Wexelsen med sin positive vurdering av alt menneskelig, og de som holdt folkehøgskole i namdalsbygdene.[30] [XIII] Sammen med Hægstad, Fosnæs, Qvam[XIV] og O. Five[XV] var Wexelsen med i kretsen rundt dannelsen av Venstreforening i Nordre Trondhjems amt. Han hadde klare røtter tilbake til presten Wilhelm Andreas Wexels som tidlig lot seg inspirere av Grundtvig. Denne gruppens radikale, kompromissløse og frilynte politiske syn bidro til at amtet fikk benevnelsen “Det røde amtet”.[31] Overveldende dokumentasjon vitner om at Hægstad og Wexelsen sto hverandre nær. Langvarig vennskap mellom de to er også tydelig i et brev Hægstad skrev til Wexelsen i forbindelse med utnevnelse til professor.[32] [XVI] Venås berettet også om at Hægstad og Wexelsen korresponderte hyppig med hverandre i andre sammenhenger. [33] Hendelsen i Overhalla i 1891, der sønnen til Wexelsen druknet, tyder på at Wexelsen og Hægstad familiene hadde nær kontakt.[XVII] [XVIII] I brev datert 11. oktober 1892 skrev Hægstad fra Steinkjer til Wexelsen at han hadde æren av at Hægstad ble utnevnt til skoleinspektør “etc. hersteds”. [34] Tonen i brevene til Wexelsen er fortrolige og nære. De starter med Kjære ven eller Min kjære ven, og avsluttes med Din ven Marius eller Din Marius. Andre ganger brukte han uttrykket “Min kjække trofaste ven, noe som du har været i stort og smaat, siden vi først blev kjendte.” Stadig fremmet Hægstad ønsket om at de skulle ha truffet hverandre oftere eller at avstanden skulle vært mindre. Alltid sendte han hilsen til Wexelsens kone (elskværdige hustru) og barn (Anna, Ingrid, Fredrik, Vidar og Vilhelm). “Alle beder hilse den kjære og trofaste ven og statsraad med frue og øvrige familie i Stockholm.”[35]

Det skjedde mye i 1870-80 årene

Bondepolitikken på 1800- tallet var i sitt vesen en kamp mot embetsmakten. Det nye i 1830- årene var at bøndene oppdaget Stortinget som middel til å knekke embetsmakten. En maktstrid ble reist mellom to klasser i kampen om den økonomiske, sosiale og politiske makten i landet.[36] På bygda og i småbyene var det sorenskriveren, fogden og presten som tilhørte embetsstanden. Embetsmennene, som utgjorde i underkant av to tusen, ervervet fra 1814 en sterk dominans ved å ta monopol på forvaltning og rettspleie, lede gudstjenester og krigstjeneste. På Stortinget besatte embetsstanden 40 % av plassene til og med 1830 (ibid., s. 51).

1880 årene var en veldig brytningstid, med spesielt sterk politisk strid mellom 1880-84. Resultatet ble i mange tilfeller personlige uvennskap. Kjernesaken var flertallsstyre eller mindretallsstyre, og man kjempet om hvilken styringsform som var den beste for land og folk. Venstre var mest opptatt av frihet og fremgang.  Vitenskap, diktning og kunst kom inn på et nytt spor. Det var realisme og naturvitenskapelig syn som trengte gjennom. Her ble Hægstad og Wexelsen sentrale merkesteiner. De bar fram noe nytt gjennom folkeoppvekkelse og opplysning. Samtalelagene kom i gang i 1880 årene.[XIX] De ble populære for venstrefolk og alminnelig folk, og skapte en bevisstgjøring. Høyrefolket holdt seg borte. Man var redd bondemålet skulle vinne over kulturspråket, og ikke minst var man redd for å miste makt. Omkvedet var heller svensk enn bondestyrt. Det ville være et tryggere vern. I Namdalen skjedde store endringer på mange områder. Man tok etter hvert i bruk nye maskiner, handelslag ble etablert, organisasjonslivet ble formet på en ny måte, og pengehusholdning ble mer vanlig. I 1860 årene var det flere bra sildeår, og det ble gjort gode forretninger i byen. Så kom tilbakeslaget i 1880 og 90 årene. Det ble magre år for byen, som for land og sjødistriktene. Man holdt det så vidt gående.[37]

En mer skeptisk holdning til Hægstad utviklet seg

I den første tiden Hægstad var lærer i Namsos kom han godt overens med folket. De fleste var enige om at man hadde vært heldig med valget av han. Liketil formann i skolekommisjonen, sokneprest Aschenberg ga han en svært god attest da han tenkte å søke på jobb i Steinkjer i 1878.[38] Allerede samme år som han kom til byen, arbeidet Hægstad for å danne kveldstilstelninger i Namsos Athenæum, med opplesing, sang, musikk og foredrag. På den tiden var det ikke noe offentlig bibliotek, men det var et leselag som de kalte Namsos Athenæum. Folk i byen så på Hægstad som en litt underlig mann fordi han talte landsmål. Bare han holdt dette for seg selv så måtte han bare være målmann så mye han ville, hevdet namsosingene. Men likevel, skrev Venås, gikk det ikke lang tid før man begynte å ane at skolebestyreren ikke passet inn i det sosiale og politiske miljøet i byen. Man merket motsetningene mellom Venstre og Høyrefolk, også i Athenæet.   Motsetningene var særlig knyttet til skolestell og valgordningen. Allerede fire år etter ankomsten til Namsos skaffet Hægstad seg en såkalt myrmannsparsell på Bellevoll på Skage, og gjennom det skapte han seg stemmerett, en ordning høyrekreftene i byen ikke var særlig fornøyd med.  Det å være en tydelig målmann, bærer av radikale ideer, og søke vennskap med presten V. A. Wexelsen hadde sin pris.

I 1883 fikk Gisle Johnson publisert “Oppropet til Christendommens venner” i Vårt Land. Oppropet var en advarsel mot vantro og fritenkeri i befolkningen. I mange landsdeler, også i Namsos ga dette seg utslag.[XX] I et brev til sin fortrolige venn, presten Wexelsen, skrev Hægstad samme år at “Læseriet” hadde fått ei veldig makt i byen.[39] Disse kreftene fikk så sterk makt over folket at det var ikke råd å få med kvinner i uskyldige skuespill. Prost Aschenberg demonstrerte ved å la sin sønn og fostersønn gå på privat jenteskole i stedet for den skolen der Hægstad var styrer.

Venås skrev at Hægstad og Johs. Havik representerte de viktigste motpolene i skolestriden som nå utviklet seg. Hægstad mente selv at det var en tildragelse høsten 1880 som resulterte i at han virkelig fikk borgerskapet mot seg. I et selskap skulle Hægstad ha kommet med noen ufordelaktige ord om kongen, som lå nært opp til «majestætforbrydelse»[40] Det var selvsagt diskusjonen omkring monarki og republikk som i godt lag ble satt på dagsorden. Hægstad skulle da ha sagt noe om at i et arvelig demokrati kunne man ikke være garantert mot å få en idiot på tronen. Hægstad hadde vansker med at kongedømme skulle gå i arv i et demokratisk samfunn. Forøvrig skulle han ha ytret noe om at kongen burde innskrenke seg til å drive med harejakt. Betraktninger om samme hendelse finner man også hos Aavatsmark.[41] Ved flere andre anledninger la Hægstad heller ikke skjul på sin kritiske holdning til kongedømme. Antakelig var det nok noe i saken, for Torjusson skrev at Hægstad sendte «hylling» til folk som satt fengsla for majestetsbrot.[42] Derfor var det flere på den tid som ønsket han «removeret». Radikal holdning og kritiske kommentarer til monarkiet resulterte i at han ble beskyldt for å være fritenker. Videre var han i tillegg kritisk til dogmatisk religion, darwinisttilhenger, venstremann, innflytter, og som nevnt venn med Wexelsen. Slike holdninger representerte forståelig nok en trussel mot det etablerte borgerskapet i byen, med prosten i spissen. Det ga vel Hægstad ikke så mye offentlig kommentar til, men han fikk en forsvarer i vennen V. A. Wexelsen, som argumenterte for at Hægstad næret en dyp respekt for den kristne tro, og ikke ville leve foruten den.[43] I tillegg argumenterte Hægstad for større likhet mellom folk, og at kvinner skulle være deltakende på like fot som menn. I front for høyrefolket utpreget presten Aschenberg og kjøpmannen Bjerkhoel seg. Bjerkhoel ble både i Dagbladet og VG i 1880 beskyldt for å stå bak at Hægstad ble anklaget for å ha forbrutt seg mot kongen.[44] På den tid var det vanlig at høyrekreftene brukte kristendommen som våpen mot politiske motstandere. Det er lett å mistenke politiske motstandere for å holde på gamle tradisjoner som ga klare fordeler både politisk, sosialt og økonomisk. Samtidig med at Hægstad engasjerte seg i Nordtrønderen ble han også valgt inn i både lokal og rikspolitikk. Etter at Haakon var innsatt som konge ser det ut til at Hægstad modererte seg noe i sine uttalelser. I korrespondanse med Vilhelm Wexelsen skrev han at man hadde grunn til å være fornøyd. “Den nye konge og dronning synes at opfate sine stillinger her i landet korrekt. De lar regjeringen regjere og bruker sine penger til at kjøpe norske varer.” Dessuten hadde de ord på seg for å være utmerket elskverdige, og man hørte ikke annet enn godt om dem.[45]

De hele toppet seg

Konflikten tiltok og toppet seg, og det ble spekulert en del rundt hvordan man skulle klare å få fjernet Hægstad fra byen. Til det trengte en noen knep.  Man ønsket å få han til å snuble og derigjennom gjøre han forvirret og demoralisert. En måte å gjøre det på, var å gi han arbeidsoppgaver han ikke ønsket, eller ikke følte seg kvalifisert for, bl.a. skriving og religionsundervisning. Skolekommisjonen mente at skolebestyreren burde være dem takknemlig fordi de ga han anledning til et nærmere studium av den innholdsrike sannhetsboken av Pontoppidan.[46] Taktiske ommøbleringer i skoleverket ble en mulighet for å gjøre han arbeidsløs. Borgerskolen, som Hægstad var styrer for, kom i fare, og i september 1883 ble det gjort vedtak om å legge ned borgerskolen, Hægstad skulle sies opp, og J. O. Bach skulle overførtes til allmueskolen.[47] Ordningen ble nå at den 6- årige allmueskolen fikk en sjuende klasse, og det ble etablert en privat middelskole. Sjuendeklasse kom i stedet for første klasse i borgerskolen.[48] Selv om middelskolen bragte elevene til et høyere faglig nivå enn det borgerskolen hadde gjort, medførte dette en tydeligere todeling av lokalsamfunnet, mellom de som var fine og de som ikke var det. Hægstad så det udemokratiske i at barn fikk ulike skoletilbud. Målet for venstrebevegelsen var en felles folkeskole for alle barn.

Nordtrønderen kom den 22. februar 1884 med en utskrift av Namsos Formandskabs Forhandlingsprotokoll fra formannskapsmøte som ble avholdt på ordførerens kontor den 5. februar. Saken gjaldt nedleggelse av borgerskolens nederste klasse og opprettelse av en syvende klasse i allmueskolen. Der kom det fram at formannskapet var fullstendig enig med skolekommisjonens konklusjon om nedleggelse, og kunne derfor ikke gjøre annet enn det skolekommisjonen anbefalte. Arrangementet ble også bibeholdt av Stiftsdireksjonen og Kirkedepartementet.  Formannskapet anså opprettelsen av en syvende klasse i allmueskolen som en nødvendig og tidsmessig forbedring av byens skolevesen som p.g.a forskjellige forhold var alt annet enn god. Forbedringen kunne gjøres uten økte utgifter gjennom å overføre kirkesanger Bach til allmueskolen, noe som også skulle vært etter hans ønske. Det ble også anført at borgerskolen ble for dyr for kommunen, grunnet liten søknad og flere friplasser. For øvrig mente man borgerskolen var blitt overflødig, all den tid privat middelskole var etablert.[49] Fra Trondhjems Aftenblad i 1884 kan man lese at lederen for Namsos borgerskole, radikaleren og fritenkeren Marius Hægstad, aldri hadde hatt noen sympati og anseelse hos befolkningen i Namsos og omegn. Videre skrives det at Hægstad ikke fikk en eneste ny elev ved skoleårets begynnelse selv om det var sendt ut flere anmodninger, også om friplasser. Dette tok avisen som et talende bevis på at ingen ville sende sine barn til hans skole, for det manglet ikke på barn som ønsket videregående undervisning. Borgerskolens første klasse måtte således etter sommerferien fortsette med den ene betalende elev (Hægstads sønn) og fem frielever. Noen gikk så langt som å hevde at borgerskolen hadde blitt en forsørgelsesanstalt for Hægstad. Skolekommisjonen bestemte da at allmueskolen skulle utvides med en syvendeklasse, og borgerskolen nedlegges. Lærer Bach ble overflyttet til allmueskolen hvor det var lærermangel.[50] Hægstad ble dermed drevet ut av Namsos folkeskole i selve parlamentarismeåret.

Avgjørelsen var Hægstad uenig i, og kunne ikke la den stå uimotsagt. I den forbindelse holdt han et lengere innlegg i kommunestyret den 14. februar 1884. Hans «forsvarstale» ble gjengitt i Nordtrønderen den 22, 26, og 29. februar s.å.  Der imøtegikk han utsagnet om at borgerskolen ikke lenger tilfredsstilte behovet. Hægstad mente at avgjørelsen bygde på gale forutsetninger all den tid en del opplysninger ikke var tatt med i saksbehandlingen. Han stilte også spørsmål ved at ordfører Havig både var medlem av formannskap og skolekommisjon, og ikke minst over at møter i skolekommisjonen var blitt avholdt uten at han fikk beskjed. Liketil hadde han blitt jaget på dør ved ett tilfelle. Det er tydelig at det oppsto en krass debatt i forbindelse med Hægstads innlegg, for ordfører Havig kom da med utsagnet «Vi liker ikke Deres Stræv, og vil derfor have Dem bort». Dette forlangte Hægstad innført i protokollen, men det nektet Havig, og resultatet ble et nei mot fire stemmer. Hægstad forlangte imidlertid dette vedlagt sakens dokumenter.[51] Utsagnet tok Hægstad vare på, og glemte det nok ikke. Han levde etter ordtaket “Det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere”. Han lot seg ikke knekke. Det er her på sin plass å legge merke til at Jens O. Bach var en av de som sammen med Johs Havig stemte for nedleggelse av borgerskolen, men Bach fratrådte ved voteringen over Hægstads oppsigelse.[52] [XXI]

Det er interessant å lese Hægstads åpne brev til skolekommisjonen som en reaksjon på den motbør han hadde opplevd “Jeg vil takke Namsos skolekommisjon fordi den ved sin aarelange, harde Kamp har bidraget til min Udvikling, især til at se Mistanke, Ondskap og Modgang i Øinene, ligesom den-omendmod sin vilje- paa en Måde er bleven et af Midlenne til at sætte mig i en mere uafhengig stilling…[53] Skolesaken i Namsos fikk rikspolitiske følger. Ifølge Venås ble kirke og skolenevnd på Stortinget delt.

Hægstads avskjed med Namsosskolen

Den 1. mai 1884 fikk Hægstad sin oppsigelse, og ved en fest i bedehuset som var pyntet med grønt og blomster den 12. juli, tok han avskjed med Namsos skole.[XXII] Dagen før avslutningsfesten for Hægstad hadde Bach reist til Folda hvor han egentlig kom fra. Resten av skolekommisjonen (inkludert prost Aschenberg) glimret forøvrig med sitt fravær. Festen åpnet med avsyngelsen av salmen “O helligånd kom til oss ned”. Så sang borgerskolens elever noen barnesanger før lærer Pedersen (Aavatsmark) besteg katetret og hevdet at vanligvis var en slik fest en gledesfest, men i dag var det en grunn til at man ikke var så glad. Tilstelningen var nemlig skolens skilsmisse med Hægstad. Pedersen takket på vegne av nåværende og tidligere elever Hægstad for den jobben han hadde utført. Det hadde vært et godt forhold mellom han og elevene og de fleste lærerne. Hægstad ble i forbindelse med avskjedsfesten overbragt «Opfindelsernes bog» i praktbind, til en verdi av kr 60, som synlig tegn på de følelser elevene satt igjen med.[XXIII] Deretter holdt Hægstad en tale og takket for gaven.  Hægstad åpnet med å hevde at i dag var det elevenes fest. De hadde fått sine vitnesbyrd fra skolen. De hadde endt et skoleårs arbeid, og utenfor sto en vakker lys sommer med frihet fra skolens bånd og ventet dem. “Derfor var de glade”. Videre tilføyde Hægstad at det også var lærernes fest. Det var en glede å se fruktene av sin gjerning som samvittighetsfull lærer. Fest og glede måtte det også være for foreldrene, i alle fall for de som hadde sans for skolens viktige gjerning og for sine barns vel. Etter noen ord om skolen og kunnskapens betydning gjorde han seg noen etiske / religiøse betraktninger om at kunnskap ikke var nok dersom ens hjerte var hardt og koldt. “Hva hjelper det å ha et godt hode, når man har slett hjerte”. Menneskets mål var ikke bare å bli klok og vis, men det å bli mer og mer fullkommen i en uendelig høyere og ytterligere tilværelse. “Derfor måtte hjertet utvikles”. Det gjelder å lede oppdragelsen således at barnet innser at mennesket ikke er skapningens herre, men skapt i Guds bilde for å tjene hverandre. Som oppdrager måtte man arbeide etter den grunnsetning at man skulle gjøre mot andre, som du vil at andre skal gjøre mot deg. Dette var etter hans mening både det største og vanskeligste arbeide under barneoppdragelsen. Skulle dette mål nås, måtte skole og hjem gå hånd i hånd. Avslutningsvis kom Hægstad inn på at dette var siste gang han sto fremfor denne flokken, og hans arbeid ved skolen i Namsos var opphørt. Når han så seg tilbake på de siste 10 år måtte han innrømme at det hadde vært mange uværsdager, men også solskinnsdager. Skolen forlot han fordi “stormen har revet den ned”. Samtidig rev den også ned det hjem Hægstad hadde hygget seg i, og som han trodde han skulle få beholde lengre.  Han avsluttet talen med ordene “Måtte kjærlighetens og lysets fader alltid holde sin velsignede hånd over Namsos skole!” [54]

Tre år senere, i 1887, fikk Hægstad være tilskuer til at Johs Havig måtte gå som banksjef. Han hadde da rotet det til for seg, bl.a. som leder for Namsos Sparebank.  Med såkalte “suverene” disposisjoner hadde han lånt hundretusener kroner av banken til oppkjøp av sagbruk og skogeiendommer i eget og barnas navn.[55] Utpå høsten 1888 flyttet Havig fra byen for en kort periode. Tidsskriftet Dag omtalte Havigs avgang på følgende ironiske måte “Det er ei politisk storheit som er falli”.[56]

Folkehøgskolestyrer

Før Hægstad måtte ta avskjed med borgerskolen i Namsos hadde han sendt en søknad til amtstinget om bidrag til etablering og drift av en folkehøgskole i Namdalen. Søknaden gikk ikke lett gjennom. Flere, bl.a. Hesselberg, presten i Lierne, gikk imot fordi han mente at Hægstads syn på styresmaktene ikke var bibelsk nok. Presten Møllevik fra Leksvik gikk også hardt imot bevilgning til Hægstad. På amtstinget hadde han imidlertid en god venn i Overhallapresten Wexelsen. Som formann i amtskolenemda bidro han til at Hægstad fikk samme tilskudd til sin skole som styrere i andre amtsskoler. Hægstad søkte også herredstyret om bidrag, men her satte høyrekreftene seg sterkt imot, med nebb og klør. I Namdalen hadde H. K. Fosnes holdt folkehøgskolekurs både i Overhalla og Grong (Holandsøya).[57] Første kurset ble holdt på Sørsvenning så tidlig som i 1872.[58] [XXIV] På Lauga i Nærøy fikk O. Kuløy i gang et høgskolekurs i 1879.[59] Matias Skard (1846- 1927) var en av Fosnæs sine medarbeidere ved folkehøgskolen.[60] [XXV] Han gjorde en god jobb, og fikk så godt rykte at Wexelsen bad han om å bli ved folkehøgskolen. Skard hadde god kontakt med Venstremiljøet på Innherred, bl.a. Qvam. [61]

Den første folkehøgskolen ble satt i gang i Rødding, Søndre Jylland i 1844. Etter hvert som Grundtvigs skoletanker fikk innpass, ble det reist folkehøgskoler mange steder rundt omkring i Danmark. Ideen spredte seg, og i 1850- årene forsøkte Ole Vig å reise en norsk folkehøgskole, men han fikk hverken levetid eller midler til å realisere sine planer. Først i 1864 fikk Norge sin første folkehøgskole. Det var Hermann Ankers og Olaus Arvesens “Sagatun” ved Hamar.[XXVI] I 1867 fikk Christoffer Bruun etablert en skole i Gudbrandsdalen. Uten støtte fra stat eller kommune slet disse skolene svært i oppstartfasen. Foregangsmenn måtte ofre mye personlig, og mange måtte gi opp. I april 1875 vedtok Stortinget at folkehøgskolene skulle få statstilskudd dersom vedkommende amtsting først ga tilskudd og fikk kontrollere skolene. Dermed ble striden om offentlig tilskudd overført til amtstingene. Få år senere i 1893 dukket et nytt skoleslag opp, nemlig den første kristelige ungdomsskole  i Heddal i Telemark, Fra Norske Skolefolk s. 35 kan man videre lese at “Siden den tid har vi her i landet hatt tre slags ungdomsskoler: Folkehøyskolene, amtsskolene (senere fylkesskolene) og de private ungdomsskolene (det offisielle navnet på de kristelige ungdomsskolene)”.  De tre ungdomsskoleslag hadde alle hatt sitt utspring i forskjellige livssyn, og det sto i den første tiden strid om skolene.[62]

Avskjedsdagen ved Namsos folkeskole fikk imidlertid Hægstad et gledelig telegram om at amtstinget, mot tre stemmer, hadde bevilget bidrag til hans folkehøyskole.[63] Han hadde søkt om kr 500, og fikk kr 550.[XXVII] Egentlig ønsket Hægstad å etablere skolen i Vemundvik. Vemundvik og Klinga hørte på den tid sammen med Namsos, og under debatten om å bevilge penger til folkehøgskolen uttalte en representant fra Klinga at han heller ville være med på å yte penger til en luftballong slik at Hægstad kunne fare til månen. Imidlertid ble det bevilget kr 500 til oppstart av folkehøyskolen. [64] [65] [XXVIII]

 

Fra søknaden til Trondhjems Amtsmandskap datert 8. mai 1884 går det frem at Hægstad søkte om et bidrag av amtets midler på kr 500 “med det tredobbelte Beløp af Statskassen” til en folkehøiskole i Namdalen.[66]

Det er godt mulig at Hægstad i god tid forsto hvilken vei det bar med borgerskolen. Jobben i «Nordtrønderen» som han akkurat hadde vært med å etablere, var ikke noe å leve av. Mange år tidligere hadde han som nevnt latt seg inspirere av Bruuns tanker om bl.a. folkehøgskole- bevegelsen. Bruun skrev s. 18 at den vil “være en Ungdoms- Skole, nærmest indrettet for unge Bønder. Den vil byde dem et Sted, hvor de i den Tid de har fri for legemligt arbeide, kan faa leve et ægte Ungdomsliv, kan finde Ro til et “inadvendt Liv i Tanke og Drøm”. [67] Bruun hadde ingen instrumentelle tanker om folkehøiskolen. Det var ved deltakelse i det høiere åndsliv man ville hjelpe bonden, ikke til å bli en mer effektiv og innbringende gårdbruker. Derfor ble det ikke lagt særlig vekt på nyttige kunnskaper. “Hovedformaal er den aandelige Paavirkning” (ibid., s. 35). Man skulle vekke det åndelige liv, og skolen skulle gi dem en fristund fra “legemligt Arbeide”. Det ser nesten ut til at Bruun ikke hadde syn for å bedre bøndenes / folkets kår.  I møte med Bruun ble det synliggjort at den rådende kulturen i Norge var tysk etteraping, og kulturmålet dansk. Dersom man fortsatte slik ville det være en synd mot oss selv.[68] Dette var møter og tanker som Hægstad lot modne, og nå når «Stormen var i ferd med å rive ned det han hadde bygd opp» så han mulighetene til å få etablert en folkehøgskole i Namsosområdet.

Bruun ville reise norskheten og derfor var det viktig å vekke den norske folkeånd, og det viktigste ville være å hevde det norske tungemål. Han ville ifølge Thorkildsen bygge et program for norsk nasjonsbygging med tro på egne krefter, arbeidsomhet og nøkternhet. Det passet inn i Hægstads ideer. Bonden var jo arvingen til den norrøne kultur, og hans språk hadde overlevd dansketiden.  Han gjorde bonden til den sanne nordmann, til arvingen av norsk nasjonsbygging, mens embetsmannen representerte den fremmede, europeiske “degenererte bykultur”.[69] Imidlertid er det noe vanskelig å få øye på hvilke nasjonale verdier Bruun snakket om, i tillegg til felles språk, gården og grenda, samt en utopisk romantikk som skulle ligge til grunn som nasjonale verdier. Bondekultur kunne være så mangt, men alt dette måtte bli et bitende oppgjør med embetsmannen. Bruun var sterkt religiøst påvirket, og Bjørnstjerne Bjørnson var en av dem som reagerte på Bruuns kristendomsforståelse, og han krevde etter hvert at folkehøgskolen skulle bekjempe fryktens religion. Han ble også motstander av landsmålet. Etter hvert ble folkehøgskolen en politisk bevegelse, spreder av nasjonalistisk ideologi, og ikke minst leverandører av venstrepolitikere. Vilhelm Wexelsen inntok den mest fremtredende politiske posisjon blant Grundtvigianerne og folkehøgskole- mennene. Han hadde hørt til den radikale kretsen rundt Bjørnson og latt seg inspirere av Bruun (ibid., s. 29). Han kom både til å bli en av lederne i Venstre og en pådriver for landsmålets likestilling. Faktisk gikk han så langt som radial politiker at han pådro seg offentlig refs fra sin biskop Andreas Grimelund (1812- 1896) i Trondheim.[XXIX] Wexelsen var blant de som forenet en frisinnet kristendomsform og politisk radikalisme med en avgjort sympati og aktiv innsats for kvinnebevegelsen.[70]

I ettertid er det noe underlig at Hægstad gikk for Bruuns filosofi som var så sterkt religiøst preget. Det samme gjaldt kvinnesynet. Bruun mente kvinnen ikke burde være “Mænd, men at forstaa Mænd, at følge Mænd, er det Kvinderne er skabt til[71] Den siden av folkehøgskolen Hægstad hadde mest syn for, var nok den nasjonale, nettopp fordi folkehøgskolen kunne gjøre noe for folkeopplysning og folkestyre, Grundtvigianer og skandinav var han ikke.[72]

Åpning av folkehøgskolen

Hægstad arbeidet raskt, og allerede den 10. oktober 1884 ble Namdal folkehøgskole åpnet på Hylla med 20 elever (gutter) første dag, men klassen økte etter en stund til 34. Skolen holdt til hos søsknene Axel og Magdalena Sellæg. Man hadde da arbeidet iherdig for å finne tak over hodet for både elever og lærere. “Det hendte at lærarane måtte dele seng. Elevene fekk delvis lang skuleveg, da det ikkje var råd å få losji for dei nær skuleplassen”.[73] Fra Nordtrønderen kan man lese at undervisningen kostet kr 4 pr. måned, og billig opphold kunne man få på Hylden, Høknæs, og Høknæshylden.[74] Etter å ha sunget «Hvad solskin er for den sorte muld» talte Hægstad om den viktige gjerning man gikk til.  Høgskolens oppgave var å hjelpe frem de rike evner vår Herre har gitt menneskene så de kunne leve et godt menneskeliv.[75] Første medarbeider fikk Hægstad i Åge Hansten Jørgensen Schelde (1858-1908) fra Flatanger.[XXX] Schelde kom da fra Kolvereid, hvor han både hadde vært lærer ved den omreisende folkehøgskolen, og vært i miljøet rundt hans venn Wexelsen. Hægstad ønsket et høgt faglig nivå på undervisningen og derfor inviterte han også resurspersoner utenfor skolen til å forelese. Presten Wexelsen og lærer Aavatsmark ble flittig benyttet. Dr. Chr. Cappelen foreleste over menneskets legemsbygning og pleie.[76]

 

Hægstad så på folkehøyskolene som et viktig middel for å spre Venstres ideer og politikk. I brev til sin venn Vilhelm Wexelsen skrev han 12. mars 1895 at han med sorg og harme hadde mottatt budskap om at høire hadde seiret i Buskerud. Dette mente han kunne bekjempes med å spre de frisinnede ungdomsskoler utover landet. “Hadde vi anvendt en brøkdel af alle de penge vi har brukt til agitasjon i disse aar til at oprette høiskoler” ville vi kanskje ha kommet mye lengere. Imidlertid tilføyde han at det var godt at man hadde flertall på tinget, og det var det viktigste. Til tross for dette flertallet mente han at venstrefolket hadde begått en alvorlig feil, og det var at “vi aldri har kunnet være kloge nok og sannholdige nok til at gardere våre stillinger.” [77] Mangel på samhold i Venstre kom han tilbake til i et nytt brev to måneder senere, i mai. Parlamentarismen måtte man verne om og ikke komme i skade for å ødelegge. Videre tilføyde han at man ikke måtte oppgi målet og vårt grundstandpunkt, nemlig Norges “ubestridelige ret til afgjørelsen alene.” Den skjønneste seier Venstre kunne få var nasjonalforsamlingens enstemmige erkjennelse av vårt lands fulle selvstendighetsrett. I den forbindelse var han redd den politiske likegyldighet som hadde grepet venstre i Trøndelag. I brevet angrep han “Eldstadpartiet” som hadde ødelagt for Venstre.[78]

For jentene ble det holdt et kortere kurs på knappe tre måneder den påfølgende vår, av Hægstad og Schelde, med fagene modersmaal, historie, skriving, regning, sang, geografi, naturkunnskap og haandarbeide.[79] Fra en annonse i Nordtrønderen 1. august 1889 ser en at det i tillegg fantes en del friplasser ved skolen.

Fra “Indberetning” til amtmannen ser man at pikekurset begynte 13. april og varte til 11. juli 1885. På kurset gikk 18 piker (7 fra Namsos, 6 fra Grong, 1 fra Namdalseidet, 1 fra Nordmør, 2 fra Nordland, 1 fra Kolvereid). Fra timeplanene under kan en lese at kurset hadde et klart praktisk preg ved at av skoleukens 38 timer gikk 12 til håndarbeid. Håndarbeidslærer var Elen Sølnes. Til sammenligning var det avsatt en time til kirkehistorie, to til landsmål, samt to timer i dansk rettskriving og en time i landsmål. [80]

Etter hvert viste det seg at det ble smått med søkere i Namsosregionen, noe som resulterte i at folkehøgskolen ble lokalisert på 11 forskjellige steder i Namdalen i årene 1892- 1911 før man fikk fast lokalisering i Havika i 1911, og senere i Grong fra 1935.

Fem år etter oppstart av folkehøyskolen kom Nordtrønderen i 1889 med noen ironiske bemerkninger overfor høyre, som motarbeidet den nye skoleloven og deres redsel for at avkristning av landet ville finne sted. Venstrefolk var ikke redde for kristendommen selv om skolekommisjonen mistet presten som formann. Skolekommisjonen burde velge den “ordfører” som var mest skikket. [81]

Hægstad var opptatt av å formidle kunnskap om hva man trengte for å bli gode norske borgere. Det var ikke evangeliseringsarbeid, men allmenndanning, folkeopplysning og kulturåpenhet som sto i fokus. Fra 1890 ble det utlyst kurs med fellesundervisning for gutter og jenter. Hægstad hadde sammenfallende syn med Wexelsen på fellesundervisning. Wexelsen fremla eget forslag om dette i debatten på Stortinget i 1884,og hvor han tok avstand fra at det var noen vesensforskjell mellom kjønnene i “Evner og Anlæg”. Fra bl.a. konfirmantundervisningen hadde han brakt i erfaring at kjønnene ikke var forskjellige i intellektuell hensende.[82] Det hadde da pågått en heftig debatt spesielt om kvinnens problemer med fellesundervisning. Kjente teologer og skolepolitikere mente pikene ville lide overlast, nettopp fordi de ikke hadde mannens intellektuelle evner eller arbeidsstyrke. Liketil den “rene" venstremannen Johannes Steen mente fellesundervisning skred mot naturen, og ville bli til ubotelig skade for samfunnet.[83]

Allerede høsten 1885 stilte amtskolekommisjonen spørsmål til amtet og folkehøyskolene om muligheten til å utvide undervisningstilbudet i mer praktisk retning. Hægstad svarte at spørsmålet var verd oppmerksomhet, og at han var positiv til å kunne gi “guttene” litt undervisning i landbruk. Imidlertid måtte man ikke tape skolens mål som dannelse og opplysningsanstalt av syne. Som situasjonen var på det tidspunktet, mente han det var lite tid til å beskjeftige elevene med legemligt arbeide. Det ville falle dyrt å skaffe mulighet til praksisplasser og lærere. I alle fall måtte skolene da bli permanente og kunne knyttes til et gårdsbruk. Hægstad var negativ til å øke beløpet på skolepenger, noe som ville ta fra mange muligheten til skolegang. Foruten landbruk mente han det burde åpnes for “håndgjerning” ved de samme skoler.[84] I 1885 ble utdanningen utvidet, og fagene jordbruks- og husdyrlære kom inn. Fra en annonse i Nordtrønderen i august 1889 kan man se at jordbeskrivelse, naturlære, udmaaling og landbrugslære var kommet med på timeplanen, men ikke noe praktisk arbeid / praksis.[85] [XXXI]

Hægstad ga opplæringstilbud innen flere områder

Mens han drev folkehøgskolen holdt Hægstad i tillegg tre målkurs på Hylla og to i Mosjøen. Kursene omfattet lesing, norsk mållære og rettskriving, samt foredrag om målføre og norsk litteratur. I 1889 sa Stortinget nei til videre stønad. Det var da færre Venstrefolk på tinget.

I 1891ble det annonsert oppstart av et “forberedelseskurs” for de som ønsket å forbedre sine kunnskaper og dermed øke sjansene for opptak ved lærerseminarier. Ikke nok med det, men Hægstad søkte også Stortinget om en bevilgning på kr 2000 til avholdelse av et utdannelseskurs ved folkehøgskolen for lærere og lærerinner i Trondhjems stift. Innholdet skulle være Fædrelandets kulturhistorie, dets litteraturhistorie, folkespråket, samfunnslære, naturfag (særlig menneskets legeme og naturkreftene). [86] Vi vet ikke sikkert resultatet av denne søknaden, men resultatet ble at han i 1891 avholdt høstkurs for lærere og lærerinner, og vinterkurs for konfirmert ungdom ved folkehøgskolen. Det har ikke vært mulig å finne nærmere innhold i disse kursene.

Hægstad var tidlig ute med å hevde at det var nyttig både å lære å kjenne engelsk, og at det ved alle folkehøgskoler og amtsskoler burde være anledning til å lære engelsk.[87] Han var dermed en av de første som bar fram denne ideen i regionen.[XXXII] Fra Nordtrønderen 1. august 1889 kan man lese at det ble undervist i engelsk for de som ønsket det ved folkehøgskolen. Imidlertid fikk han frem at det viktigste faget var norsk, og at landsmål var en viktig del av faget. Her kan tilføyes at mens han var styrer og lærer på folkehøgskolen, drev han også på med å lære seg italiensk, russisk og stenografi, og utstrakt forskning på det gammelnorske målføret.[88] Det var nesten så det ikke var grenser for hans interesser og engasjement.

Stadig måtte man kjempe for driften av folkehøyskolen

Folkehøgskolen fikk ingen fredelig tilværelse. Folkehøgskolen måtte fra første stund kjempe mot fiender både i det politiske og kirkelige liv, og i tillegg møtte de ikke så stor entusiasme hos bøndene heller.[89] Benum skrev at det var stor motstand mot den. Man argumenterte for at det var «gagnlaust» å gå på en skole som ikke åpnet veien for poster og levebrød. Det var heller ikke stipend å få. Hægstad fikk flere prester som motstandere. Mange andre var også redd for livssynet hans, og gjorde alt de kunne for å hindre ungdommer i å søke seg til folkehøgskolen. Flere elever opplevde å bli plaget på ymse vis av byfolket.[90] Imidlertid hevdet Thorkildsen at folkehøgskolen som et “vellykket studentopprør” fikk en sterk ringvirkning og betydning for det nasjonale arbeid.[91] Hægstad drev ikke bare skole på dagen, men engasjerte seg også for å gjøre elevenes fritid positiv og lærerik. Han fikk etablert et samtalelag «Mime»ved skolen, der lærer og elever møttes til diskusjon hver onsdag kveld for å styrke folks interesse og kunnskap for samfunnsspørsmål.[XXXIII] Der fikk elevene også trening i muntlig formidling. De ga dessuten ut et handskrevet blad «Gjallarhornet» som bl.a. tok opp landsmålet, avholdssaken, stemmerett for kvinner, hva ungdom burde lese, religionsfrihet, særeie i ekteskapet, konfirmasjonstvang og utvandring.[92] Det er klart at dette inneholdt tema som sikkert ikke passet inn hos presteskap og borgerskap i byen.

Mens han var ved folkehøgskolen var han også aktivt engasjert innen helsesektoren. Fra Nordtrønderen 5. august 1889/Årboken for Namdal fra 1986 kan man bl.a. lese at Marius Hægstad i juli 1889 underskrev som formann på sykehusdirektionens vegne. Hægstad var også oppnevnt av amtet som medlem i byggekomiteen sammen med Anton Ganes og Johs. Munkeby da sykehuset skulle flyttes fra Vemundvik og bygges i Namsos. Arbeidet ble utført av byggmestrene O. Scheitrøen og Martin Olsen.[93]

Avismann

Det var en lokalavis i Namsos da Hægstad kom til byen. Namdals Tidene ble utgitt i perioden 1864- 1877, og kom ut 2 dager i uken, til en pris av kr 8 pr. år, pluss 1,33 i porto. Hægstad var med i styret for avisen fra 1876 til 1877. Fra nyttår 1877 kom Namdalsposten ut, også den to dager pr. uke.[94] Eier og driver var John A. Wold. Sommeren 1878 solgte han trykkeriet og bladet til faktor Christiansen, og fra nyttår 1879 ble skolestyrer Hægstad bladets ansvarlige redaktør. Her samarbeidet han bl.a. med lærer Bach, den gang annenlærer ved borgerskolen. Etter hvert fikk høyrekreftene stadig mer makt over bladet, den frisinnede ånd forsvant, og Hægstad ble jaget på dør p.g.a radikale meninger.[95] [96] Også Hovig kom inn på at Hægstad var radikal og fikk stor motbør, spesielt når han tok til å arbeide med målsaken. Til slutt fikk han ikke engang lov til å svare på angrep i Namdalsposten. Det gikk så langt at han ble nektet å ta opp lån i banken, og at han måtte overlate styrejobben i Namdalsposten til lærer Brenne. [97] [XXXIV] Skolekommisjonen i byen bestemte også at Hægstad måtte slutte som redaktør, da hans arbeid i bladet var uforenlig med hans stilling som skolebestyrer.

Rikspolitisk sto høyre og venstresiden steilt mot hverandre. Venstresiden hadde sin store fører i Johan Sverdrup som arbeidet for demokrati, utvidelse av stemmerett, parlamentarisme og bedre skole, for å nevne noe. Høyresiden kjempet mot det som ble benevnt som «flertallstyranni». Det var kongemakt mot folkemakt. Ikke noe sted var interessen for de politiske begivenheter mer levende enn her i Namdalen, hvor størstedelen av befolkningen målbevisst og kraftig sluttet opp om Venstres politikk. “Men presseforholdene var ytterst slette”, skrev Aavatsmark.[98] Den 27. januar 1883 holdtes et møte på Martin Olsens Sal i Namsos der man diskuterte opprettelsen av et frisinnet blad i Namdalen. Det ble valgt styre med Hægstad som leder. Lærer O. S. Pedersen (Aavatsmark)[XXXV] og lærer Brenne ble suppleanter. Styret ble da bemyndiget til å tegne aksjer, innkjøp av trykkeri, ansette personale, innby til abonnement og utarbeide forslag til lover for selskapet. Oppover i Namdalen ble det foretatt aksjetegning til den nye avisen. Salget var lett for eksempel i Overhalla; for hvem var ikke venstremann der i de dager.

Bildet er utlånt av Nils Mentsen i Namsos historielag som mener den mørke hjørnegården Havnegata-Torvgaten er Martin Olsens sal ca. 1885.

Oppstarten av Nordtrønderen var ikke enkel. Sterke krefter forsøkte å stoppe arbeidet med avisen.  I sin dagbok skrev Aavatsmark at den 30. mai 1883 fikk avisen, som enda ikke var kommet i gang, besøk av byens politimester, som på det tidspunktet var overrettssakfører Greiff, som spurte om de hadde ordnet bevilgning. Dersom det ikke var i orden, så var arbeidet ulovlig. Kort tid senere, den 1. juni, kom Greiff igjen inn i trykkeriet, og forlangte at man holdt opp med arbeidet. Han kunne stenge døren om han ville, og “Mulktere, da man ikke havde søgt om Bevilgning”.[99] Bevilgning ble ordnet, man kom i gang, og første nummer kom 22. juni 1883.[XXXVI] Husrom ble leid i Martin Olsen- gården i Lavika.[100] Nordtrønderen skulle være en radikal politisk avis som drev Venstrepolitikk. Hægstad la stor vekt på at den skulle være et opplysningsblad, spesielt om spørsmål som var oppe i tiden.[101] Et eksempel på det kan være hendelsene i Overhalla i 1883 som ble benevnt som “Overhallarevolusjonen”. Begivenhetene kan det leses om i Nordtrønderen våren 1885 der korrespondenten ironiserte over at da man ikke kunne finne noen revolusjon måtte man i alle fall late som man trodde at den var der. Korrespondenten kokte det hele ned til å være en person som forsøkte å ramme sin motstander ved å innberette om andragende som var sendt til sparebanken fra Overhalla folkebevæpningslag for å bevæpne ubemidlede skyttere. [102] Hægstad orienterte dessuten i avisen om det som hendte på Stortinget, samt andre nasjonale samfunnshendelser. I tillegg brukte han også Nordtrønderen når han etterlyste spor etter diktning og dialekter. Fra avisen 27. februar 1885 kan man bl.a. se at han etterlyste dikt om bryllupet på Melhus, Granderimet, og dikt fra et bryllup på Sørsvenning. Han ba om at dersom noen hadde hele eller deler av dette om å ta kontakt. Ellers var han også tydelig på leting etter annet namdalsk fra eldre tid.[103] Torgeir Lund skrev at Nordtrønderen også fikk stor betydning i Ytter Namdalen. Nordtrønderens budskap og Wexelsens virke bevisstgjorde folk, og det ga støtet til at Kolvereid venstreforening ble stiftet i 1883. Lund tilføyde at i neste omgang fikk venstreforeningen mye å si for bygdens utvikling, som veibygging, bedre skolelokaler og ideen om å danne Namdals dampskipsselskap.[104] Nordtrønderen ble også en viktig impuls for folk i Indre Namdal, hvor det kom i gang diskusjoner og dannelse av venstreforeninger.[105] Hægstad ble redaktør fram til 1. februar 1892. Da gjorde arbeidet som fast representant på Stortinget det vanskelig å kombinere med redaktørjobben. Kasserer i bladet O. S. Aavatsmark overtok da. Få år etter at han overtok, i en alder av 37 år, mistet man alt i bybrannen den 30. mai 1897. Man klarte bare å redde regnskapsbøkene og de innbundne årgangene redaktøren hadde i heimen sin. Etter brannen ble det imidlertid raskt kjøpt nytt trykkeri og “bladet fikk husrom hos fru Anna Bjørum”.[106] Aavatsmark sto i jobben helt til 1924, da Anders Opsal- Kaas overtok. I 1918 sluttet han som lærer fordi redaktørjobben tok for mye tid.

Bladmann

Ungdomsbladet «Dag- eit blad åt ungdommen» som Marius Hægstad etablerte, kom ut i perioden 1885-90 til en pris av to kroner året.  Idsø hevdet at man kunne se på Dag som et «sidebruk» til Nordtrønderen i og med at det bygde på samme ideologien.[107] Bladet tok mål av seg til å være et bruks - og kontaktorgan for samtalelaga i distriktet.[108] Dag kom ut i Namsos, men den mest sentrale provinsen for bladet var venstremiljøet i Overhalla.[109] I Christiania ga Olav Schartum ut “Nora”, og Ivar Mortensson “Fedraheimen”.[110] [XXXVII]Andre blad på landsmålet fantes ikke. Erling Balstad skrev at «Dag» var den første representanten for landsmålet nordafjells.[111] Bladet «Dag» var svært sammensatt med innhold fra mange ulike områder. Som regel inneholdt hvert nummer dikt, fortellinger, og sagn. Viktig for bladet var å videreformidle folkelig opplysning til ungdommen i frilynt ånd og på norsk mål. I den forbindelse kan nevnes skyttersak, skolesak, målsak, stemmerett, kvinnesak, og emigrasjon. Videre hadde bladet som oppgave å spre ideer som Hægstad og gruppen rundt han arbeidet med. Hægstad fikk også gjennom «Dag» muligheten for å annonsere for de bøkene han skrev, og han kom også der med etterlysninger etter gamle historier, dikt, sanger og sagn. Bladet muliggjorde også å skrive om Folkehøgskolen og de kursene Hægstad holdt.  I tillegg førte han den klassiske dannelsen og norsk og utenlandsk litteratur til Namdalen. Hægstad slapp også til kvinner som var opptatt av kvinnesak, noe som viser at Hægstad var positiv til hva de kunne bidra med.[112] [XXXVIII] Dermed ble også bladet et bruksblad.  Idsø anslo at høyeste antall abonnementer lå på rundt 360, og til sammenligning hadde Nordtrønderen 600 og Namdalsposten 200 abonnementer.[113] Bladet “Dag” ble til i en spennende periode i namdalsk og norsk samfunnsutvikling. Det skjedde en sterk omveltning på mange områder. Bønder og arbeidsfolk tok til å organisere seg, skoleverket gjennomgikk store forbedringer og politisk skjedde store endringer.

Hægstad sto selv for mesteparten av innholdet. Noe hjelp fikk han bl.a. av lærerne Ludvig Benum og Nils Brenne som kom til Namsos som lærere. Hægstad og Brenne fikk etter hvert mye med hverandre å gjøre, både privat, i skolearbeid, avisarbeid og ikke minst i arbeidet med ungdomsbladet “Dag”. Brenne ble regnet som en av Hægstads tro “drabanter”.[114] [XXXIX] Dessuten ble Matias Skard en viktig person i miljøet rundt Dag.[115]

Hægstad kunne være nøye med hva han tok inn i bladet. Han kunne for eksempel gi positiv omtale til Kristian Kroghs Albertine, mens Hans Jægers bøker ikke fikk særlig omtale.[116] Idsø hevder at Hægstad var opptatt av Rousseau, og refererte bl.a. fra hans bok Emile i “Dag”. Selv om avholdssaken ble tatt opp, ble aldri Dag et organ for avholdsfolket (Ibid., s. 27).

Forfatter og språkforsker

I tillegg til å være aktiv politiker og lærer, klarte han å rydde tid til å skrive en rekke bøker og artikler mens han oppholdt seg i Namsos. Arbeidene han utførte var grundige og pålitelige. Målsaken og forskningen på dette emnet var Hægstad tro mot helt fra ungdomstid og resten av livet. Han fikk støtte av Venstres fremgang, og ikke minst Bondeungdomslagene i by og land som banet veien for maalarbeidet, noe Hægstad var svært fornøyd med.[XL]

Hans motto var at et fritt folk får man først når det er oppnådd frihet i Maalvegen. Maalsaken må man se i relasjon til den nasjonale og kulturelle mobilisering som skjedde mot union og for unionsoppløsning. Sterke nasjonale og kulturelle krefter krevde at hver nasjon skulle være selvstendige og bestyre eget hus, noe som ikke var situasjonen for Norge. Selvstendighets- prinsippet sto sterkt og man trengte et arbeidsredskap i arbeidet. I opposisjon til den danske dominansen, og i arbeidet for å fremme nasjonsbyggingen sto landsmålet sentralt. Det var en tydelig reisning mot undertrykkelse, og norskdom ble dermed viktig som uttrykksmåte som frihetskriterium. “Vårt språk var formet / utdannet i Danmark.«   Nerbøvik skrev at “Maalsaki heng soleis i hop med alt det andre, og fyrr ho gjeng igjenom, kan ein inkje med Sanning segja, at Magti heve gjenget yver fraa det absolutte Kongedømet til det suveræne  (sjølvstyrande) folket… “.[117] Språket skulle bidra bl.a. til nasjonal identitet og kontinuitet, og i denne sammenhengen ble Folkehøyskolene et sentralt formidlingsmedium. Opplysning skulle styrke folkets selvfølelse og selvrespekt, med andre ord folkedannelse. Målsaken og landsmål skulle være en nasjonal samlingsfaktor og verdi frem mot nasjonal selvhevdelse og nasjonal stolthet. I denne tidsepoken var det påkrevet å markere Norge som en kulturnasjon, og bonden satt inne med “Fedra- Arven” for å bruke Aasens ord. Det var han som hadde den opprinnelige innsikten og erfaringen som var ervervet gjennom generasjoner. Slagstad skrev s. 309 at Bruun som arvtager etter Ole Vig hevdet at skal det enkelte individ finne seg selv, må det finne sin stemme gjennom å finne sitt språk “det tungemaal vore Bønder taler er ægte norsk”. Bruuns tanke var at folkehøyskolens hovedmål skulle være “den Åndelige Paavirkning” Han beklaget den ideologiske innflytelsen fra det danske og tyske. [118] I 1870- 80 årene hadde svenskekongen mye makt, og kunne for eksempel nekte å godkjenne lover vedtatt i det norske Storting.

I 1878, fire år etter at han kom til Namsos, ga Hægstad ut publikasjonen “Tyske Substantivers Bøining», og året etter kom læreboken «Norsk maalære elder Grammatik i Landsmaalet”, som først og fremst var beregnet på allmuelæreren og folkehøgskolen. I 1886 ga han ut «Eksempelsamling til innøvning av norsk maalære» som var tenkt brukt sammen med læreboken.[119] Hægstad kom raskt i kontakt med lærer Jens .O. Bach i Namsos som hadde begynt i Namsosskolen i 1868, og nå ble annenlærer under Hægstad. Det resulterte i et samarbeid om, og utgivelse av boken “Norsk lesebok elder Lesebok i Landsmaalet” i 1880, som var den andre leseboken i landsmålet.[XLI] Deres samarbeid så ut til å stoppe opp, og de publiserte ikke flere arbeider sammen. “Eksempelsamling til innøvning av norsk maallæra”, samt “Norsk folkediktning med prøvor av namdalsk maalføre” publiserte han sammen med O. S. Pedersen (senere Aavatsmark) i 1886. “En liten rimkrans” og “Store Sankt Bernhard” av Rodolphe Toepffer (oversatt fra fransk) kom i 1886. Først i 1902 ga Hægstad ut en ny lesebok «Af litteraturen før 1814. Læseverk for ungdomsskolen I og II » sammen med Matias Skard (1846-1927), som var tilknyttet folkehøyskolen, og som nevnt en samarbeidspartner i arbeidet med “Dag”. Samarbeidet resulterte også i leseboken “Norsk diktning etter 1814”, utgitt i 1898, som var beregnet på den høyere skolen og lærerseminariene. Boken er på 350 sider og er en samling bidrag fra ulike forfattere som Johan Welhaven, Henrik Wergeland, P. Chr. Asbjørnsen, Åsmund Vinje, Olav Aukrust, Knut Hamsun og Sigrid Undset for å nevne noen. I 1904 publiserte Hægstad “Norsk maalsoga for skule og heim”, hvor han forsøkte å se på hvordan det norske målet hadde utviklet seg gjennom tidene.

Første store avhandling som Hægstad skrev var “Gamalt Trøndermål. Upplysningar um maalet i Trøndelag fyrre1350, og ei utgreiding um vokalverket” i 1899. Her forsøkte han å bevise at målet i Trøndelag i gammelnorsk tid var et eget målføre med sine egne særmerker som skilte det ut fra andre gammelnorske målføre. Avhandlingen ble betraktet som en stor nyvinning for norsk målstudie. Det neste han tok fatt i var det norrøne vesterhavsmål, shetlandsk, og en utgreiing av det norske målet på Shetland i eldre tid. Deretter gikk han i gang med, og ferdigstilte «Måålet i dei gamle norske kongebrev».

Lingvisten, norsk amerikaneren, professor George Flom (1871- 1960) skrev at Hægstad ble kjent for studenter i Skandinavisk filosofi hovedsakelig gjennom en serie studier i historien til det norske språket før 1350. For en videre publikumkrets i Norge og Skandinavia ble hans navn nært assosiert med utviklingen (progress) i det Flom kalte «language movement» og etableringen av «Landsmål». Hans professorat, skrev Flom videre, var i alt vesentlig et professorat i Landsmål, og Hægstads studie “Gamalt Trøndermål” ga viktig bidrag både kunnskapsmessig og metodisk. [120]Med hjelp av dette og en del andre arbeider utkrystalliserte Hægstad fire hovedregionale dialekter som han kartla og karakteriserte. Han vektla det faktum at gammelnorsk ikke var noen ensartet dialekt, men at det varierte sterkt regionalt. I førordet til “Gamalt Trøndermål” kan man som nevnt lese at det er en kjent sak at de norske målføre har vokset frem av gamal- norsk. Men hvordan det gammelnorske så ut og hvordan «voksteren» var, er heller lite utgreid.

I 1942 ga Det Norske Videnskaps- Akademi i Oslo ut det siste heftet av «Vestnorske maalføre fyre 1350». Det hadde da gått 36 år siden det første heftet om «Latinsk skrift i gamalnorsk maal» kom ut. Hægstad var den første som vitenskapelig tok fatt i å greie ut “um målføretilstandet og målvoksteren i gamalnorsken”, eller i videre mening i det norrøne målet. Grunnlaget for arbeidet, skrev Håkon Hamre, var det som var skrevet før 1350 som handskrifter, diplom, brev og runeinnskrifter.[121]

Marius Hægstad fikk utgitt flere rim og dikt i ulike blad og aviser som Bergens tidende, Verdens Gang, Dag og Nordtrønderen i Namsosperioden. Han oversatte flere dikt i samme perioden, og skrev i “Barnebudet”, som hans gode venn O. S. Pedersen ga ut. Språkmektig som han var, oversatte han både fra engelsk, tysk, fransk, spansk og italiensk.

Hægstad var opptatt av å påvise opprinnelsen av det norske språket. Han hevdet at en gang var det tilnærmet samme mål i alle “tri norderlanda”, det norderlandske grunnmålet. Men i vikingtiden deltes det i to greiner, nemlig “aust- norderlendsk” i Danmark og Sverige og “vest- norderlensk” i Norge, og de norske “utlanda”.  Hægstad klarte å påvise at denne delingen hadde funnet sted tidligere enn folk hadde kjent til. [122]

I årene etter 1900 gikk språkstriden i bølger. Flere, bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson, kastet seg inn i striden. Det samme gjorde skolemannen og skolepolitikeren Ole Konrad Ribsskog, opprinnelig fra Flatanger, men som hele sitt voksne liv holdt til i Trondheim. Fra begge sider kom det oppfordringer om å holde trykket oppe. I Nordtrønderen 22. juni 1913 var Mathias Tyldum tydelig indignert over lite engasjement i målsaken.[123] Samme år kunne Nordtrønderen melde om at Alfred Eriksen holdt riksmålsforedrag på Hamar, der det ble drøftet om man skulle «indskrænke» riksmålsforbundets arbeid helt eller delvis grunnet få midler til drift. Imidlertid appellerte han til riksmålsvennene om å vise samme offervilje som landsmålsfolket gjorde i sitt arbeide.[124] Eriksen var imidlertid en av dem som noen år senere, i 1918, innrømmet at den mann som var påtvunget universitetet av Venstre og maalsaken vistes dyp ærefrykt.[125]

Språkstriden gjorde noe med folk. Stemningen som var rådene kan eksemplifiseres med et utsagn av Sigmund Skard der han skrev han godt mintes at Bjørnstjerne Bjørnson døde, og at han som syvåring ble stilt overfor om han skulle sørge over dikteren eller glede seg diskret over at riksmålforkjemperen hadde “tagna”.[126] Det sier noe om hvor striden sto.

Nordtrønderen skrev i juli 1913 om et møte mellom kong Haakon og K. B. Birkeland der det kom frem at kongen var opptatt av målsaken, og mente målreisingen var berettiget. “Det sprog vi taler og skriver, er jo dansk. Det blev jo innført av danske embetsmenn. Disse herrer burde jo selv lært seg norsk”. Videre ga kongen til kjenne at dette førte til en svekkelse av den norske nasjonalfølelsen. Liketil hans sønn Olav kom i vansker når han både skulle skrive og snakke. Hva var det riktige og hvordan skulle kongen kunne rettlede.[127]

I en artikkel i Nidaros skrevet av Johannes Hovig i 1936 kom det frem at det hadde pågått en pengeinnsamling i Namdalsbygdene til et minnefond om Marius Hægstad og Ludvig Benum. Fondet skulle komme Namdal folkehøgskole til gode. Innsamlingen ble gjort i takknemlighet til de to menn som hadde lagt grunnen for det store arbeidet for den nasjonale “atterføding” i Namdal.[128] Nest etter Ivar Åsen er det knapt noen som har gjort mer for å gi oss kunnskap om det norske målet enn Hægstad. [129] Haugland skrev at Ivar Åsen la det teoretiske, språkvitenskapelige grunnlaget for ”lansmålsrørsla”. Imidlertid tilføyde han at frøet fra vitenskapsmannen ikke ville ha slått rot dersom ikke samfunnsforholdene hadde gitt god grobunn som bl.a. skolelovsendringene av 1892. De ga skolestyrene anledning til å velge landsmålet som hovedspråk i skolen. Målet var på det tidspunktet også i ferd med å bli akseptert som fullverdig i religiøse sammenhenger. Videre ble et landsomfattende organisasjonsapparat bygd opp, samt en egen landsmålspresse (bl.a. Den 17de Mai). Den kanskje viktigste faktoren var læreren som arbeidet frem målet i bygdene, og fikk det inn i skolen og offentlig liv. Han ble dermed ryggraden i målbevegelsen. Man skal her ha i mente at læreren på kort tid avanserte sterkt på den sosiale rangstigen i slutten av 1800- tallet. Bøndene selv spilte en liten rolle i målarbeidet.[130]

Venås skrev at Hægstad ikke var noen stilist, og han fikk enkelte ganger høre at han ikke var noe flink til å skrive den norsken som han kunne så mye om. Karakteristikken var imidlertid ikke Venås helt enig i nettopp fordi streng språkvitenskapelig fremstilling “oppmodar ikkje til friske stilistiske fråspark.[131]

Politiker med mange jern i ilden

Venås antyder at Hægstad hadde sin politiske interesse både fra fars og morssiden. Han kom tidlig inn både i målsaker og samfunnsspørsmål. Første steget på veien inn i politikken var å skaffe seg stemmerett. Som mange andre kjøpte han som nevnt en parsell på Skage i Overhalla. Stemmerett som myrmann åpnet også muligheten for selv å bli valgt.[XLII] Hægstad ble med i Namsos kommunestyre fra 1883, og ble etter hvert leder for venstrepartiet i Namsos, og den ledende kraft i Namdalen. Hægstad meldte seg selv som «einskildmedlem» da Nordre Trondhjems amts venstreforening ble stiftet i 1883 sammen med bl.a. Ole Qvam, Vilhelm Wexelsen, Hans Fosnæs og Ole Five.[132] Hægstad ble valgt som formann i Namsos prestegjelds venstreforening fra 7. januar 1884, og han skulle få oppleve at i Namsos ble det lagt hindringer i veien for at Venstrefolket skulle få avgi stemmer. Hægstads engasjement og politiske valg ble ikke sett på med blide øyne av borgerskapet i Namsos. Erling Balstad antyder at Hægstad og hans «drabanter» hadde kontakt med bl.a. O. A. Qvam og trolig Sverdrup. Wexelsen var nært tilknyttet gruppen før han kom til Overhalla.[133] I Namsos ble det også utgitt et håndskrevet blad “Hugin” for venstrefolk, og ifølge Idsø var Hugin også navnet på et samtalelag ledet av O. S. Pedersen.[134]

Som kommunepolitiker engasjerte Hægstad seg på flere områder, og var bl.a. aktivt med for å få satt i gang en fjordbåt (Herlaug), og han bidro aktivt for å få etablert telefonforbindelse oppover Namdalen, noe som resulterte i at han ble valgt som formann i direksjonen for Namdals Telefonselskap. Videre nevnte Venås at Hægstad var formann i forstanderskapet i Namdals privatbank.[135] Som politiker arbeidet Hægstad aktivt for at alle skulle få stemmerett, også arbeidere og kvinner uten hensyn til inntekt.[XLIII]

Stortinget

Marius Hægstad ble valgt inn på Stortinget for Venstre i perioden 1892- 94, 1898- 1900, og i periodene 1890- 91, 1895- 1903 satt han som suppleant for partiet.

I perioden 1892-93 var unionsspørsmålet den viktigste saken på Stortinget. Som stortingsrepresentant fikk han også med seg den viktige debatten omkring kravet om egne konsuler og egen utenriksminister for Norge i perioden 1892-94, men fikk ikke være med ved begivenhetene i 1905. Ved flere anledninger tok Hægstad til motmæle mot de som ønsket en sterkere unionsforbindelse. I brev til Wexelsen går det fram at han ville ha Venstres utenriksprogram og han ønsket nasjonens fulle selvstendighet.[136] Kampen om parlamentarismen i 1884 resulterte i dannelsen av to partier, nemlig Venstre og Høyre. Kort tid etter, i 1888, gjorde Venstre unionen med Sverige til sin nye kampsak, og krevde større norsk råderett i utenrikspolitiske spørsmål. Ved stortingsvalget i 1900 gikk Venstre til valg på at Norges selvstendighet skulle gjennomføres ved eget norsk utenriksstyre og eget norsk konsulatvesen.

Ikke alle likte at Hægstad ble nominert til stortingsplass. I Namdalsposten forsøkte man å vri saken til at det var splittelse i Venstre og at bl.a. Hægstad var misunnelig, og forsøkte å motarbeide en konkurrent til en plass på tinget. Denne påstanden tok Hægstad fatt i med et innlegg i Nordtrønderen i januar 1885 og ga til kjenne at det var en gitt høyremann i Namsos som sto bak det ondskapsfulle angrepet.  Hægstad forsto at det var et forsøk på splittelse og han var tydelig på at han aldri hadde forsøkt å motarbeide Peter Holst, som for øvrig ble stortingsmann og senere statsråd.[XLIV] Han mante derfor venstrefolk til å stå sammen, for den eneste mulighet for Høyre til å seire var dersom det oppsto splittelse i Venstre. Avslutningsvis henviste Hægstad til da man sto sammen i siste «Forfatningskamp».[137]

På Stortinget ble Hægstad lagt merke til, og hans jomfrutale om «Englandsruten» ble gitt positiv omtale bl.a. i Verdens Gang. [138] Som vararepresentant for Wexelsen kom Hægstad inn i kirkenevnda og militærnemnda. Groven tydeliggjør at Hægstad var ivrig forsvarsvenn, og var med på å styrke bevilgningene til forsvaret i årene forut for 1905. Han var dessuten en tro forsvarer av skyttersaken. Han mente vi trengte et troverdig forsvar. Imidlertid har det ikke vært mulig å finne at han engasjerte seg aktivt lokalt i folkevæbningssamlaget i Namdalen. For å redusere “armébudsjettet” ønsket Hægstad å begynne tidlig med militære øvelser. Man kunne læres opp til å gå i takt, gjøre handgrep og gymnastikk fra 10- 12 – årsalderen.[139]

Hægstad markerte seg for øvrig raskt som en talsmann for utbygging av bl.a. jernbanenettet her i landet, noe han mente var en forutsetning for distriktsutbyggingen. I den forbindelse deltok han på møter i Christiania på jernbanekonferanser.[140] Han argumenterte også for å få jernbane til Namsos. Dette ble som kjent en realitet, men det fikk ikke Hægstad oppleve.[XLV] Namsosbanen ble påbegynt i 1922 og åpnet 1. november 1933, for så å avslutte persontrafikken 45 år senere, i 1978. Positiv var han også til å opprette en dampskipsrute mellom Bergen og Newcastle, med «sambandsline» til Trondheim, samt at staten skulle bidra til å hjelpe fram næringsveier. Han gikk også for å bevilge penger til Fridtjof Nansens polarekspedisjon.

Selv om han var blitt innvalgt på Stortinget glemte han ikke målsaken. Han holdt saken varm, og i 1894 fikk han Stortinget til å gi ut den første loven på nynorsk, nemlig loven om ens normaltid. Som stortingsmann kom også Hægstad til å leve opp til navnet «maalet», som bl.a. kom frem i diskusjonen om landsmålet kunne brukes som lovspråk, noe han mente var mulig. Mens han satt på Stortinget tok han også i 1896 initiativ til å få utgitt stedsnavnsgransker Oluf Ryghs (1833- 1899) verk «Norske Gaardsnavne». Senere skulle han komme til å legge sterkt press på Stortinget for å få innført skriftlig nynorsk til studenteksamen, og for å få innført nynorsk i både skoleverk og offentlig administrasjon.

Steinkjer

Fra januar 1892 ble Hægstad fast representant på Stortinget. Mye motbør og vansker med å holde folkehøgskolen i gang resulterte i at han trakk seg fra videre arbeid med den. På det store folkehøgskolemøtet sommeren 1885 som ble avholdt på Levanger, med representanter fra inn og utlad, møttes Ludvig Benum og Hægstad for første gang. I den anledning var Hægstad tydelig overfor Benum på at man skulle arbeide for en skole for alle barn, slik at forskjellen mellom barn fra “storfolkheimar og fra småfolkheimar” ble utjevnet. De to fant tonen og resultatet ble at da Hægstad flyttet fra byen tok Benum over som styrer av folkehøgskolen, og han fikk da etter hvert mye å gjøre med O.S. Pedersen (Aavatsmark). Her kan nevnes at Ludvigs bror, Odin Benum, også var lærer ved folkehøgskolen i årene 1895-96, og 1897-98. Etter det reiste han til Vefsn og startet folkehøyskole der fra 1899, samme året som broren Petter begynte som elev ved Namdal folkehøyskole. Odin ble i mange år lærer ved Vefsn folkehøyskole.[141]

Lønnen på Stortinget på den tid var ikke mye å skryte av, så Hægstad trengte en jobb familien kunne leve av. Stortingsrepresentantenes godtgjørelse og boligforhold ble fra 1814 gjentatte ganger diskutert. Opprinnelig lød Grunnlovens § 65 på at “Enhver Repræsentant er berettiget til Godtgjørelse af Statscassen for Reise-Omkostninger til og fra Stortinget, og for Underholdning i den Tid han oppholder seg.”  Hægstad fikk sin godtgjørelse etter Lov av 25. september 1845. Ifølge denne loven bortfalt godtgjørelse til fri bolig og tjener, samt eventuelt rom til tjener. Etter 1845 hadde ikke representantene “krav på å få anvist bolig av det offentlige”. Loven av 1845 var gjeldene til 1910 med den endring at spesiedaler og skilling i 1875 ble omgjort til kroner og øre. Daggodtgjørelsen var således fra 1845 til 1910 kr 12 pr.dag.[142] Fra 1871 trådte Stortinget sammen årlig. Det 39. ordentlige Storting i 1890 satt samlet fra 1. februar til 9. juli.[143]

Resultatet ble at han søkte og ble innstilt som nr. to etter O. Johansen som skoleinspektør ved Steinkjer folkeskole i 1892. Johansen hadde da i lengere tid vært ansatt ved Steinkjer middelskole, men det var Hægstad som ble ansatt av regjeringen.[144] I tillegg fikk han jobb som styrer ved Steinkjer mellomskole. Høyrepressen gjorde et nummer av at man kunne ansette en student som skolestyrer og skoleinspektør, og at Wexelsen hadde hjulpet sine egne.[145] Kort tid forut hadde man fått den nye folkeskoleloven av 1889 som stilte krav om at alle elver skulle gå i felles folkeskole i syv år før man fikk anledning til å gå over i middelskolen.

Hægstadfamilien fikk husvære i andre etasje hos baker Dahl, like ved torget.[XLVI] Groven skrev at Hægstad opplevde å være velkommen i Steinkjer. Alle autoritetene viste han imøtekommenhet, og han opplevde heller ikke episoder som føltes ubehagelige.  Her var det ikke bare noen få «store» som styrte og ville styre. Til og med høyre tok “ordet til min pris i sit eget bekjendte blad hersteds. Selv Over- Rein har overgivet seg. Han har igjen indmeldt sine børn og lar desuden en datter lære privat hos mig.[146] Liketil presten Sigveland som motsatte seg innsettelsen av Hægstad utalte at de hadde vært heldige, og at man var glad for at ikke Jensen ble inspektør. Dessuten kommer det frem i brevet at det var på tide med en opprydding i folkeskolen hvor det var mye rot og ikke minst uro blant ungene. Dette tok Hægstad fatt i og fikk en ordning på. I middelskolen måtte han også foreta en grundig opprensking, alt fra undervisningsplaner og ordensregler til “ordning med pedelvæsenet” ved skolen. Tidligere hadde det blitt vasket en gang pr.14 dag. Nå ble det vasking ved skolen hver dag. Han fikk også flettet inn at landsmålet var innført med en times ukentlig undervisning fra tredje klasse ved Steinkjer folkeskole. Hægstad var til og med i departementet for å diskutere skoleforholdene i Steinkjer med her Knudsen, og “Vi blev enige i alle punkter.”[147]

Også i Steinkjer ble han valgt inn i kommunestyre og formannskap, samt Steinkjer Venstreforening, og i styret for Arbeidersamfunnet. I brevet nevnt ovenfor medelte han også Wexelsen at han hadde vært litt inne i politikken, men hadde hatt litt for lite tid. ”Jeg har forsvaret regjering og venstre i stortinget og er i den anledning bleven offentlig stemplet i Fridtjof Andersens blad som høiremann.” Brevet bærer bud om at det er en uklar politisk situasjon i distriktet. “Bare rot og røre.” Hægstad var heller ikke særlig fornøyd med hva avisene i distriktet fikk formidlet. Det var nok noe av bakgrunnen for at Hægstad 11. oktober sammenkalte noen fortrolige på sitt kontor for å diskutere etablering av et rent venstreblad for bygd og by. Hva som ble oppfølgingen er ikke kjent.  Imidlertid kom rikspolitikken til å ta mer og mer av hans tid. I korrespondansen med bl.a. Wexelsen kommer det tydelig frem at Hægstad er sterk motstander av unionen med Sverige. I arbeidet for løsrivelse etterlyste han større enighet i befolkningen om spørsmålet. Det hadde vært Norges ulykke til alle tider at “det ikke har kunnet staa samlet og enigt, hvor det gjaldt det største.” Imidlertid hadde han en tro på at det arbeidet som mange fedrelandssinnede hadde lagt ned ville bære frukt, og at man ville stå samlet når det virkelig gjaldt. I trøndelag var Venstre enige om målet, men midlene var det fortsatt uenighet om. Hægstad kunne informere Wexelsen om at fjerde juledag 1892 og andre januar skulle henholdsvis amtsvenstreforteningen og Nord-Trøndelag arbeiderforbund ha møte på Skei (Sparbu) for å diskutere den politiske situasjonen. Hægstad skulle møte på begge stedene. Spesielt spent var han hva møtet i amtsvenstreforeningen ville uttale seg om presseforholdene i distriktet. Det var “Indtrønderen” man var spesielt misfornøyd med.[148] [XLVII] Videre kunne han berette om at skolearbeidet i Steinkjer gikk godt, og han hadde tro på at han hadde vunnet både foreldre og barn for sine skoletanker. Hægstad hadde godt ønske om at venstremannen og målmannen Tøger Hagemann som hadde oppholdt seg i Berlin et halvt år ville komme tilbake og bli i stillingen.[XLVIII]

Når Hægstad oppholdt seg i Kristiania møtte han sentrale politikere og det ser ut til at han ofte møtte profilerte venstrefolk som gamle og unge Konow, Foosnæs, Qvam, Gadis, Steen, Michelsen, Helland og Ullman.

Hægstad viser i brev til Wexelsen at han var opptatt av fredsbevegelsen, men dette beskrives ikke tydelig. Imidlertid ivret han for at det bl.a. ble bevilget penger til fredskongressen som skulle holdes “her i Xania i år”.[XLIX] [149] I samme brev referer han til at Qvam var utilfreds med konsulatordningen, “hvilken han kalte en kostbar (50 000) snare” til å henge regjeringen i. Qvam anså det best at man neste år nektet felles konsulatbudsjett, og at regjeringen kunne gå på det. I et senere brev (18. februar 1893) fikk Hægstad frem at Qvam gikk inn for at det skulle bevilges penger til eget konsulatbudsjett. Det er tydelig at venstrefløyen arbeidet aktivt for et eget konsulatvesen

I flere brev som Hægstad skrev til Wexelsen forteller han om familien og spesielt om hva barne drev med. Mellom linjene kan man ane at han er litt bekymre for sønnen Gudmund som både fikk gode karakterer og spilte fiolin. I ett av brevene (8. februar 1893) skrev han “Gud give der nu bare kunde bli folk af han.”

Mens han oppholdt seg på Steinkjer holdt han en del forelesninger ved Levanger lærerskole om maalgransking. Lærerskolen flyttet til Levanger fra Klæbu i 1892, samme år som Hægstad flyttet til Steinkjer. Året 1893 ser ut til å ha vært et aktivt år for Hægstad. I tillegg til skolearbeidet holdt han hver søndag, og ofte en kveld i uka, politiske foredrag i bygd og by. Alltid var det store forsamlinger og stor interesse. Avisene i distriktet var han tydeligvis misfornøyd med. Grunnet slett ledelse viste de sjeldent utenverden hva Hægstad og venstrebevegelsen drev med. Fra Namdalen fikk han flere oppfordringer om å komme for å holde foredrag.[150]

Det er mye mulig at økonomien for Hægstadfamilien ble noe bedre etter at de flytte til Steinkjer. I korrespondansen med Wexelsen formidler han ikke noe om det, men det kommer frem at det er dyrt å holde Olav og Leiv i skole i Trondhjem. Imidlertid trøster han seg med at det går svært godt med de to.[151]

Travel periode som professor

I 1846 begynte P.A. Munch en serie forelesninger over norsk språkhistorie. Det var første gang dette emnet ble dosert ved vårt Universitet, og første gang det var fremme i vitenskapelig behandling. Det var særlig gammelnorsken Munch belyste i sine forelesninger.

Knudsen skrev at det var Hægstad som først la grunnen for vår kunnskap om middelalderens norske dialekter. Ut i fra håndskrifter og diplomer påviste han språklige grenser, ikke bare mellom islandsk og norsk, men også innenfor det hjemmenorske språkområde. Han slo fast hvilke språklige hovedstrøk man etter skriftspråkets vitnesbyrd her har å regne med, og han la i grunnleggende arbeider frem et overveldende rikt middelaldersk språkstoff fra det ene etter det andre av disse hovedstrøk: Trøndelag, Nord- Vestlandet, Sør- Vestlandet.[152] Disse arbeidene skulle få stor betydning for Hægstads søknad til professorat.

I 1898 fikk vi en venstreregjering med Johs Steen som formann og V.A. Wexelsen som kirkestatsråd. Denne regjeringen fikk Stortinget til å bevilge penger til lønn for en professor i norsk, og i 1899 opprettet Stortinget et professorat i norsk språk. Ideen var ikke ny. Ivar Aasen hadde ved flere anledninger blitt forespurt, men takket nei. Folkemålsforskeren Hans Ross skal også ha blitt forespurt.  Det var to søkere, og i konkurranse med Amund B. Larsen ble Hægstad enstemmig utnevnt til professor i «Landsmålet og dets dialektar».[153] [154] Larsen  var også  en kjent dialekt /språkforsker som i 1901 fikk statsstipend for å studere norske bygdemål.[L] Han var en av de fremste målmenn man lenge hadde vært på leting etter. Venås slo fast at som målføregransker er Larsen fremdeles den største vi har hatt i Norge.[155] Imidlertid var det Hægstads arbeid med landsmålet som var hans fortrinn. Tyskeren Gustav Neckel hevdet at det var få vitenskapsmenn som var bedre forberedt til å gå inn i embetet sitt enn Hægstad.[156]

Hægstad hadde ingen formell utdanning og heller ingen stor akademisk produksjon å vise til, men grunnlaget for utnevninga var “Gamalt trøndermål” som han rakk å ferdigstille før søknadsfristen til professoratet.[157] Samme år hadde han publisert en anmeldelse av Asmund B. Larsens bok “Oversikt over de norske bygdemaal”. Forut for dette hadde Wexelsen ifølge Venås lagt seg i selen for å hjelpe Hægstad til stillingen.[158] Sommeren 1899 skrev Hægstad til Wexelsen og fortalte at han både skulle delta i Tøger Hagemanns bryllup i Tromsø og at han skulle si Trøndelagen farvel. “For nu er det nok temmelig sikkert at Din ven blir professor, eftersom sagen alerede er ekspederet fra regjeringen…” Hægstad uttrykte et sterkt håp om å kunne gjøre nytte for landet i sin nye stilling. Han benyttet samtidig anledningen til å takke Wexelsen for all oppmuntring og iver under hans arbeid, og ikke minst for hans innflytelse “under ordningen af denne post”, og for alle vennetjenester han hadde vist.[159]

I oktober 1899 holdt Hægstad sin prøveforelesning eller “tiltrædelsesforelesning” som det også på den tiden ble kalt. Tiltrædelsesforelsning var standard ved tilsetting på universitetet fram til rundt 1970. Hægstad valgte «Upphavet til det norske folkemål» som tema for sin forelesning. Tema for forelesningen skulle vise seg å bli viktig framover, nettopp fordi han der la fram den historiske bakgrunnen for målet, “ei stutt utsyn yver korleis vaart folkemaal hev vakset fram”. I forelesningen fikk han også frem hvordan “gamallnorsken” hadde «kløyvt» seg i forskjellige maalføre, altså dialekter eller talemålsvarianter. [160] Hægstad foretok bl.a. en sammenligning med det islandske målet som ikke hadde kommet inn under samme påvirkninger som i Norge. Der hadde det gamle målet blitt stående nesten «skiftelaust». Videre la han vekt på hvordan gammelnorsk endret seg til nynorsk. Avslutningsvis hevdet han i sin forelesning at målet med professorstillingen ikke bare var å sprede opplysning om våre målføre, men først og fremst var det at “lærarstandet og embætsstandet” skulle lære å kjenne, og bruke landsmålet eller den mønsterform for det norske folkemål som Ivar Aasen hadde satt opp. Dette var også hans målpolitiske budskap. Hægstad lagde sin egen metode for å studere målet i de gamle norske kongebrev.[161] En metode som han stadig forbedret. Det nye i hans metode var at han brukte dialektgeografien[LI] til hjelp i språkhistorien som gjorde det mulig å “heimfeste” en rekke gammelnorske skrifter.[162] Hans forelesning har ifølge Venås senere blitt et viktig grunnskrift for historien om nynorsk. Mange av forelesnings-manuskriptene Hægstad holdt ved Universitetet er tatt vare på og finnes i hans arkivsaker.

Med en bakgrunn uten embetseksamen var det ikke lett for Hægstad å ta til ved universitetet. Han ble ikke mottatt med særlig velvilje hverken av “yrkesbrør eller lærlinger” skrev Benum. De trodde ikke han var i stand til noe annet enn å agitere for landsmålet. Noe vitenskapelig arbeid ventet de ikke av han. Men dette snudde når de fikk øynene opp for hans kapasitet, og kollegene ved Universitetet kom Hegstad etter hvert til å stå på god fot med. Alt i 1901 ble han opptatt i Kristiania «Videnskabsselskab», og 1916 i “Det kongelige danske Videnskabernes Selskab” i København. Seip skrev at Hægstads hovedfortjeneste innen norsk språkvitenskap, er at han i “detaljer har bevist den setning han stilte op i 1898 om dialekter i de gammelnorske skriftene”.[163] Han tok bl.a. fatt i spørsmålet om hvordan talemålet var som gammelnorsken var skriftmål for. Hvordan, hvorfor, og når hadde målforskjellen i nåtid vokst frem.[164] I «målgranskingsarbeidet» tok Hægstad opp arven etter P.A. Munch og Ivar Aasen, og ble en drivende kraft for å få nynorsk mål inn i offentlig administrasjon og skoleverk. Resultatet av hans studier ble etter hvert publisert i “Arkiv for nordisk filologi”, og i «Norvegia».[165]

Etter at han ble utnevnt gikk Hegstad inn i en aktiv periode som forsker. Han fikk nå anledning til å bearbeide noe av det han hadde drevet med tidligere, i tillegg til nye områder. Her er valgt ut noen viktige bidrag. I en artikkel “Oversikt over de norske bygdemål” hevdet Hægstad at de gammelnorske skriftene representerte flere dialekter med til dels store ulikheter, og han mente det ville bli fremtidens sak å bringe klarhet inn i disse forhold.[166] Mye tyder på at Hægstad på det tidspunktet hadde tatt mål av seg til å besvare disse spørsmål. I andre året som professor kom “Hildinakvadet; med utgreining av det norske maal paa Shetland i eldre tid” hvor han viste at det var nære forbindelser i dialekten der og i Ryfylke og Vest- Agder. Hildinakvadet er en folkevise som viser en del sammenhenger mellom viser i nordiske land. I 1901 ble «Maalet i dei norske kongebrev 1200- 1500» lagt frem for Vitenskapsselskapet. Tre år etter, i 1904 ble «Norsk maalsoge for skule og heim» publisert, og så i 1906 kom  “Vestlandske maalføre fyre 1350” og “Gamalnorsk fragment av Henrik Harpestreng”. Nevnes må også at Hægstad i perioden 1905- 1909 sammen med språkforskeren Alf Torp (1853- 1916) ga ut “Gamalnorsk ordbok med nynorsk tyding”.

Stortinget vedtok i 1885, med stort flertall, å sidestille landsmålet med det alminnelige bokmålet. Syv år senere, i 1892, ble landsskolelovens § 73 forandret til å gjelde at alle barn skulle lese begge mål. Bestemmelsen åpnet for at folket / hver skolekrets selv kunne velge mellom landsmål og bokmålet.[167] Bestemmelsen medførte følgelig at det i de påfølgende år kom til en omfattende diskusjon om målformer i skolepressen. Man kan ane fanatisme og pågående agitasjon på begge sider. Mange var tydelig på at to målformer var å kaste bort dyrebar tid i folkeskolen på landsmålets “unge former og forældede ord”.[168] Det var ikke tid til det i landsskolen, med sine 12 ukers skole pr. år. Med bakgrunn i bl.a. Bjørnstjerne Bjørnsoms argumentasjon, beskyldte riksmålsfolk landsmålfolket for at de “lagar” ord, mens landsmålfolket på sin side hevdet at landsmålet hadde ligget på “folketunga i hundrad av aar”.[169] Dette var en diskusjon Marius Hægstad også kastet seg inn i, noe som bl.a. kom frem i referat fra “maalmannsstemna” i 1906, hvor han krevde at landsmålet skulle inn i skolene. Han påpekte tydelig den forskjell på det timetall som ble brukt på de to mål i folkeskolen og i gymnasskolen. Læreren kunne ta med litt landsmål og gammelnorsk når han mente det kunne passe. Følgen var at når elevene kom til universitetet så kunne de ingen verdens ting.  Halvdan Koht var av dem som krevde prøve i landsmålet til embetseksamen. Andre gikk så langt som til å hevde at en av lærerskolene skulle omgjøres til landsmaalskule. [170] Samme år, i 1906, kom det også forslag om å samle målfolket i et helnorsk skoleblad, nemlig Skolebladet.[171]

Hægstad holdt flere forelesninger om hvordan målføret blir til. I juni 1915 holdt han et foredrag i Vitenskapsselskapet i Kristiania hvor han bl.a. fremholdt at hovedgrunnen til den uunngåelige forandring av språket (talespråket) var det individuelle momentet i forbindelse med “det svingerum, der er i avstandene mellom de forskjellige lyds beliggenhet i taleorganet”. Dette har nemlig den virkning at en viss uttale aldri blir reprodusert på samme vis, ikke engang av samme individ. Går da reproduksjonen i en viss retning, som kan ha sin grunn i en ny smak, for eksempel ved påvirkning av samferdsel mellom folk, som taler annerledes, eller i en lettere uttale kan en sådan avvikelse utbrede seg og vokse så ingen merker det, før det en god dag med en tilvoksende slekt stiger frem som et helt nytt lydskifte.  Innenfor samme slektsledd går sådanne forandringer ikke for seg. Her foreligger faktisk evolusjonsmessige betraktninger som gir en indikasjon på at Hægstad var opplest på darwinisme og fenomenene ontogenese og fylogenese.

Mange faglige utfordringer som professor

Marius Hægstad fikk mange faglige oppdrag og utfordringer som professor. Han fikk forespørsel fra mange hold, og han tok på seg mange ekstraoppgaver i tillegg til professoratet. Mange av oppdragene han tok på seg var tunge og arbeidskrevende. Her kan nevnes medlem av styret i Det norske Samlaget fra 1894, og formann i perioden 1898 til 1903, samt formann i styret for Ivar Aasens Legat. I 1898 ble han sammen med Arne Garborg og Rasmus Flo oppnevnt til å være med i rettskrivingsnevnda for landsmålet, og komme med framlegg til skolerettskriving for det. Dessuten ble han medlem for undervisningsrådet for de høyere skoler.[LII] Det ble Hægstads forslag (norm) som ble tatt i bruk i skolen. Han holdt på Aasen-linja som kom i 1901, skrev Rindal.[172] Stor sakkunnskap medførte at han over lang tid ble Kirkedepartementets sakkyndige konsulent i rettskrivingsspørsmål. I 1902 overtok han sammen med Asmund B. Larsen redaksjonen av «Norvegia, tidsskrift for det norske maal og minder».[173] Han satt også i en domsnemd med Amund Larsen og Moltke Moe, der Jørgen Reitan fikk Kronprinsens gullmedalje for utgreiinga “Aalens målføre”. Norigs maallag ble etablert i 1906 for å fremme landsmålet (nynorsk). Første formann ble Marius Hægstad som ledet mållaget i tre år, fram til 1909. Ikke nok med det, han etablerte også Åsenfondet til hjelp for norske målstudier.  Hægstad var også med i rettskrivingsnevnda av 1916, og ble dermed med i fremlegget som skjedde året etter i 1917.  Sammen med Hjalmar Falk laget han retningslinjene for å fastsette navn på kart utført av Norges geografiske oppmåling. Fra 1907 ble han med i «Upplæringsrådet» og fikk gjennom det mulighet til å ha tilsyn med gjennomføringen av norskopplæringen i de høyere skolene.

I 1912 oppnevnte det historisk filosofisk fakultetet ved universitet i Kristiania et utvalg på fem som skulle uttale seg om hvem som skulle utnevnes som professor i ”rigsmaal”. Femmannsutvalget besto av Hægstad, Falk, Moltke Moe, Magnus Olsen og Torp. Det kom det reaksjoner på, og bl.a. Aftenposten hadde mistanke om at Hægstads meninger ville bli styrende for utnevnelsen, og for de krav man ville stille til kandidaten. Aftenposten skrev nemlig at det så ut til at Hægstad alltid fikk anledning til å være med der ”det kan tilføies rigsmaalet skade”. Folk så den blodige komikk i dette, at professoren og målstreberen i landsmål under de skarpe motsetninger som rådet i landet, fikk lov å være med og utpeke hvem som skulle være professor i riksmål. Resultatet kunne bli at man utpekte karikaturen eller vrengebilde av en riksmålsprofessor.[174] Nils Kjær påpekte på sin side at det var betryggende at Marius Hægstad hadde fått plass i komiteen som skulle finne en søker til professoratet i riksmål.[175] Hægstad var også naturlig med ved vurdering av nyansatte i vitenskapelige stillinger. Liketil var han med i nemnda som skulle avgjøre hans etterfølger.

Selv om Hægstad ikke hadde noen dr. grad, deltok han fire ganger ved disputaser. Første gangen var i 1915 da Knut Liestøl disputerte over boka «Norske trollviser og norrøne soger», som også var første gangen en disputas ved Universitetet foregikk på nynorsk.[LIII] Hægstad var også opponent i disputasen til Didrik Arup Seip. Ikke noe foreligger skriftlig i tidsskrifter fra disputasene Hægstad deltok ved.

Flere kastet frem tanken om å lage et felles mål. Det stilte Hægstad seg avvisende til. På et møte i Kristiania i 1918 utalte han at det var like umulig å lage et fells mål av landsmål og riksmål som det er å skape et fellesdyr av hund og katt. Støtte fikk han hos Mats Berg som hevdet at ingen hadde sett samnorsk, og han konkluderte med at det var et fantasifoster som ville føre til en forringelse av begge språk og det var man ikke tjent med.[176]Andre så dette annerledes, bl.a. Sigurd Eldegard mente Mads Berg så for ensidig på situasjonen. Han mente det slettes ikke var en umulighet å arbeide språkene sammen.[177]

Gjensyn med Namsos

Årene gikk, og i september 1912 ble det besluttet å holde en «maalmarknad» i Namsos. Fra Nordtrønderen 18. september s.å. kan man lese om programmet i perioden 23 til 30. september, som bl.a. besto av taler, sang, musikk, gudstjeneste og kinematograf (Eit bondebryllup i Setisdal; Bilæte fraa Nord Norig).[178] Torsdag 26. september gikk Marius Hægstad på talerstolen og foreleste over temaet «maalskiftet i Norig i det 15de hundreaaret». Dette var marknadens store begivenhet, og det var første gang Hægstad besøkte byen etter at han forlot den og dro til Steinkjer 20 år tidligere. En hjertelig applaus og velkomsthilsen møtte han fra gamle venner. [179] Igjen fikk han bevise sitt talent som folketaler. Skal en tro Nordtrønderen var fortsatt målsaken i Namsos en vanskelig sak. Opprinnelig hadde målfolket ønsket en gudstjeneste forkynt på landsmålet. Man trodde ikke at vår Herre ville ha noe imot en slik fremførelse. Det hadde imidlertid prosten Rambech som betraktet det som partiagitasjon og tillot følgelig ikke å holde en slik Gudstjeneste. Avgjørelsen skapte harme både hos landsmåls og riksmålsfolk. Resultatet ble at man ikke ville overprøve prosten.[180]

Året etter oppholdt Hægstad seg noen dager i Kristiansand som medlem av undervisningsrådet for å inspisere norskundervisningen ved katedralskolen. Mållaget avholdt i den forbindelse en fest for å hedre Hægstad, og de hadde også diktet en sang for professoren. Hægstad takket for oppmerksomheten og lot selvsagt ikke muligheten gå fra seg til å si noe om utviklingen av landsmålet i hans tid.[181] Noen måneder senere kom det en bekymringsmelding i samme avis om at målfolket i Namdalen hadde ligget på latsiden i forhold til landsmålet. Det var skrevet lite om saken både i Nordtrønderen og i andre Namsosblad. Skribenten mente man nå burde ta et tak og komme på banen igjen. Til det trengte man engasjement både fra skole, gammel og ung.[182]

Hægstads siste vitenskapelige arbeid kom, ifølge Seip, som hans første til å gjelde det gamle trøndermålet.[183] Den siste akademiske handlingen Hægstad aktivt var med på, var doktordisputasen til målmannen og dialektgranskeren Jørgen Reitan (1871- 1944) høsten 1922. Hans siste vitenskapelige artikkelen «Nokre ord um Bergensmaalet» ble publisert i 1924.[184]

Det tør være kjent at målarbeidet den gang og senere skapte mye strid over det ganske land. Bjørnstjerne Bjørnson var av de som vanskelig kunne skjønne den praktiske betydningen av å samle på gamle ord som nordmenn hadde snakket /brukt. Knut Hamsun skrev i Dagbladet 11. juni 1910 om «Den hjelpeløse Mand», der han stilte svært kritiske spørsmål til Hægstads vitenskapelige kvalifikasjoner. “Er det disse Undersøkelsene om nogen Dikterord i Middelalderen som har gjort han til det?” Landsmålet måtte ikke bli et mål for en forfatter med poetiske “Ævner”. I samme avis kunne man også lese om Vestmannalagets innsats, som de fremste ryddingsarbeiderne i norsk kulturliv. I 1910 hadde man satt av kr 500 i premie til den beste fremsyning av skuespill på landsmålet.[185]

I tillegg til det som er nevnt, skrev sønnen om faren Marius, at han også tegnet og malte en del, og skrev dikt.[186] Dikta, skrev Sigvat, gir et godt innsyn i hvilke tanker han var særlig opptatt av.

Hægstad hadde ikke noen sabbatsår i tiden som professor, men tok noen få korte kildestudier / studiereiser til Danmark, Sverige, Færøyene og Island. [187]

Hva kjennetegnet Hægstad som person og fagmann?

Marius Hægstad fremsto som en liten, tettbygd, framlut og blid person, med et par lysende intelligente øyne og et blidt og umåtelig vennlig ansikt.  Han ble beskrevet som en klartenkt, kunnskapsrik, omgjengelig, varm, positiv og ærlig optimist, med en mangfoldighet i interesser, spesielt for språk. Andre vil hevde at han var en fargerik og kontroversiell debattant og folkeopplyser.  Bjørnstjerne Bjørnson skal ha sagt om Hægstad at han var mannen som gikk rundt og forførte folk. Francis Bull skrev at hans innsmigrende vennlighet og blide folkehøgskolepreg gjorde at selv de som ikke var hans meningsfeller likte han. Venås skrev s. 439 at det er en så overveldende rikdom av kilder om hans vennlighet at det ikke er grunn til å tvile på. Når det sto strid om Hægstad, så var det ikke om mannen, men om sakene.

Men han kunne også være kvass og bitende. Han var en stor mann til både “å tole hogg og gjeva hogg”.[188] Hægstad fremsto som en uredd, faglig autoritet, og en typisk boklig intellektuell, reflektert, med en sterk kulturoptimisme og tro på fremtiden. Ble han invitert til strid og diskusjon tok han alltid imot. Mange vil hevde han var en ekte debattant. Arbeidet med lokalpolitikk i Namsos må ha vært særs energikrevende. Her sto han ofte alene, og fikk mye motbør.  O.S. Aavatsmark hadde mye kunnskap om hendelsene og motsetningene rundt Hægstad, men skrev relativt lite om det. Venås tilføyde at han ikke skrev helt “fritt og ubunde”. Han skrev boken om Namsos på oppdrag av folk som på en eller annen måte var i slekt med, eller kjente sentrale personer rundt det som hendte.

Sønnen Sigvat skrev s. 7 at faren merkelig nok kjente seg som bygutt. Han var av “kondisjonerte” folk og derfor ikke bonde. Begge foreldrene talte bymållitt. Selv om han opplevde bondens gjerd bli spottet i byen sviktet han det aldri. Barndomsminnene på landet hadde vært gode.[189] Det han var mest trofast mot var holdningen til den nynorske målreisinga. Han skrev selv at målsaken hadde fylt livet hans og gjort hamn til et “verkeleg menneske.”[190] Denne identifisering resulterte derfor i at han ble gående under navnet” maalet”. Venås skrev at Hægstad påvirket sine barn på en slik måte at de alle ble målmenneske (ibid., s. 445).

Når man ser på hans engasjement og bidrag, er det lett å påstå at Hægstad var det man i dag kaller arbeidsnarkoman. Han hadde et nærmest tvangspreget og lidenskapelig forhold til arbeidet som måtte ha konsekvenser. I perioder så nok kona og barna lite til husfaderen. Hægstad syntes selv det hadde store omkostninger å være mye borte fra familien. Venås refererte til brev han skrev hjem til kona Pernele hvor det kom frem at han var trøtt av å være så mye borte og så frem til å få møte henne.[191] Enkelte ganger fikk hun imidlertid mulighet til å være med på reiser innenlands og utland.

Eit arbeidsjarn” av dei aller mest sjeldne skrev Benum.  Der han var med, var det oftest han som drog lasset. Hans utrettelige arbeid med landsmålet ga ringvirkninger. Balstad nevnte at Ranum ungdomsforening i Overhalla hadde som eget punkt i lovene, at medlemmene skulle drive øvelse i bruken av landsmålet. Videre tilføyde han at det var nært samband mellom Hægstadkretsen og Overhalla.[192] Det er ganske utrolig at han ukentlig klarte å skrive så mye, bl.a. i Nordtrønderen, samtidig med at han drev utstrakt skolevirksomhet og språkforskning. I tillegg skrev Venås, så hadde han også tid til å arbeide med sin egen “kunnskapsvokster”. Han studerte bl.a. flere språk og stenografi. Hver dag hadde en timeplan som nøyaktig beskrev hva han skulle gjøre i løpet av dagen.[193]

Skal en tro korrespondansen med bl.a. Vilhelm Wexelsen så pleiet og holdt Hægstad på sine venner. Wexelsen var nettopp en av de som sto han nærmest og som han holdt av. Wexelsen døde 19.juli 1909. Siste brevet fra Hægstad er datert 22. desember 1908. Der kommer det frem at Wexelsen har hatt store helseproblemer, og brevet bærer preg av at man er mer opptatt av helbred enn store politiske og faglige saker. Det eneste som nevnes er Bjørnstjerne Bjørnsons angrep på målsaken. Brevet ble avsluttet med “Din altid hengivne ven”.[194]

Til tider var det heller trangt for han i pengevegen, skrev Benum. Inntektene var små og huslyden var stor. Kona Pernele var en dugende husmor, arbeidsom, oppofrende og sparsom og klarte alltid å få endene til å møtes.[195] Slik sett var det i hjemmet likheter med det Karl Hesselbacher skrev i forordet i boken ”Luthers Katharina” hvor hun tok kjærlig hånd om det hus som såmannen om kvelden kunne vende hjem til når han hadde båret dagens byrde og hete. Man levde etter forestillingen om kvinnen som sjelen, og den samlede kraft i hjemmet, som tok seg av det private hjem og familien. Luthers Katharina kom Luther i møte med kvinnelig kjærlighet som ”får mannfolk over hele kloden til å orke det dobbelte”. Likhetspunkter finner en også i bokens avslutning hvor det skrives ”Käte beredte i stillhet grunnen omkring det kjempetre som en gang skulle strekke sine grener langt ut over folk og landegrenser. Enkel, ydmyk gikk hun i sin gjerning- i selvforglemmende tjeneste”.[196]

Hægstad hadde tro på seg selv, var modig, effektiv og sikker på sine kunnskaper. Han lot seg følge av sin sapere aude som har ledetråden “Tørr å vær vis.” Han hadde for å bruke, Immanuel Kants ord, mot til å la seg betjene av sin egen forstand, som i enhver henseende er å gjøre uinnskrenket bruk av sin fornuft.[197] Hægstad var en ærgjerrig person, med sterk indre tro på at han skulle nå de mål han satte seg, og med en bevissthet om at arbeidet måtte han stå for selv. Videre holdt han fast ved sine standpunkter han mente var riktige, uten å tenke på kostnadene.  Man må anta at den uhygge og hakking som bl.a. møtte han i lokalpolitikken i Namsos måtte være tung å bære, og ikke minst energikrevende. Slik sett hadde han et spesielt forhold til strid. Det vitner også om indre styrke og en sterk tro på det han sto for. Andre ville sikkert ha flyktet. Bjørnson sa det slik “Fred er ei det beste, men at man noget vil”.

Hægstad var godt orientert om hva som rørte seg på det pedagogiske området, både her hjemme og i andre land. Tøger Hagemann skrev at mens Hægstad var i Namsos holdt han foredrag om Ole Vigs arbeid og betydning.[198] Han var dessuten inspirert av Rousseau, og skrev som kjent om han både i Dag og i Nordtrønderen.

Ifølge Flom skal Hægstad ha sagt at han tidlig så for seg en universitetskarriere, men ikke at han skulle bli professor. Det var landsmålet og dets utbredelse som var hans hjertesak. Derfor ville Hægstad for alle tider “ha plass mellom førerne for den flokken som arbeider for et norsk mål i Norge.” Hovedverket hans var “Vestnorske maalføre fyre 1350”, bygd på studium av gammelnorske tekster. Hans studier ga godt innsyn i hvordan landsmålet (nynorsken) hadde vokst fram, og studiene viste at angelsaksisk og gotisk språk ligger som et bakteppe bak all nordeuropeisk språkutvikling.

Flere steder påpeker Venås at Hægstad var godt likt av elevene, både i folkeskolen og ved Universitetet. Alltid var han godt forberedt. Hans motto var at barn burde styres med ord og ikke med spanskrør.[199] Utsagnet ble naturligvis brukt mot han, og man mente at en mann med et slikt utgangspunkt ikke burde være lærer.  Skoledirektør Hagemann ga han også god attest som lærer i Norsk Skoletidende. I Løvebakkmiljøet arbeidet han alltid samvittighetsfullt, sikkert og målrettet over et stort rikspolitisk felt. Flere, bl.a. Wexelsen og personer fra andre partier, rådførte seg med Hægstad i vanskelige spørsmål.

George T. Flom var en av dem som møtte Hægstad flere ganger. Han omtalte han som en personlig elskverdig mann, som det alltid var en glede (delight) å møte hver gang han var i Oslo. Hans elever bevitnet hans sjeldne lærerbegavelse. Videre hevdet han at hans mest imponerende arbeid var «Indre Sudvestlandsk, men betydningen (influence) av “Gamalt Trøndermål” var nok større, nettopp fordi arbeidet kom på en tid da det var lite kunnskap om det norske språket “in the XIIIXIV th centuries”. Politisk aktiv var han spesielt når skjebnen til landsmålet sto på spill.[200]

Hægstad engasjerte seg, og skapte strid, som kostet han mye, både økonomisk og personlig. I Namsos drev de utsveltingstaktikk mot han, for å bruke Benums ord. Han skilte seg ut fra andre høgskolefolk i Inn- Trøndelag som Foosnæs og Bentsen.[LIV] [LV] De hadde mindre akademisk bakgrunn, og de var mer Grundtvig- påvirket. Grundtvig, skrev Thorkildsen, utviklet seg til demokrat, og tok dermed etter hvert avstand fra eneveldets saliggjørende betydning for folk og land.[201] Grundtvig var også interessert i Aasens arbeid med landsmålet, og den folkelige Grundtvigianismen forskanset seg i partiet Venstre.[202] Hægstad på sin side var fra studiedagene inspirert og influert av Bruun. Han var også mer landsmålsmann en de fleste.[203] Venås tilføyde også at Hægstad hadde nevnt at han også hadde latt seg inspirere av Johan Sverdrup.

Hægstad var ikke bare uredd som person, men også som forsker, og han hadde heller ikke overdreven respekt for faglige autoriteter. Det kommer bl.a. til syne i Didrik Arup Seips artikkel fra 1929, der han fikk fram at Hægstad ikke godtok Rudolf Keysers syn og tolkning av gamle skrifter. Under sitt arbeid med gammelnorsken påviste Hægstad at de oldnorske skrifter ikke representerte noen enkelt dialekt, men en “flerhed af dialekter” med til dels ikke “ubetydelig forskjellighed”.[204] Hans uredde stil kom også til syne bl.a. i Nordtrønderen hvor han advarte mot å tro blindt på hva autoriteter kom med. Det var ifølge Hægstad ikke grunn til å binde sin egen fornuft og sin egen overbevisning selv om noen embetsmann ikledde seg uniform. Han oppfordret til ikke å utvise større tillit til en slik person enn til en hvilken som helst “anden opplyst og rettsindig mand ”.[205] Han var heller ikke redd for å si fra overfor såkalte autoriteter i byen. Det kommer frem i en avisreportasje der han stilte spørsmål ved påliteligheten i rettspleien i distriktet, noe som ifølge Greiff ikke var med på å opprettholde aktelse for rettsutøverne. Hægstad refererte til en sak der det ikke var grunn til å tro på at alt hadde gått rett og riktig for seg, og at sorenskriveren var feilfri.[206] [207]

Hægstad var radikal republikaner i mange sammenhenger, men ikke revolusjonær. Han og Venstre ønsket ikke en sosialistisk grunnvoll i samfunnet. Imidlertid er det ikke så lett å skille venstres politiske ståsted fra den framvoksne arbeiderbevegelsen like før 1900. Venstres ideologi var at endringer mot større rettferdighet og likhet i samfunnet gikk gjennom en felles skole, og ikke minst gjennom stemmerett til alle. Selv om det innen Venstre var delte meninger om “Gavnligheden” av alminnelig stemmerett rundt 1890, så er det ikke noe som tyder på at Hægstad vaklet. Flere ganger nevner Venås at Hægstad stadig var opptatt av å finne veier som kunne føre Venstre til målet, til toppen.

Det er imidlertid på sin plass å synliggjøre at selv om Hægstad var målmann på sin hals, hadde han ikke noe ønske om å isolere seg fra “Europakulturen”.[208] Målet for Hægstad var nasjonalforsamlingens enstemmige godkjennelse av vårt lands fulle selvstendighet.[209] I slike sammenhenger kom en militant side frem hos han. Vi må bli sterkere på sjøen. Den dagen svenskene gikk til krig måtte vi kunne bombe Gøteborg og stenge svensken inne i Østersjøen (ibid., s. 142). Vi må stelle oss slik at ikke svensken blir oss overlegen på alle kanter. Hægstad mente at til lands ville vi greie oss i og med at vi hadde “fæstninger i hvert fjell”. På sjøen mente han vi var mer sårbare. Hægstad takket i brev Wexelsen for hans bidrag til fedrelandets enige og samlende opptreden i denne farlige tid [210]

I en artikkel i Aftenposten 1. Februar 1914 underskrev en rekke kjente og sentrale personer  bl.a. Marius Hægstad, Ivar Aavatsmark, Carl Berner, Johan Bojer, Lars Eskeland, Arne Garborg,  for å nevn noen, et skriv /artikkel der man stilte spørsmål ved ansvaret for fedrearven, og Norges selvstendighet og slekter som skulle komme Hadde Norge det vern og den trygghet som var vilkåret for all varig folkefremgang? Skulle man hevde landets frihet og selvstendighet, måtte man vekke forsvarsviljen. Hele folket måtte være rede til å sette livet inn, og alle som hadde råd måtte være villig til å bære det økonomiske offer. Et tiltak i så måte var å utnytte den nasjonalrikdom som lå i våre store vidder og jord som lå udyrket. Hver eier og bruker av jord burde i det minste dyrke opp minst ett mål jord. Vi måtte unngå at matnøden skulle knekke oss. Underskriverne ville arbeide for en nasjonal reisning i folket slik at vi igjen kunne bli et enig og sterkt folk.[211]

Hægstad var opptatt og engasjert av kvinnesaken, og han kjempet for kvinners rettigheter.  Han var positiv til kvinnelig stemmerett, og lot aktive kvinner komme til.[212] Det samme gjaldt både kvinners arbeidsforhold og mulighet til bedre utdanning. Han gikk for at kvinner og menn burde lønnes likt. Hægstad opprettet kvinnekurs ved folkehøgskolen, og i 1892 la han frem forslag i Stortinget om at barn født utenfor ekteskap skulle ha full arverett fra faren. Hægstad var også opptatt av tapet av ungdom som fristet skjebnen i Amerika. Han stilte seg negativ til emigrasjonen, og mente det var et tap for landet, og at de burde holdt seg hjemme.

Om hans religiøse syn var det delte meninger. Offentlig diskuterte han aldri sitt religiøse syn og ståsted. Wexelsen gikk som nevnt på en måte god for han, og hevdet at han ikke kunne leve uten sin kristne tro. Sønnen påsto også at faren ikke var noen hyppig kirkegjenger. Kanskje blir svaret at han sympatiserte med Wexelsens lyse grundtvigianske syn, og dermed inntok en noe lunken holdning til dogmatisk pietisme. Ludvig Benum la i nekrologen over Hægstad vekt på at han ikke var grundtvigianer. Beint fram kristelig påverknad dreiv ikke Hægstad med, men han hadde respekt for Jesus Kristus.[213] Groven nevnte at Hægstad var avholdsmann. Det har ikke vært mulig å finne at han engasjerte seg spesielt i denne saken[214] Ifølge Venås kunne han ta en pilsner til maten.

Hægstad lot seg påvirke av mange, men han ble også en veiviser for mange av dem han møtte. En av dem var lærer Kristian Aune (1860- 1947) fra Leka, som gikk på Hægstads sine landsmålskurs. I 1899 bad Benum Aune oppover til Vefsn for å starte folkehøgskole, hvor han ble værende i 28 år. I alle disse årene underviste han i norsk og norgeshistorie. Elever som gikk andre året leste gammelnorsk sammen med Aune. Slik ble han en spreder av landsmål, norske dialekter og gammelnorsk, samt en aktiv pådriver for å få landsmålet inn i Vefsn- skolen. Han ble også språklig rådgiver for bl.a. Olav Duun som i brev takket for gode språkråd til “Hilderøya”.  “Han var en god mann å gå til”.[215]

Språk var hans hobby og arbeid. Hægstad hadde lett for språk og hadde et godt språkøre. Ifølge Benum avsatte Hægstad hver dag noe tid til å lære fremmende språk, bl.a. russisk og italiensk. Han oversatte fra fransk, engelsk, tysk, samt fra norrønt og islandsk. Noe kunnskap måtte han derfor også ha om disse.[216]

Det er all grunn til å tro at hans pedagogiske grunnsyn kom til syne i avskjedstalen han holdt da han tok avskjed med borgerskolen i Namsos. Her vektla han at barn og ungdom skulle oppdras til selvstendige mennesker. Egenviljen måtte ikke knekkes. Det ville bare gi karakterløse og viljeløse individ. Inspirert av Rousseau (min tolkning) burde barnet få stor frihet innenfor grenser. Man måtte selvsagt unngå farer eller at noe usømmelig oppsto. I dette signaliserte Hægstad troen på det gode i mennesket.[217]

Da Marius Hægstad gikk av for aldersgrensen i 1920 ble han bedt av universitetskollegiet om å fortsette i jobben, da det ikke hadde meldt seg søkere som “dei kunne godtaka”. [218]

Marius Hægstads siste år

I juni 1925 fylte Hægstad 75, samtidig med at han og kona feiret gullbryllup i Pilestredet 81B, hvor de hadde bodd siden 1902.[219] I den forbindelse ble det laget et “Heidersskrift til Marius Hægstad fraa vener og læresveinar”, og utgitt på Olaf Nordlis Forlag, og hvor en finner mange underskrivere (115) som O. S. Aavatsmark, O. A. Efterstøl, Torstein Høverstad, Halvdan Koth, Erling Kristvik, Olav Midttun, F. M. Qvam, H. Garborg, Didrik Arup Seip, Vetle Vislie, for å nevne noen.

I sine siste år ble Hægstad plaget med en del sykdom, og det ble gradvis vanskeligere for han å holde oversikt over sitt arbeid og sine interesser. Høsten 1927 fikk Hægstad lungebrann, og han døde 21. november 1927. Døden kom ikke brått, ble det sagt i minneordet, for de siste årene hadde det gått jamt nedover med helsa og livskraften hans. Nordtrønderen skrev to dager etter hans død en nekrolog over hans liv og virke. Hægstad ble gravlagt fra kapellet på Vår Frelsers gravlund 25. november, under stor deltakelse. Han ble begravet i nærheten av Ivar Aasen og professor Blix.[220] I samme avis kunne man også lese at Aksel Sellæg ble begravet. Sellæg ga som nevnt husrom til det første folkehøgskolekurset på Hylla ved Namsos. Marskalker ved Hægstads begravelse var skoledirektør Tøger Hagemann og professor Knut Liastøl.[LVI] Hagemann var som nevnt født i Namsos og søkte som vikar for Hægstad på Steinkjer i 1892. Liasjø og Hægstad samarbeidet en del i Oslotiden.[221] Marius Hægstads kone Pernele døde i 1935, 83 år gammel.

Hægstads dødsannonse i Nordtrønderen 22. november 1927

Det har ikke vært mulig å finne ut hvordan forholdet til lærer Jens O.Bach utviklet seg. Det var nok hjertelig i starten, mens de samarbeidet og skrev bok sammen. Bach ble etter hvert formann i høyrepartiet, og også ordfører i Namsos. Trondhjems Aftenblad skrev 28. februar, i forbindelse med debatten i formannskapet om nedleggelse av borgerskolen, at kirkesanger Bach påviste “uefterrettigheder” i Hægstads innlegg og hva han kom frem med angående skolen og skoleforholdene.[222] Det kan være en indikasjon på at det spisset seg til i denne perioden. Husk at Bach, også noe merkelig holdt seg borte fra Hægstads avskjedsfest ved borgerskolen.

Når en ser på hva alle de områdene han befattet seg med, er det ikke vanskelig å være enig med Idsø når hun antyder at Hægstad spredde arbeidskraften sin på for mange områder.[223] Gunnar Groven på sin side syntes det var rart at denne kjente professoren skule ha hatt tid og interesse til å bruke av sine beste arbeidsår til å drive skole og avis i Namsos, langt fra universitet og forskningssentra.[224]

Tiden etter hans død

Aftenposten berettet tre år etter hans død om auksjon av en del av Hægstads skrifter, overveiende landsmålslitteratur fra 1890- årene og opp til 1930. Her auksjonerte man bort både første årgang av ”Svein Urædd”, samt første årgang av ”Dag- bladet åt ungdommen”. Videre de første 25 årganger av ”Syn og Segn” og noen skrifter av Ivar Aasen, og Hægstad og Pedersens ”Namdalsk Folkediktning”.[225]

Aftenposten meldte 30. September 1930 om at Marius Hægstads boksamling skulle gå under hammeren 8, 9 og 10. oktober, hos Wang. I alt skulle 1500 nummer under hammeren. Det kom frem av artikkelen at hans totale samling var større, men dette var reservert for salg. Salget omfattet faglitteratur i språk, historie og topografi, tre bind herredagbøker, Norske Riksregistranter fra 1861- 1891, sagaer islandica, en mengde folkeminner, sagn og eventyr (folklore). En god del blad og avislitteratur, flere årganger av ”Den 17de mai”. “Syn og Segn” fra begynnelsen i 1895 til 1920.[226]

Noter


[I] Det har ikke vært mulig å finne spor etter “Frimans skole”. Lise Haaland (2014) ved lokalhistorisk avd.,Bergen off. bibliotek hevder at de ikke har opplysninger om “Frimans skole” i Bergen, men antar det var en privat forberedelsesskole for Katedralskolen, noe det var mange av på en tiden.

[II] Tanks skole ble åpnet i 1850 med midler etter Hans og Maria Tanks. Flere kjente personer som Edvard Grieg, Christian Michelsen og Hans Jæger skal ha vært elever ved skolen.

[III] Latinskolen ble også kalt Katedralskole, og var Bergen nys eldste skole.

[IV] Språkforskeren og fonetikeren Henry Sweet (1845- 1912) var spesialist i Germanske språk og har i ettertid fått stor betydning.

[V] Dr. Sweet likte seg godt i Norge, og besøkte landet med visse mellomrom. Da bodde han helst i Telemark.

[VI] Ludvig Benum f. 1866. uteksaminert ved Klæbu seminar 1886 med gode resultater. Gjennomgikk flere språkkurs og studier ved universitetet her hjemme og i London, bl.a. innen astronomi, matematikk og engelsk.  Han ble ansatt som styrer ved Namdal Folkehøgskole da Marius Hægstad flyttet i 1892. Var med på å danne Vemundvik mållag, det første nordenfjells. (Brørs, S. (1954) Ludvig Benum. I Namdals Folkehøgskule 1884- 1954, s. 59- 67. Namsos: Utgitt av Namdals Høgskulelag). Etter en studiereise i Sverige og Danmark i 1898 gikk det opp for han at folkehøgskolen måtte bli en fastskole. Han fikk med seg en del kjente personligheter som O. S. Aavatsmark, Elias Tømmerås, Peder Pedersen, Halvdan Romstad i dette arbeidet. I forbindelse med kjøp av en gård i Havika julen 1910 ble det dannet et aksjelag for å klare dette. I 1911 hadde man nådd mellom kr 13- 14 000, og Vemundvik ga et årlig beløp på kr 500 som støtte til skolen (Nordtrønderen (1934) 28. september). Høsten 1911kunne første kurset i Havika begynne. I Nordtrønderen 13. august 1934 er gjengitt et foredrag om gårdsdrifta i Havika sønnen Olav Benum holdt på Mære. Han hadde kort tid i forveien overtatt gården, og hadde på det tidspunktet tatt utdanning både på Mære landbruksskole og Norges landbruksskole. Ludvig Benum døde i 1947 i forbindelse med en operasjon i Oslo.

[VII] Alle Hægstads barn var aktive og dyktige personer som satte tydelige spor etter seg både på sjø og land. Flere av dem fikk publisert betydelige bidrag.

[VIII] I 1855 var tallet på skolepliktige barn i Namsos mellom 20 og 30, mens fol­ketallet var 591. Uvisst av hvilken grunn ville ikke huseierne i Namsos leie ut rom for skoleformål. Resultatet ble at man måtte avholde skole på forskjellige plasser i byen. Byens første skolebygning ble innviet i 1860 i Rollaugs gate. Skolen ble sammen med bl.a. distriktsfengslet, boktrykkeriet og bedehuset berget fra bybrannen i 1872, da hele 4/5 av byen brant ned.

[IX] Ifølge Aavatsmark (1914/1958, s. 274)var første skole hos brændevinshandler Peter Klingen, senere hos Anders Olsen.

[X] Skal en tro Aavatsmark så var Anders Havik rundt 1860 en aktiv pådriver for å etablere og opprettholde en borgerklasse i byen. Skolen kom i gang september 1862 med Hermann Larsen som lærer.

[XI] Frøken Magdalene Hanssen f. 1857 fikk etter sommerferien 1875 en midlertidig stilling som den andre lærerinnen ved skolen i Namsos. Den første var Jens Jakob Olsen Bachs kone Karen Mathisen fra Kristiania. Fra nyttår fikk Hanssen fast post. Hun skulle bli svært avholdt, og da hun i 1916 feiret 40 årsjubileum som fast ansatt mottok hun mange hilsener som bevis på “høiaktelse”. Flaggene var heist over hele byen. Det var skolebestyrer Bach som bar frem personalets lykkeønskninger (Nordtrønderen (1916) Frøken Magdalene Hanssen, 10. januar). I 1922 tok hun avskjed med Namsos folkeskole etter 47 års trofast tjeneste. Da var det skolebestyrer Reiertsen som takket henne for arbeidet i skolen. Hanssen døde plutselig 8. februar 1926, 68 år gammel. Minneord om henne kan leses i Nordtrønderen onsdag 3. mars 1926.

[XII] Etablering av middelskole var ikke noe særsyn på den tiden. Flere kommuner rundt omkring i landet erstattet borgerskolen med kommunal middelskole.

[XIII] Vilhelm Andreas Wexelsen var sogneprest bl.a. i Kolvereid og Overhalla. Han var stortingsmann fra 1885, og skoledirektør i Søndre Trondhjems amt i perioden 1896-98. Wexelsen var statsråd i Steens andre regjering 1898, før han i 1905 ble biskop i Nidaros. Det var Wexelsen som kronet kong Haakon i Nidarosdomen 22. juni i 1906. Hægstad og Wexelsen ble nok kjent mens Wexelsen var på Kolvereid.

[XIV] Ole Anton Qvam (1834- 1904) jurist og venstrepolitiker. Han satt på Stortinget i perioden 1874- 1900 for Nordre Trondhjems amt, og var en periode statsminister i Stockholm. Han var amtsmann i Nord-Trøndelag fra 1894 til1898. Gift med kvinnesaksforkjemperen Fredrikke Marie Qvam som også gjorde seg sterkt bemerket innen NKS (Jon Segtnan: «Ole Anton Qvam». I: Årbok for 1995. Nord-Trøndelag Historielag; Stamnes, J. (2012) Et tilbakeblikk på sanitetsforeningen» Maiblomstens» arbeid i Overhalla gjennom 100år. Årboken for Namdal historielag).

[XV] Ole Olsen Five (1846- 1930) var født i Stod, tok lærereksamen ved Klæbu seminar i 1865 og ble cand. real i 1876. Senere lærer i ulike deler av landet, bl.a. som amtskolestyrer i Inntrøndelag og Overhalla, samt seminarlærer i Kristiansand. Stortingsmann var han i perioden 1901- 1903. Fra 1908 til 1919 var han styrer for skyttarkontoret i Oslo. Det ble skyttersaken som ble hans store livsoppgave, noe som ga han navnet “Skyttargeneralen” (Norske Skolefolk (1952) Karl Bakken (red), s. 47).

[XVI] Barnebarnet Kolbjørn Hægstad opplyste også at man ikke har klart å oppdrive brev fra Wexelsen til Hægstad. Imidlertid vet man at Wexelsen skrev til Hægstad, for i flere brev til han skrev Hægstad” takk for brev”. Wexelsens oldebarn Ragnhild Evang Reinton opplyste i samtale og i brev 2011 at brev og bilder kan ha forsvunnet under brann og/eller i forbindelse med flere flyttinger innen familien. Nina Korbu (2014) ved Spesiallesesalen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo skrev at Nasjonalbiblioteket har mange brev fra Marius Hægstad til forskjellige nordmenn, deriblant Vilhelm Andreas Wexelsen, og “oversikt over det materialet vi har etter Marius Hægstad er registrert i vår elektroniske katalog, Hanske (www.nb.no/hanske)”.

[XVII] Se Stamnes, J. (2012) i Meldingsbladet for Overhalla historielag om da Wexelsens sønn Haakon druknet i Reina i Overhalla i 1891, ni år gammel. Det oppsto en del redigeringsfeil under trykking av artikkel, så den er lite leservennlig. Original kan fås hos John H. Stamnes.

[XVIII] I en bok «Af litteraturen før 1814» (1902) av Hægstad og Matias Skard skrev Marius Hægstad innledningsvis en personlig hilsen med blyant “Til min ven V.A. Wexelsen, Dec. 1904 H. M.”

[XIX] Samtalelag,også noen steder kalt pratarlag og tutarlag, oppsto på midten av attenhundre tallet i forbindelse med store og viktige saker som var oppe, bl.a. stemmerett og myrmennsakenene. Folk følte trang til å komme sammen for å diskutere.  Fra ulike deler av landet ble det rapportert om at mye kom ut av disse samtalelagene. Det ble gjennomført foredrag, opplesing og ordskifte fra nyttige fagblad, om hvordan feiere 17. mai, bruken av landsmålet, opplæring i å lede møter. Videre ble det gjennomført innsamlinger til boksamlinger, opprettet sang og folkevisegrupper, egne barnelag, leikarkurs, etablering av bokringer og ungdomslag, gjennomføring av basarer, ordning av skolehus for å nevne noen av tiltakene som kom ut av samtalelagene. Noen steder ble det også opprettet skytterlag, musikklag, sang og idrettslag. Også her var det i perioder sterke fronter. Noen ville ikke vite om “Vadmelsspråket” og det som ble gjennomført i samtalelagenes regi.

[XX] Blant underskriverne finner en sogneprest Sv. Aschenberg og kirkesanger og lærer J. O. Bach fra Namsos. Biskopen i Trondheim, Grimelund, var også finne på listen.

[XXI] Det har ikke vært mulig å finne spor som kan fortelle hvordan forholdet var mellom Hæstad og Bach. De to tilhørte forskjellige politiske partier og hadde ulike ideologiske ståsteder.

[XXII] Selv om Hægstad av mange var en uønsket mann skygget han ikke unna. Han holdt bl.a. 17. maitalen samme året.

[XXIII] Dette kan ha vært Andre Lütkens bok fra 1878.

[XXIV] En tidligere elev skrev ned noen betraktninger og “Minder fra den første høgskulen i Overhalden “ i Nordtrønderen 27. mars 1885, hvor han gir Foosnæs ros for det han fikk formidlet gjennom skoleåret.  Skolen vant fotfeste takket være Foosnæs, selv om den ikke var noen fagskole som utdannet for noen bestemt “livsstilling”.

[XXV] Mathias Skard født på Øyer og død samme sted i 1927. Han tok artium i 1868, og anneneksamen i 1871. Skolebladet skrev at i flere år var Skard privatlærer og siden lærer ved Vonheim folkehøgskole fra 1875-76, og fra 1881- 84, og deretter som styrer fram til 1890. Matias Skard oppholdt seg i Trøndelag en god periode, både som lærer i Roan, folkehøgskolelærer (i fire år på Frosta, Grong og Sparbu) Fra 1892 til 1901 var han lærer ved Levanger lærerskole. Fra 1901 til 1921 var han skoledirektør i Kristiansand stift. Skard fikk utgitt en rekke skrifter og deltok i bibeloversettelsen til landsmål og oversatte bl.a. Matteus og Lukas evangelier (Skolebladet (1927) Skoledirektør Matias Skard død, nr. 32, s. 370).

[XXVI] Læreren og teologen Olaus Arvesen var en av forkjemperne for grundtvigianismen i Norge. På teologistudiet møtte han Hermann Anker, og de to utviklet en plan for den første folkehøyskolen der Grundtvigs ider og filosofi ble et viktig bakteppe. Dette valget skapte røre i flere deler av landet. Pietistene mente den grundtvigske ideologi var for liberal. Andre mente bøndene kunne bli for opprørske om de ble opplyste.

[XXVII] Fra Nordtrønderen 15. juli 1884 kan man les at Hægstads Folkehøgskole var blitt bevilget et beløp på kr 550 mot tre stemmer etter skarp debatt. Gunnar Groven (1984, s. 67) skrev i årboken for Namdal at Hægstad hadde søkt om kr 2000, og fikk denne summen “til liks med dei andre folkehøgskolestyrarane”.

[XXVIII] Venås (1992,s. 61) på sin side skrev at Hægstad hadde søkt om et tilskudd på kr 2000 og fikk 2200.

[XXIX] Andreas Grimelund var biskop i Trondheim i perioden 1861- 1883, og etterfulgte den kjente Hans Jørgen Darre som bl.a. ledet Klæbu seminar fra oppstart i 1839 til 1849.

[XXX] Åge Hansten Jørgensen Schelde født 22.01. 1858, døpt 30. mai i Halmøy kirke i Flatanger. Foreldre skoleholder Jørgen N. Schelde og Mari Haldorsdatter fra Flatanger. Han ser ut til å være den første fra Flatanger som gikk ved Klæbu seminar hvor han dimitterte i 1877. (Statsarkivet i Trondheim. Levanger lærerskole (Klæbu seminar) Eksamensprotokoll 1859-1892). Schelde arbeidet sine siste år ved lærerskolen på Levanger.

[XXXI] Nordtrønderen kom den gang ut to ganger i uken (Nordtrønderen (1889), 1. august).

[XXXII] Hægstad holdt kurs og underviste både i tysk og engelsk både på jente og guttekursene han holdt ved folkehøgskolen.

[XXXIII] Johannes Hovik bruker i en artikkel i Nidaros 29. februar 1936 om To pionerar i den nasjonale reisninga i Namdal, benevnelsen “ordskiftekveldar”, der “ymse spursmål vart handsama”, også avholdssaken.

[XXXIV] Brenne skrev så godt i avisen at Marius Hægstad reagerte og i følge Johannes Hovig skulle han ha uttrykket «Enn å skrive so pent til dei svinhundene, nei gjev dei på pelsen du..».

[XXXV] Ole Severin Aavatsmark var født på Ler i Grong 10. august 1855. Foreldre var Sivert Pedersen og Beret Johanne Olsdr. Skistad. I sine første år brukte han etternavnet Pedersen.  Det er noe usikkert når Ole Severin tok Aavatsmark.

[XXXVI] Det ble telegrafert til Qvam, en av amtets representanter på Stortinget om å bevirke til bevilgning. Dette var nok taktisk lurt. Vennen og venstremannen Qvam fikk gjennom indredepartementets sjef ordnet saken. Politimesteren ble uttrykkelig gjort oppmerksom på at dersom trykkeriet ble satt i drift før bevilgning, kom ikke forbud på tale (Nordtrønderen (1933), 22. juni).

[XXXVII] Bladet ble startet av Arne Garborg i 1877. Mortensson var redaktør en periode på 1880- tallet.

[XXXVIII] Hans omkved var bl.a. “Sammen med mennene blir kvinnene belærte, og sammen med kvinnene blir mennene polerte”.

[XXXIX] Nils E. Brenne var født på gården Brenne i Meråker 19. oktober 1851. I 1874 dimitterte han med utmerket resultat fra Klæbu seminar. Etter at han kom til Namsos som lærer var Brenne et par ganger oppstilt på venstres liste til kommunevalget, men ingen venstremann nådde frem. Annerledes ble det etter at han kom til Overhalla. Her ble han fra 1888 medlem av herredsstyret i over 20 år, og for det meste også i formannskap. Fra 1894- 97 var han viceordfører, og han kom til å øve stor innflytelse på sakenes behandling. Mange kom til å dra veksler på hans innsikt og store arbeidskraft. Brenne var valgmann for Overhalla ved alle Stortingsvalg fra 1888 til 1903. I perioden 1903 til 1906 var han varamann til Stortinget for Nordre Trondhjems amt (Nordtrønderen (1931) Nils Brenne 80 år, 16. oktober).

[XL] Hægstad skrev mye og det er derfor ikke mulig å gi en dekkende oversikt over hans totale produksjon. Mye kan fortsatt ligge som ikke er blitt publisert. Johan Schulze (1990) har utgitt en biografisk oversikt over Hægstads skrifter og taler. Utgitt på Novus Forlag AS.

[XLI] Skolestyret i Overhalla med Wexelsen som leder kjøpte inn 100 eks av Bach og Hægstads lesebok. (Balstad, E. (1990) Skolen og bygda. Skolen i Overhalla i lokalhistorisk sammenheng fra ca. 1740- ca. 1900 med hovedvekt på perioden 1860- 1890, s. 223. Hovedoppgave i historie ved Universitetet i Trondheim.).

[XLII] Praksis med å skaffe seg stemmerett ved å kjøpe et jordstykke hadde sin bakgrunn i at Grunnloven før 1884 kun ga stemmerett til de med matrikulert jord.

[XLIII] I forbindelse med denne saken kom Hægstad “på kant” med Johan Sverdrup fordi han i sentral posisjon som regjeringssjef ikke gikk langt nok for å innføre alminnelig stemmerett for alle, uansett lønn og kjønn. Han var heller ikke fornøyd med at Sverdrup ikke ville ha en lov på landsmål, da det var for tidlig og for få på tinget som brukte det (Venås (1992) s. 116; s. 137 ).

[XLIV] Peter Holst (1843- 1908) var stortingsmann for Venstre i perioden 1886- 1900, innvalgt av Nordre Trondhjems amt. Han var dessuten forsvarsminister i to perioder.

[XLV] Venås (1992, s. 126) skrev at i debatten om driftsbudsjettet for jernbanen kom Hægstad med svært konkrete forslag til forbedring av standarden på togene. Det gjaldt bl.a. anskaffelse av vannbeholdere, spyttebakker, puter for nattogene.

[XLVI] Caroline Iversen giftet seg med farmasøyt Fredrik Amadeus Dahl i Steinkjer. De flyttet til Porsgrunn, men ekteskapet gikk over styr, og Caroline reiste tilbake til Steinkjer hvor hun i 1890 overtok den gamle bakerbedriften i Iversen / Dahl gården ved torvet.  Imidlertid brant bakerbedriften under brannen på Sørsiden i 1900 (Opplysninger gitt av Olaug Johansen ved Steinkjer kommunebibliotek mars 2014).

[XLVII] Indtrønderen var en venstreavis som ble utgitt i Steinkjer i perioden 1883-1896. Avisen var tenkt som et frisinnet blad for Indtrøndelagen.

[XLVIII] Tøger Hagemann var født i Namsos i 1868, og ble uteksaminert cand. theol i 1891. Han ble ansatt som fjerdelærer ved Steinkjer komm. middelskole i 1893 (Norsk Skoletidende, 1893, nr. 37, s. 586). Fra 1900 var han knyttet til Steinkjer "folke-og millomskole". Hagemann var også ordfører i Steinkjer fra 1906- 07 (Nordgaard, O. (1920) Stod i fortid og nutid. Med supplerende oplysninger om Steinkjer). Senere ble han skoledirektør i Troms, og fra 1925 til 1938 i Oslo. Hagemann døde i 1954. Hagemann var medlem av Norsk Skolemuseum i perioden 1932- 34.

[XLIX] Xania var en ofte benyttet forkortelse på Kristiania på den tid.

[L] Kort biografisk omtale av Amund Larsen kan leses i Aftenposten 12. desember 1949 av Trygve Knudsen.

[LI] Dialektgeografi, studiet av utbredelsen av ord, språklyder, bøyningsformer osv. i et språks dialekter. Man undersøker hvordan et stort antall ord og setninger gjengis i talemålet på mange steder innenfor språkområdet. Svarene kan innføres på kart hvor man ser grensene, isoglossene, for utbredelsen av de enkelte ord osv. Isoglossene for ulike fenomener faller ofte ikke sammen, slik at det er gradvise overganger i målformen fra sted til sted. Bare der hvor mange isoglosser faller sammen, kan man tale om tydelige dialektgrenser.

[LII] Spor i Nasjonalbiblioteket viser at Hægstad også hadde noe kontakt med Arne og Hulda Garborg etter denne perioden. Sporene inneholder ikke noe informasjon om utstrakt samarbeid utover at de brevvekslet og dermed viste at de kjente hverandre og holdt en viss kontakt.

[LIII] Knut Liestøl (1881- 1952) ble i 1917, to år etter disputasen utnevnt til professor i folkeminnekunnskap ved universitet i Oslo, et professorat han hadde til 1951.

[LIV] Hans Konrad Foosnæs (1846- 1917) født på Årgård i Namdalseid, vokste opp på farsgarden i Beitstad var elev ved første kullet ved den første norske folkehøgskolen, Sagatun ved Hamar. Foosnæs fikk stor betydning både for folkehøgskolen i Trøndelag og Vefsen. Fra Trøndelag kom også han som startet Vefsen folkehøgskole, Odin Benum (1868- 1938), bror av styrer ved Namdal folkehøgskole, Ludvig Benum. Høsten 1873 startet han sammen med lensmannsdatteren Hanne Elden fra Overhalla et jentekurs hos Hans Kristensson på Haugland i Vefsen. (Halse, K. (1999) Oplysning være skal vor lyst. Mosjøen: Utgitt av Vefsen folkehøgskole). Foosnæs var for øvrig barnebarn til Overhallingen Hans Barlien (1772- 1842), den første virkelige radikale bonde på Stortinget som arbeidet for å få bønder og arbeidsfolk inn på tinget. Foosnæs var også aktiv innen skytterbevegelsen, lokalpolitikken og som stortingsrepresentant. For sitt aktive engasjement mottok han en rekke utmerkelser som ridder og kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden.

[LV] Venstremannen Lars Martinus Bentsen (1838- 1919) med eksamen fra Holt seminar, startet den første folkehøgskolen nordafjells på Stjørdal i 1868 sammen med Hans Konrad Foosnæs. Bentsen satt på Stortinget for Nordre Trondhjems amt fra 1877 til 1888.

[LVI] Helt fram til 1960-tallet var det i enkelte deler av landet vanlig å bruke marskalker ved begravelser. Oftest var det to venner av avdøde som sto vakt ved kisten og således voktet den døde. Bakgrunnen var troen på ”ånder” som kunne stjele den dødes sjel. Marskalkene gikk først fra kirken mot graven (Østigård, T. (2006) På liv og død. Med døden som følgesvenn i 1500 år. Borre: Midgard historisk forlag.).


[1] Nasjonalbiblioteket i Oslo. Skriftsamlingen. Marius Hægstas sønn Cand. Jur Sigvat Hægstad skrev i 1943 “Or soga um Marius Hægstad. I barndom og ungdomsår” (17 s). Det ser ut til at dette skrift ble sendt til Olav Midttun i juli. Side 1. starter med et dikt av Marius som lyder slik: “Det fagraste Maal som paa Jordi er, er Maalet aat den, som du mest heve kjær. Og elskar du Folket i Norigs Dalar, so elskar du Maalet, som Folket talar

[2] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 19. Oslo: Novus Forlag.

[3] Sigvat Hægstads brev til Olav Midtun.

[4] Nasjonalbiblioteket i Oslo. Skriftsamlingen. Marius Hægstas sønn Cand. Jur Sigvat Hæggstad skrev i 1943 “Or soga um Marius Hægstad. I barndom og ungdomsår”, s 5.

[5] Benum, L. (1928) Professor Marius Hægstad. Høgskulebladet, nr. 4-5, s. 25.

[6] Torjusson, A. (1977) Den norske folkehøgskulen, s. 209. Oslo: Det norske samlaget.

[7] Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Vestmannalaget.

[8] Flom, G. (1928) Marius Hægstad b. 1850, d. Nov.21, 1927.The journal of ‘English and Germanic philosophy, s. 582.

[9] Ringdal, M. (1984) Marius Hægstads arbeid med gammalnorske dialektar. Maal og Minne, s. 167- 181.

[10] Flom, G. (1928) Marius Hægstad b. 1850, d. Nov.21, 1927.The journal of ‘English and Germanic philosophy, s. 582.

[11] Torjusson, A. (1977) Den norske folkehøgskulen, s. 209. Oslo: Det norske samlaget.

[12] Hægstad, M. (1925) Minne um Olaus Fjørtoft. Ung.- Norig, nr. 7, s. 154- 156.

[13] Benum, L. (1928) Professor Matrius Hægstad. Høgskulebladet, nr. 4- 5, s. 25-39. Nasjonalbiblioteket i Oslo.

[14] Ringdal, M. (1984) Marius Hægstads arbeid med gammalnorske dialektar. Maal og Minne, s. 168.

[15] Flom, G. (1928) Marius Hægstad b. 1850, d. Nov.21, 1927.The journal of ‘English and Germanic philosophy, s. 582.

[16] Framnes, H. (1928) Marius Hægstad, Norsk årbok, s.107-108. Utgitt ved Torleiv Hannas. Bjørgvin: As Lunde

& Co`s Forlag.

[17] Framnes, H. (1928) Marius Hægstad. Norsk Årbok, s. 108.

[18] Mikkelsen, A. (2005) Livslyst og skolelyst. Norsk folkehøgskolelag 100 år, s. 198. Oslo: Cappelen.

[19] Mikkelsen, A. (2005) Om verdier, idebrytning og forholdet mellom den kristelige og den frilynte folkehøgskolen. I Mikkelsen, A. (Red) Livslyst og skolelyst. Norsk folkehøgskolelag 100 år, s. 197. Oslo: Cappelen.

[20] Benum, L. (1928) Professor Marius Hægstad. Høgskulebladet, nr. 4-5, s. 28.

[21] Venås, K. (2000) Då måltrolla kom til Universitetet, Syn & Segn, nr. 1, s. 64- 75.

[22] Eggen, E. (1903) Minner og tanker om Oxfordstemna. Syn & Segn, s. 385- 392.

[23] Benum, L. (1928) Professor Marius Hægstad. Høgskulebladet, nr. 4- 5, s. 28. Nasjonalbiblioteket i Oslo.

[24] Aftenposten (1899) Professor Marius Hægstad, 10. Juli.

[25] Samme sted s. 38.

[26] Aavatsmark, O.S. (1914/1958) Namsos. Byens anlæg og utvikling, s. 268. Namsos: O. Hojems Trykkeri.

[27] Samme sted s. 281.

[28] Samme sted s. 316.

[29] Aavatsmark, O.S. (1914/1958) Namsos. Byens anlæg og utvikling, s. 299. Namsos: O. Hojems Trykkeri.

[30] Benum, L. (1928) Professor Marius Hægstad. Høgskulebladet, nr. 4- 5, s. 29. Nasjonalbiblioteket i Oslo.

[31] Nordtrønderen (1953) Venstrelaget i «Det røde amtet», 27. april.

[32] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 160-161. Oslo: Novus Forlag.

[33] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 446. Oslo: Novus Forlag.

[34] Brev fra Marius Hægstad til Wexelsen datert 11. oktober 1892. Brev utlånt av barnebarnet Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[35] Flere brev som Hægstad skrev til Wexelsen. I eie hos barnebarnet Kolbjørn Hægstad.

[36] Maurseth, P. (1981) Embetsmennene i Norge på 1800- tallet- herskende klasse eller politisk redskap? Samtiden, nr. 1, s.43.

[37] Aavatsmark, O. (1954) Minneboka om Namsos, s. 6. Trondheim: Ødegaards Forlag A/S.

[38] Samme sted s. 47.

[39] Samme sted s. 52.

[40] Samme sted s. 49-50.

[41] Aavatsmark, O.S. (1914/1958) Namsos. Byens anlæg og utvikling. Namsos: O. Hojems Trykkeri.

[42] Torjusson, A. (1977) Den norske folkehøgskulen. Opphav og grunnlag. Oslo: Det Norske Samlaget.

[43] Groven, G. (1993) Marius Hægstad. Skolemann- bladmann- politikar- professor. Årbok for Nord- Trøndelag historielag, s. 155.

[44] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 113. Oslo: Novus Forlag.

[45] Brev fra Marius Hægstad til Wexelsen datert 21. desember 1905. Brev utlånt av barnebarnet Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[46] Fra O. S. Aavatsmarks dagbøker, s. 59-60. I Årbok for Namdalen (1983) Namsos: Utgitt av Namdal historielag.

[47] Stamnes, J. (2013) Skolestyrer O. Bach. Årbok for Namdal historielag.

[48] Groven, G. (1984) Marius Hægstad. Årbok for Namdalen. Utgitt av Namdal historielag.

[49] Nordtrønderen (1884) Namsos skolesag udskrift, 22. februar.

[50] Trondhejms aftenblad (1884) Fra Namsos, torsdag 28. februar.

[51] Nordtrønderen (1984) 29. februar 1884.

[52] Aavatsmark, O.S. (1914/1958) Namsos. Byens anlæg og utvikling, s. 312. Namsos: O. Hojems Trykkeri.

[53] Hægstad, M. (1884) Aabent Brev til Namsos Skolekommisjon. Nordtrønderen 8. august.

[54] Nordtrønderen (1984), No. 55, tirsdag 15. juli 1884.

[55] Sandnes, J. (1967) Namsos Sparebank 1842- 1967, s. 71. Namsos: Utgitt av Namsos sparebank.

[56] Idsø, L. (1981) Høgsetprinsessa og Kaupmannen i Venedig., s. 49. Hovedoppgave i nordisk. Universitetet i Bergen.

[57] Namdal folkehøgskule 1884- 1954. Minneskrift utgjevi av Namdal høgskulelag. Skriftstyrer Einar Lien. Namsos: O. Hojems prenteverk.

[58] Idsø, L. (1981) Høgsetprinsessa og Kaupmannen i Venedig., s. 58. Hovedoppgave i nordisk. Universitetet i Bergen.

[59] Nordtrønderen (1934) Namdals folkehøgskule 50 år (1884- 1934). Litt frå soga om skulen, 28. september.

[60] Lien, E. (1954) Namdals folkehøgskule 1884- 1954, s. 7 Minneskrift utgitt av Namdals høgskulelag. Namsos: O. Hojems Forlag.

[61] Skard, S. (1972) Det levande ordet. Ei bok om Matias Skard, s. 78. Oslo: Det Norske Samlaget.

[62] Norske Skolefolk (1952) Karl Bakken (red), s. 35- 37. Oslo: Dreyers Forlag.

[63] Nordtrønderen (1884) Telegram til Nordtrønderen om at Hægstads folkehøiskole hadde fått bevilget kr et beløp på kr 550, 12. juli.

[64] Nordtrønderen (1934) Namdals folkehøgskule 50 år, 28. september.

[65] Aavatsmark, O.S. (1914/1958) Namsos. Byens anlæg og utvikling, s. 312- 13. Namsos: O. Hojems Trykkeri.

[66] Statsarkivet i Trondheim. Hægstads søknad til Amtskommisjonen i Nordre Trondhejms amt, boks Æ28, Amtsformandssaker 1884. Vedlegg til sak nr. 6/1884, Amts folkehøiskolen.

[67] Bruun, C. (1878) Folkelige Grundtanker. Hamar, s. 18: O. Arvesens Bogtrykkeri.

[68] Benum, L. (1928) Professor Matrius Hægstad. Høgskulebladet, nr. 4- 5, s. 27. Nasjonalbiblioteket i Oslo.

[69] Thorkildsen, D. (2005) “Solen står med bonden op, slet ikke med de lærde” I Mikkelsen, A. (red) Livslyst og skolelyst. Norsk Folkehøgskolelag 100 år., s. 24. Oslo: Cappelen.

[70] Lein, B. (1981) Kirken i felttog mot kvinnefrigjøring, s. 48.  Oslo: Universitetsforlaget.

[71] Bruun, C. (1878) Folkelige grundtanker, s. 360. Hamar: O. Arvesens Bogtrykkeri.

[72] Benum, L. (1928) Professor Marius Hægstad. Høgskulebladet, nr. 4- 5, s. 27. Nasjonalbiblioteket i Oslo.

[73] Nordtrønderen (1934) Namdals folkehøgskule 50 år, 28. september.

[74] Nordtrønderen (1884), 1. juli.

[75] Nordtrønderen (1884) Namdals folkehøiskole, 10. oktober.

[76] Nordtrønderen (1884), 1. juli.

[77] Brev fra Marius Hægstad datert 12. mars 1895. Brev utlånt av barnebarnet Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[78] Brev fra Marius Hægstad datert 8. mai 1895. Brev utlånt av barnebarnet Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[79] Nordtrønderen (1885), 27. januar.

[80]Statsarkivet i Trondheim Indberetning til amtmannnen “Om pigekurset ved Namdal Folkehøiskole våren 1885” fra Marius Hægstad datert 21. november 1885. Bilag nr. 37 til sak nr. 13 i 1886.

[81] Nordtrønderen (1889) Høire kommer efter, 8. juni.

[82] Lein, B. (1981) Kirken i felttog mot kvinnefrigjøring, s. 126.  Oslo: Universitetsforlaget.

[83] Samme sted s. 126.

[84] Hægstad, M. (1885) Landbrug og haandgjerning i amts og folkehøiskolene . Nordtrønderen 20. oktober.

[85] Nordtrønderen (1889) Namdals folkehøiskole, nr. 61, 1. august.

[86] Aftenposten (1890) Høiskolebestyrer Marius Hægstad, 14. Mars.

[87] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 63. Oslo: Novus Forlag.

[88] Benum, L. (1928) Professor Marius Hægstad. Høgskulebladet, nr. 4- 5, s. 35. Nasjonalbiblioteket i Oslo.

[89] Thorkildsen, D. (2005)”Solen står med bonden op, slet ikke med de lærde” Norsk folkehøgskole – motkulturell kraft eller moderniseringsgent. I Mikkelsen, A. (red) Livslyst og skolelyst. Norsk folkehøgskolelag 100 år, s. 32.

[90] Namdals folkehøgskule 1884- 1954, s. 10-13.

[91] Thorkildsen, D. (2005)”Solen står med bonden op, slet ikke med de lærde” Norsk folkehøgskole – motkulturell kraft eller moderniseringsgent. I Mikkelsen, A. (red) Livslyst og skolelyst. Norsk folkehøgskolelag 100 år, s. 33.

[92] Torjusson, A. (1977) Den norske folkehøgskulen. Opphav og grunnlag, s. 210. Oslo: Det Norske Samlaget.

[93] Nordtrønderen (1913) Namdal sykehus. Til opførelse i Namsos, 29. september.

[94] Lervik, P. Jæger (1963) Namsosavisene gjennom 100 år. Nordtrønderen, nr. 282. Jubileumsnr.

[95] Lund, T. (1933) Min beste hilsen til 50 åringen. Nordtrønderen, 6. juni.

[96] Nordtrønderen (1933) Hvorfor Nordtrønderen kom og måtte komme, 22. juni.

[97] Hovig, J. (1936) To pionerar i den nasjonale reisninga i Namdal. Nidaros, 29. februar.

[98] Fra O. S. Aavatsmarks dagbøker. I Årbok for Namdalen (1983), s. 64-65. Namsos: Utgitt av Namdal historielag.

[99] Samme sted s. 59.

[100] Lervik, P. Jæger (1963) Namsosavisene gjennom 100 år. Nordtrønderen, nr. 282. Jubileumsnr.

[101] Benum, L. (1933) Menn og minne. Nordtrønderen, 22. juni.

[102] Nordtrønderen (1885) Revolusjonen i Overhalden, 19. mai.

[103] Nordtrønderen (1885)Namdalsk folkediktning, 27. februar.

[104] Lund, T. (1933) Min beste hilsen til 50 åringen. Nordtrønderen, 6. juni.

[105] Leksås, J. (1933) Et minne fra 80 åra. Nordtrønderen, 22. juni.

[106] Lervik, P. Jæger(1963) Namsosavisene gjennom 100 år. Nordtrønderen, nr. 282. Jubileumsnr.

[107] Idsø, L. (1981) Høgsetprinsessa og Kaupmannen i Venedig., s. 11 . Hovedoppgave i nordisk. Universitetet i Bergen.

[108] Samme sted, s. 39.

[109] Balstad, E. (1990) Skolen og bygda. Skolen i Overhalla i lokalhistorisk sammenheng fra ca. 1740- ca. 1900 med hovedvekt på perioden 1860- 1890, s. 208. Hovedoppgave i historie ved Universitetet i Trondheim.

[110] Hidersskrift til Marius Hægstad fraa vener og læresveinar (1925) Oslo: Olaf Nordlis Forlag.

[111] Samme sted s. 207.

[112] Samme sted s. 207-208.

[113] Idsø, L. (1981) Høgsetprinsessa og Kaupmannen i Venedig., s. 14. Hovedoppgave i nordisk. Universitetet i Bergen.

[114] Nordtrønderen (1931) Nils Brenne 80 år, 16. oktober.

[115] Idsø, L. (1981) Høgsetprinsessa og Kaupmannen i Venedig., s. 94. Hovedoppgave i nordisk. Universitetet i Bergen.

[116] Idsø, L. (1981) Høgsetprinsessa og Kaupmannen i Venedig., s. 122. Hovedoppgave i nordisk. Universitetet i Bergen.

[117] Nerbøvik, J. (1996) Den norske kulturnasjonalismen. I Sørensen, Ø. (red) Nasjonal identitet- et kunstprodukt?. Oslo: Kult´s skriftserie nr. 30/Nasjonal identitet nr. 5.

[118] Slagstad, R. (1996) Norig, ein folkedanningsheim. I. Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 3-4, s. 308- 326.

[119] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 280. Oslo: Novus Forlag.

[120] Flom, G. (1928) Marius Hægstad b.1850, d. Nov.21, 1927.The journal of ‘English and Germanic philosophy, s.582.

[121] Hamre, H. (1945) Norøn målførerkløyving, Syn og Segn, s. 58-64.

[122] Benum,L. (1928)Marius Hægstad. Skulebladet, nr. 4-5, s. 38.

[123] Tyldum, M. (1913) Maalsaken, Nordtrønderen 22. juni.

[124] Nordtrønderen ((1913) Riksmaalsforbundet mangler penge, 26. september.

[125] Venås, K. (2000) Då måltrolla kom til Universitetet. Syn & Segn, nr. 1, s. 68.

[126] Skard, S. (1972)Det levande ordet. Ei bok om Matias Skard, s. 350. Oslo: Det norske samlaget.

[127] Nordtrønderen (1913) Kong Haakon om maalreisningen,11. juli.

[128] Hovig, J. (1936) To pionerar i den nasjonale reisinga i Namdal. Nidaros, 29. januar.

[129] Benum, L. (1928) Marius Hægstad. Skulebladet, nr. 4-5, s. 38.

[130] Haugland, K. (1977) Lærarane i brodden for norsk målreisning på 1800- tallet. Syn og Segn, s. 177- 188.

[131] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 458- 459. Oslo: Novus Forlag.

[132] Nordtrønderen (1953) Venstrelaget i “Det røde amt”  er 70 år, 27. april.

[133] Balstad, E. (1990) Skolen og bygda. Skolen i Overhalla i lokalhistorisk sammenheng fra ca. 1740- ca. 1900 med hovedvekt på perioden 1860- 1890, s. 206 Hovedoppgave i historie ved Universitetet i Trondheim.

[134] Idsø, L. (1981) Høgsetprinsessa og Kaupmannen i Venedig, s. 81 og s. 110. Hovedoppgave i nordisk. Universitetet i Bergen.

[135] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 74. Oslo: Novus Forlag.

[136] Samme sted s. 142.

[137] Nordtrønderen (1e885) Splittelse inden Venstre, 9. januar.

[138] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 119- 120. Oslo: Novus Forlag.

[139] Samme sted s. 126.

[140] Brev fra Marius Hægstad datert 25. november 1892 til Vilhelm Wexelsen.

[141] Halse, K. (1999) “Oplysning være skal vor lyst”. Mosjøen: Utgitt av Vefsen folkehøgskole.

[142]G. Hoff (1964) “Stortingets administrasjon m.m.”, i Det norske storting gjennom 150 år, bd. 4, s. 398.

[143] Opplysninger gitt av Tanja Wahl ved Stortingsarkivet august 2013.

[144] Norsk Skoletidende (1892) Skolenytt fra Steinkjer, nr. 30, s. 475.

[145] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 101- 102. Oslo: Novus Forlag.

[146] Brev fra Marius Hægstad til Vilhelm A. Wexelsen, datert 11. oktober 1892. Brev utlånt av barnebarnet Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[147] Brev fra Marius Hægstad datert 25. november 1892 til V.A. Wexelsen. Brev utlånt av barnebarn Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[148] Brev fra Marius Hægstad datert 21. desember 1892 til Vilhelm Wexelsen. Brev utlånt av barnebarnet Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[149] Brev fra Marius Hægstad datert 8. februar 1893 til Vilhelm Wexelsen. Brev utlånt av barnebarnet Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[150] Brev fra Marius Hægstad datert 20. desember 1893 til Vilhelm Wexelsen. Brev utlånt av barnebarnet Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[151] Brev fra Marius Hægstad datert 16. september 1894 til Vilhelm Wexelsen. Brev utlånt av barnebarnet Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[152] Knudsen, T. (1932) Norsk sproghistorie. Aftenposten, 3. Juli.

[153] Dagbladet (1899) Skolebetyrer Hægstad, 27. juni.

[154] Dagbladet (1899) Professorat i Landsmaal, 30. juni.

[155] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 159. Oslo: Novus Forlag.

[156] Neckel, G. (1920) Ung- Norig, nr. t, s. 148. Gjengitt fra Deutsche Literaturzeitung, no. 26 fra 1918.

[157] Groven, G. (1984) Marius Hægstad, s. 68. Årbok for Namdalen, s. 68. Namdal historielag.

[158] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 161. Oslo: Novus Forlag.

[159] Brev fra Marius Hægstad datert 6. juni 1899 til Vilhelm Wexelsen. Brev utlånt av barnebarnet Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[160] Hægstad, M. (1899) Upphavet til det norske folkemaal. (Fyrsteforelesning av prof. M. Hægstad den 6/10. 1899. Syn og Segn. Kristiania: Norsk tidsskrift utgjeve av Det norske samlaget.

[161] Groven, G. (1993) Marius Hægstad. Skolemann- bladmann- politikar- professor. Årbok for Nord- Trøndelag historielag, s. 160.

[162] Seip, D. A. (1929) Nekrolog over Marius Hægstad. Arkiv for nordisk filologi, s. 83. Lund: Lund University. Press.

[163] Seip, D. A. (1929) Nekrolog over Marius Hægstad. Arkiv for nordisk filologi, s. 82-92. Lund: Lund University Press.

[164] Framnes, H. (1928) Marius Hægstad. Norsk Årbok, s. 110.

[165] Groven, G. (1993) Marius Hægstad. Skolemann- bladmann- politikar- professor. Årbok for Nord- Trøndelag historielag, s. 160.

[166] Hægstad, M. (1899a) Oversikt over de norske bygdemål, s. 101.  Arkiv för Nordisk filologi. Lund.

[167] Hoprekstad, O. (1906) “Hvorledes man bedst skal vække en sund interesse for landsmaalet i skolen”.

Skolebladet, nr. 42, s. 463- 466.

[168] Skolebladet (1906) Landsmaal og rigsmaal, nr. 8, s. 92-93.

[169] Samme sted, nr. 13, s. 148-149.

[170] Samme sted, nr. 6, s. 61 – 63.

[171] Samme sted, nr. 42, s. 469.

[172] Rindal, M. (1984) Marius Hægstads arbeid med gammelnorske dialekter. Mal og Minne, s. 168. Oslo: Utgitt av Bymålslaget.

[173] Seip, D. A. (1929) Nekrolog over Marius Hægstad. Arkiv for nordisk filologi, s. 87.. Lund: Lund University Press.

[174] Aftenposten (1912) Rigsmaals- professoren, 24. September.

[175] Kjær, N. (1912) Rigsmaalsprofessorat og vor ven Skuggeland. Aftenposten 10. Februar.

[176] Mats Berg (1953) ”Samnorsk” et folkebedrag, Aftenposten 18. Desember.

[177] Eldegard, S. (1934) Sprogforholdene, Aftenposten, 24. April.

[178] Nordtrønderen (1912) Fraa nemdi for maalmarknaden, 18. september.

[179] I Nordtrønderen 27. september 1912 kan man les at da Hægstad besteg talerstolen var det fult hus. Imidlertid står det ikke noe om hvilket hus det her snakkes om.

[180] Benum, L. (1912) Fraa nemdi for maalmarknaden, Nordtrønderen, 18. september.

[181] Nordtrønderen (1913) Fest for professor Hægstad, 24. januar.

[182] Nordtrønderen (1913) Maalsaken, 22. juni.

[183] Seip, D. A. (1929) Nekrolog over Marius Hægstad. Arkiv for nordisk filologi, s. 206. Lund: Lund University Press.

[184] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 421; 271. Oslo: Novus Forlag.

[185] Dagbladet (1910) Vestmannalagets indsats i norsk kulturliv. Dagbladet, 11. juni.

[186] Nasjonalbiblioteket i Oslo. Skriftsamlingen. Marius Hægstas sønn Cand. Jur Sigvat Hæggstad skrev i 1943  “Or soga um Marius Hægstad. I barndom og ungdomsår” (17 s). Det ser ut til at dette skrift ble sendt til Olav Midttun i juli.

[187] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 206. Oslo: Novus Forlag.

[188] Beinset, A. (1927) Maalmannsprofilar. Marius Hægstad. For bygd og by, nr. 1, s. 421- 422.

[189] Nasjonalbiblioteket i Oslo Skriftsamlingen. Marius Hægstas sønn Cand. Jur Sigvat Hæggstad skrev i 1943  “Or soga um Marius Hægstad. I barndom og ungdomsår”, s 7.

[190] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 460. Oslo: Novus Forlag.

[191] Samme sted s. 129.

[192] Balstad, E. (1990) Skolen og bygda. Skolen i Overhalla i lokalhistorisk sammenheng fra ca. 1740- ca. 1900 med hovedvekt på perioden 1860- 1890, s. 193. Hovedoppgave i historie ved Universitetet i Trondheim.

[193] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 454. Oslo: Novus Forlag.

[194] Brev fra Marius Hægstad datert 22. desember 1908 til Vilhelm Wexelsen. Brev utlånt av barnebarnet Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[195] Benum, L. (1928)Marius Hægstad. Skulebladet, nr. 4-5, s. 36.

[196] Hesselbacher, K. (1939) Luthers Katarina. Oversatt av Bjørn Brun. Oslo: Norsk Forlagsselskap.

[197] Kant, I. (1793/ 1993) Besvarelse av spørgsmålet: Hvad er oplysning? I Immanuel Kant: Oplysning, historie, fremskridt. Historiske skrfter. Utgivet av Morten Haugsgaard Jeppesen Slagmarks Skyttergravsserie, Århus.

[198] Hagemann, T. (1933) Fra skoledirektør Hagemann til Nordtrønderen i forbindelse med 50 års jubileet. Nordtrønderen 22. juni.

[199] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 56. Oslo: Novus Forlag.

[200] Flom, G. (1928) Marius Hægstad b. 1850, d. Nov.21, 1927.The journal of ‘English and Germanic philosophy, s. 581- 585.

[201] Thorkildsen, D. (1996) Grundtvig i Norge. I Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre, s. 60. KULT`s skriftsserie, nr. 70.

[202] Mikkelsen, A. (2005) Om verdier, idebrytning og forholdet mellom den kristelige og den frilynte folkehøgskolen. I Mikkelsen, A. (Red) Livslyst og skolelyst. Norsk folkehøgskolelag 100 år, s. 193. Oslo: Cappelen.

[203] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 65. Oslo: Novus Forlag.

[204] Seip, D. A. (1929) Marius Hægstad- Amund B. Larsen- Hjalmar Falk. Maal og Minne. Norske studier. Oslo: Utgitt av bymaals-laget, s. 1- 9.

[205] Nordtrønderen (1885), Stol ikke altid paa Autoritetene, 27. februar.

[206] Greiff, K. (1886) Vårt rettsvæsen. Nordtrønderen,7. mai.

[207] Hægstad, M. (1886) Svar til her Greiff. Nordtrønderen, 7. mai.

[208] Minneskrift utgitt av Namdals høgskolelag. Namsos: O. Hojems prenteverk, s. 56.

[209] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 142. Oslo: Novus Forlag.

[210] Brev fra Marius Hægstad datert 4. juni 1895 til Vilhelm Wexelsen. Brev utlånt av barnebarnet Kolbjørn Hægstad 5307 Ask.

[211] Aftenposten (1914) Nasjonalt samarbeid, 1. Februar.

[212] Balstad, E. (1990) Skolen og bygda. Skolen i Overhalla i lokalhistorisk sammenheng fra ca. 1740- ca. 1900, s. 208. Hovedfagsoppgave ved Universitetet i Trondheim.

[213] Benum, L. (1928) Professor Marius Hægstad. Høgskulebladet, nr. 4- 5, s. 35. Nasjonalbiblioteket i Oslo.

[214] Groven, G. (1993) Marius Hægstad. Skolemann- bladmann- politikar.- professor, s. 153- 160.  Årbok for Nord- Trøndelag.

[215] Halse, K. (1999) Oplysning være skal vor lyst, s. 286 -292. Mosjøen: Utgitt av Vefsen folkehøgskole.

[216] Benum, L. (1928) Professor Marius Hægstad. Høgskulebladet, nr. 4- 5, s. 35. Nasjonalbiblioteket i Oslo.

[217] Nordtrønderen (1884), nr. 55.

[218] Kolsrud, S. (1920) Professor M. Hægstad. Ung – Norig, nr. 7, s. 146.

[219] Professor Hægstad 75 aar i morgen. Den 17de mai, tirsdag 14.juli.

[220] Nordtrønderen (1927) Professor Hægstads gravferd, 26. november.

[221] Venås, K. (1992) I Aasens fotefar. Marius Hægstad, s. 431. Oslo: Novus Forlag.

[222] Trondhjems aftenblad (1884) Fra Namsos, 28. februar.

[223] Idsø, L. (1981) Høgsetprinsessa og Kaupmannen i Venedig., s.150. Hovedoppgave i nordisk.

[224] Groven, G. (1993) Marius Hægstad. Skolemann- bladmann- politikar- professor. Årbok for Nord- Trøndelag historielag, s. 158.

[225] Aftenposten (1930) Hægstad- auktionens annen dag 10. Oktober.

[226] Aftenposten (1930) Professor Marius Hægstads boksamling, 30. September.

Kalender

August 2020
M T O T F L S
1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
31

facebook