Namsos bys Historielag

Krig og okkupasjon

Med skråblikk på Namsos høsten 1940 (1)

Høsten 1940 trykket avisa Nordtrønderen seks artikler om livet i byen. Det var skribenten Peik som skrev artiklene som beskrev stemningen i Namsos, og forholdet mellom de tyske okkupantene og lokalbefolkningen. Det var redaktør Anders Opsahl-Kaas som skjlute seg bak navnet Peik. Dette er den første artikkelen som stod på trykk.

«For utflyttede Namsos-folk kan det kanskje ha sin interesse å høre om livet og virksomheten på Namsos nettopp nå. For her er det virkelig liv og virksomhet. Det er omtrent her nå som i de mest trafikerte gatene i London, skjønt der har jeg ikke vært. Derimot har vi vært i Berlin, og der var det iallfall ikke slik trafikk som det nå er mellom ruinhaugene i Namsos.

Mens vi roter etter blokk og blyant før vi begir oss ut på vandringen i byen kan vi ta til med å fortelle litt om oss sjølve. Vi holder til i en ny brakke på jernbanetorvet, klemt inne mellom fru Bjerves brakke i sør og Kjærstads i nord med kontorene ut mot stasjonen og med vinduer fra trykkeriet mot de andre brakkene i vest. Med fru Bjerve har vi hatt samme linje for telefonen og det har durt hele dagen. Privat har vi hatt samme linje som apoteket og like galt har det vært der. Telefonringing døgnet rundt. Slik har det vært alle steder i byen. Sjøl om folk til fjells hører de ringinga i ørene sine. Med telefonistinnene skal det være rent galt, en kan ofte ringe nesten hele dagen uten at de hører noe. Og svarer de en sjelden gang så er det opptatt.

Ja, fra våre vinduer ser vi altså utover stasjonen. Det er bygget en midlertidig stasjonsbygning inneholdende også vareskur. I dag later det til at noen også har tatt til med å mure på den gamle tomta også for det er meningen at den permanente bygning skal reises oppatt der. Hele stasjonsområdet er dekket av alskens brakkematerialer som kommer både fra inn og utland. Daglig kommer det lange tog med slike lemmer, papp og andre bygningsmaterialer. Og soldatene kjører hele dagen dit brakkene skal settes opp. De bruker både biler og hester. De har liksom holdeplass utafor vinduene våre hvor de korter tia med å kike på damene våre. Dem kiker forresten ofte på langt borte fra stasjonstomten også, hele flokker står ofte å kiker.

Det er ikke noen forkleinelse for oss. De tyske hestene og kjøredoningene er som bilene svære greier mot vi er vant til og det ser ut til å være nytt det meste av redskapen. Hestene er forresten mest polske og franske. Den midlertidige stasjonsmesteren heter nå Rian. Akkurat mens vi skal til å gå på vår rundtur treffer vi merkelig nok også den gamle stasjonsmesteren, herr Dahl og frue, som i dag for alvor flyttet til Mosjøen hvor han har vært konstituert ei tid. Det er veldig trafikk også der oppe, sier han, med brakkebygging og anna.

Til Namsos stasjon kommer det sjølsagt også andre tog enn de som kommer med brakker. Vi har et som skal komme klokk halv fire sørfra med post og passasjerer men det er her aldri før 6, 7 eller 8 om kvelden. Dette skal være hurtigtog. Rusletoga som går morgen og kveld mellom Grong og Namsos har da bedre fart og er mer presise.

Nei, vi må videre. Turen går ned over Gulbransons gate. Fra Gåshaugen har det smelt hele dagen nå i lang tid. Brakka vår hopper av og til høyt i været av smellene. Haugen blir jevnet ut og steinen brukes til brakkebygging. Det smeller forresten rundt hele byen hele dagen og mange tonn sprengstoff er brukt i sommer og hustmånedene. En ag talte vi nærmere hundre skott. De utflyttede namsosinger vil kanskje finne både Bjørumsklompen, Hønhaugen og alle de andre haugene jevnet med jorda når de neste gang kommer på besøk. Ja, Svartfjellet har de endog tatt til å forgripe seg på disse steinsprengerne.

På gammelsaga er det liv. De holder nettopp på og bygger permanent kontorbygning der nede nå. Omlag 100 mann er i arbeid der nå. Trelastbeholdningen auker også etter hvert. Ved jernbanekaia ligger bergensbåten Felix og losser kol. Hele Sandkaia og oppover til der Batts hus sto er innbygget til kollager og beholdningene tar nå til å bli store. Noen kolmangel kan det neppe bli her i vinter hverken for skip eller folk. Det er en tilfredsstillelse å tenke på dette nå for det er kaldt i dag, haustens kaldeste hittil, med 5 grader. En blank dråpe som må ha hengt på nesetippen lenge faller ned på blokken. En flokk soldater synes også det er kaldt, de leiker sisten rundt noen mursteinslagre ytterst på Sandkaia. Alle bryggene her nede er borte og kaia mellom Sandkaia og Namdalskes brygger er også borte slik at vi nå må opp i Strandveien for å komme over til de hele kaiene. Vi går da først forbi en brakke som marinen har satt opp på den åpne plassen rett over gata fra der Namdalskes kontorer er. Sparebanken er nå i ferdig stand tikl å flytte inn i. Vi treffer en av bankmennene, Randklev, som viser oss omkring. Det er nye heimlagede provisoriske møbler og lunt og godt i lokalet. Sentraloppvarmingens ovner var nemlig uskadd. Inne i hvelvet var det akkurat som før, uten antydning til skade. Utenpå jerndøra var det riktignok merker etter noen øksehugg, men forsøket på å komme inn hadde ikke lyktes. Asbjørn Olsen har gått i gang med å bygge opp igjen vareskuret der hvor det var før. Ved Namdalskes kai ligger Kysten og losser og brygga er full av varer. Blant de gammelkarene som liksom hører med i denne trafikken ser vi Solberg i aktivitet. Fra Namdalskes stikker vi så over til de andre bryggene som også for det meste tjener som forretningslokaler. Jernvareforretningens brygge (tidligere Marius Aakerviks) er flikket på etter skaden. Denne forretning og O. S. Ranum like ved sia, er de som nå tjener mest penger, sier folk. Ranums brygge er svært rødmalt.

Vi har blandet litt brunskjortemaling i rødfargen på brakka var, hvilket vel nå må anses som mer tidstypisk enn den rene ildrøde fargen. Bøndernes Salgslags brygge og Osvald Aakerviks brygge er begge uskadde. Her handler blant andre Leif Østring og Carl Brørs. Felleskjøpets brygge er også reparert igjen etter den harde påkjenning den fikk av lufttrykket fra den svære bomba som falt ned utafor. Den gjorde et av de største krater som ble laget i byen under bombinga. Arne Dahls brygge var heil og sæl – det skulle da også bare ha manglet.

Vi går nå forbi småbåtkaia og der ligger det adskillige farkoster. På høyre sia har vi meieriet i full drift. Så lenge meieribestyrer Solum har nok å gjøre er det ingen fare med oss hva vitaminer angår.

Charles Bergmann er heime, later det til, for de ryker hos ham. Man kan kalle ham stasjonsmester nå, for han har flyttet inn i Kvatninga stasjonsbygning som han kjørte ned i hel tilstand og satte opp på Raspet. Tidligere hadde han Orient-butikken i et lite hus i Vika det det knapt nok var plass til han sjøl, langt mindre til noen kunde. Trelastforeningens gamle materialskur, eller hva det nå i si tid var, er omgjort og flikket på til brakker. Her handler mange, såleis for å ta dem i tur sørfra: fiskehandler Løvold, møbelhandler Adde, Hustads varelager, Nilsens restaurant som ennå ikke har åpnet, Wærum, Hovig, Marius Aakervik, Øyvind Johansen, Alstad, A. Sund, Strømhylden & Nilsen og J. Olsens møbelforretning. Dette strøket går under navn av «Nazi Street». Årsaka til at det er et tysk og et engelsk ord er trulig den at sympatiene er forskjellige her nede. Opptøyer av alvorlig natur har det dog ennå ikke vært i strøket. Ytterst ute på Trelastforeningens kai har Einar Hustad sitt kontor. I det gjenstående maskinhus etter det nedlagte Trelastforeningens sagbruk har Aakervik slakteriet sitt. I nye brakker blant alle bilvrakene her på Raspet bor ellers blikkenslagerne Sv. Storø og Davidsen, Harald Nilsen, Harald Lænd (maler) og urmaker Renbjør.

Peik»

Kalender

Februar 2020
M T O T F L S
1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29

facebook