Namsos bys Historielag

Med skråblikk på Namsos høsten 1940 (2)

Dette er den andre artikkelen om livet i Namsos høsten 1940. Artiklene ble trykket i avisa Nordtrønderen, og ble skrevet av skribenten Peik (redaktør Anders Opsahl-Kaas).

”Før vi gjør vårt inntog i Vika, skal vi ta for oss den husklyngen som ble spart mellom Sverres gate, Skolegata og Havnegata. Her står distriktslægeboligen igjen, og distriktslæge Wiig er stadig på farten. I disse dager med å helbrede brennkopper som det er en mengde av i byen. De som får disse i ansiktet ser alt anna enn vakre ut. Vi møtte en av dem på vår vei, nemlig sjåfør Sve som så ut som om en av hans kolleger skulle ha sprutet søle på ham.

Ellers er det mye forkjølelse i byen for tida, sier distriktslægen. Han er ellers opptatt med å planlegge kjøttkontroll. Tyskerne har nemlig forlangt at en slik skal opprettes nå.

Den eneste gården som står att i Havnegata er Tinglums hus øverst oppe ved Skolegata. Her har han nå butikken sin og kan skryte av at han residerer alene i denne tidligere viktigste forretningsgata. Kanskje vil også fru Klara Tranås regne seg for å tilhøre forretningsstrøket for hun handler i Sverre Kaspersens hus på hjørnet av de nevnte gater.

Vi svinger om hjørnet og kommer til Haklis hus i Skolegata der Namdal politikammer holder til. Politimesteren eller rettere politimestrene (herr Øye har nemlig så vidt vi har forstått ofte hatt avløysing av advokat Christiansen og til dels sorenskriver Berger) har sannelig fått bære dagenes byrde og heter i denne lange krisetida. Og de fortjente, nær sagt jernkorset, for utholdte tålmodighetsprøver for sine fortvilte, men meget ofte mislykkede forsøk på samtidig å tilfredsstille okkupasjonsmyndighetene og sivilbefolkningen. På politikammeret arbeider for øyeblikket politimester Øye, advokat Christiansen, politibetjentene Fiskum, Røsseth, Mentsen og Rødhammer, samt frøken Greiff Olsen. Følgende konstabler er i funksjon: Holten, Ytterdal, Rolf Kaspersen, Helge Grydeland, Kristiansen og Per Nilsen.

Hva de utflyttede namsosinger kanskje heller ikke vet er at konstablene nå har fått flotte mørkeblå uniformer og hevder seg med glans ved sida av de kraftige tyske politimenn, som det også er mange av i byen og kledde i lysegrønne uniformer med hjelmer på hodet.

For det patruljerende politi er det heldigvis lite å gjøre. Ennå mindre ville det bli å gjøre for dem hvis de bare ble lysende» slik som det er på tale å gjøre dem andre steder, så vi kunne se når de var i farvatnet.

Oppe i bakken mot Fredriksbergparken står Finsbergs hus og Nilsens hus urørt av krigen. Tyske offiserer har bodd i disse husene hele tida. Litt lenger vest oppe i bakken holder advokat Christiansen på og bygger seg hus.

I Skolegata 9, Sverre Kvatningens hus, har Hjørdis Holm modeforretning. Brinchmann driver drogeriforretning i egen gård. I Halvdan Andresens hus handler Knut Knudsen og på nersida av gata i Rødhammers hus, A. M. Arnesen og Dahl som har fruktforretning. Frelsesarmeens brakke på snippen mellom Skolegata og Sverres gate, er kanskje den peneste brakka som er oppført i byen inntil nå.

På hjørnet der Bjørums gate tar til, står et skilt med retningsviser og inskripsjon: Deutsche Polizei. De holder til i nr. 16, en elendig rønne, kanskje de minste og dårligste huset i hele byen. Det er de vakthavende som har kvarter her, mens de til vanlig bor på Spillum. I det første huset på høyre sida i Bjørums gate, Mads Amdals hus, har Olivia Hagen sin systue. Aller øverst i gata setter Simon Wiik opp losjehytta Vattaheim. De fleste brandlidte i Vika har satt opp små brakker som de har flyttet inn i. Således Andreas Samuelsen, faktor Amundsen, Alfred Tungseth, Ove Trana, Osvald Aakervik, og Kalvik.

Ålbergs skoforretning holder til i Hansens gård. Øverst i Harald Hårfagres gate har Steinbæk oppført nytt hus og like ovafor setter Ludvig Lian opp en hytte som han har kjøpt et eller anna sted ute i bygdene. Inne i gårdsplassene i Andreas Jensens gate står det mange steder militærbiler som forteller at det bor soldater her. Færre forresten nå enn før. Svanhild Knudsen handler i samme gård som før, likeså kjøpmennene Lien og Gustav Svensen. I Hartvig Ottesens vesle hus har Harald Romuld sin fruktbutikk.

På Ullvarefabrikken er alle 30 personer beskjeftiget, en del av dem ved nybygget. Farveriet og vaskeriet brant opp sammen med lagerhuset under bombinga. Hus til dette skal nå settes opp igjen i flukt med fabrikken vestover. Med maskiner er nybygget planlagt til å koste 180.000 kroner og en håper å ha det under tak til jul. Maskinene er bestilt i ymse land, men en må være førebudt på vansker med å få de hit opp, sier disponent Straume. Det er gjort i stand et provisorisk vaskeri, men det er nesten ikke farving. Veveriet går bare til torsdag middag, og spinneriet bare ett skift mot vanlig to på denne årstid, alt på grunn av de fastsatte kvoter.

I steinknuseriet har det vært stort liv i hele sommer og haust.

Hermetikkfabrikken var utsatt for brann for et par uker sida, men 35 kvinner og menn har likevel arbeid der akkurat nå. Der nedlegges kjøtthermetikk og de tusener av ferdige bokser som ble lempet ut under brannen og fikk adskillige buker, fikses nå opp igjen. Innholdet blir bare lettere å tygge og fordøye etter medfarten.

Trevarefabrikken er sprengt med arbeid, og må si nei takk i stor utstrekning til bestillinger som kommer. 13 mann arbeider her nå. Det tar til å skorte på materialer, sier Beyer Olsen. En pussemaskin som skal spare arbeidskraft og arbeide raskere er ventet med det første. Den koster 2500 kroner. Materialene er på et års tid bare steget med 10 prosent, mens beslag, olje og arbeidskrafta er steget mye mer, opptil 25 prosent.

Bjerkhoelgården, som nå eies av Kåre Ranum, er en ren militærleir med hagen full av biler. Ranum bor dog sjøl i gården også. Ole Mørkved har også hatt fullt hus med gjester i hele sommer og flagget i toppen.

Videre bor det militære i Pettersens gård, Gerhardsens gård i samme strøk, og lengere ute i Bergumgården. Sagbruka her ute kjører sjølsagt med full kapasitet.

Andreas Hovig som alltid har hørt sentrum til, er nå blitt prærieboer og har kjøpt og handler i Andersen-gården. Formentlig som følge av de lengere avstandene er han nå blitt raskere på fotan enn noen gang før.  Så langt ut som til Fossumbyen går vi ikke nå, men stedet er blitt ennå mer kjent i det siste etter at franskmennene holdt øvrigheta i byen arrestert der ute ei hel natt.

Så bærer det bort i Kirkegata. Jordal har tatt til med å bygge grunnmuren til nytt hus. Som vi før har fortalt fikk hans forrige hus en slem medfart v bombene. Det var ikke pinnen å finne igjen av det på tross av at det ikke var brent. Thome har snart restaurert sitt hus og har bygget ny veranda med inngang i det sørvestre hjørne. I lærer Bechs hus driver Tetlie hotell. Stavrums hus var ei tid til Grand Hotell, men dette er flyttet ned i Fjærs gård som Følstad har kjøpt. Om klokker Vikholts hus er det intet nytt å berette. Ved vannbassenget er det satt opp en stor og en liten militærbrakke, og opp til Bjørumsklompen er adgang forbudt.

Likevel har det som annonsene har kunnet fortelle om hendt farlige og meget mystiske ting der oppe – hendinger som har forårsaket rasjonering av mannfolkas utgangerliv om nettene, skjønt det er et stort spørsmål om ikke restriksjonene denne gang burde ha gjaldt kvinnene.

Peik”

 

 

 

Med skråblikk på Namsos høsten 1940 (1)

Høsten 1940 trykket avisa Nordtrønderen seks artikler om livet i byen. Det var skribenten Peik som skrev artiklene som beskrev stemningen i Namsos, og forholdet mellom de tyske okkupantene og lokalbefolkningen. Det var redaktør Anders Opsahl-Kaas som skjlute seg bak navnet Peik. Dette er den første artikkelen som stod på trykk.

«For utflyttede Namsos-folk kan det kanskje ha sin interesse å høre om livet og virksomheten på Namsos nettopp nå. For her er det virkelig liv og virksomhet. Det er omtrent her nå som i de mest trafikerte gatene i London, skjønt der har jeg ikke vært. Derimot har vi vært i Berlin, og der var det iallfall ikke slik trafikk som det nå er mellom ruinhaugene i Namsos.

Mens vi roter etter blokk og blyant før vi begir oss ut på vandringen i byen kan vi ta til med å fortelle litt om oss sjølve. Vi holder til i en ny brakke på jernbanetorvet, klemt inne mellom fru Bjerves brakke i sør og Kjærstads i nord med kontorene ut mot stasjonen og med vinduer fra trykkeriet mot de andre brakkene i vest. Med fru Bjerve har vi hatt samme linje for telefonen og det har durt hele dagen. Privat har vi hatt samme linje som apoteket og like galt har det vært der. Telefonringing døgnet rundt. Slik har det vært alle steder i byen. Sjøl om folk til fjells hører de ringinga i ørene sine. Med telefonistinnene skal det være rent galt, en kan ofte ringe nesten hele dagen uten at de hører noe. Og svarer de en sjelden gang så er det opptatt.

Ja, fra våre vinduer ser vi altså utover stasjonen. Det er bygget en midlertidig stasjonsbygning inneholdende også vareskur. I dag later det til at noen også har tatt til med å mure på den gamle tomta også for det er meningen at den permanente bygning skal reises oppatt der. Hele stasjonsområdet er dekket av alskens brakkematerialer som kommer både fra inn og utland. Daglig kommer det lange tog med slike lemmer, papp og andre bygningsmaterialer. Og soldatene kjører hele dagen dit brakkene skal settes opp. De bruker både biler og hester. De har liksom holdeplass utafor vinduene våre hvor de korter tia med å kike på damene våre. Dem kiker forresten ofte på langt borte fra stasjonstomten også, hele flokker står ofte å kiker.

Det er ikke noen forkleinelse for oss. De tyske hestene og kjøredoningene er som bilene svære greier mot vi er vant til og det ser ut til å være nytt det meste av redskapen. Hestene er forresten mest polske og franske. Den midlertidige stasjonsmesteren heter nå Rian. Akkurat mens vi skal til å gå på vår rundtur treffer vi merkelig nok også den gamle stasjonsmesteren, herr Dahl og frue, som i dag for alvor flyttet til Mosjøen hvor han har vært konstituert ei tid. Det er veldig trafikk også der oppe, sier han, med brakkebygging og anna.

Til Namsos stasjon kommer det sjølsagt også andre tog enn de som kommer med brakker. Vi har et som skal komme klokk halv fire sørfra med post og passasjerer men det er her aldri før 6, 7 eller 8 om kvelden. Dette skal være hurtigtog. Rusletoga som går morgen og kveld mellom Grong og Namsos har da bedre fart og er mer presise.

Nei, vi må videre. Turen går ned over Gulbransons gate. Fra Gåshaugen har det smelt hele dagen nå i lang tid. Brakka vår hopper av og til høyt i været av smellene. Haugen blir jevnet ut og steinen brukes til brakkebygging. Det smeller forresten rundt hele byen hele dagen og mange tonn sprengstoff er brukt i sommer og hustmånedene. En ag talte vi nærmere hundre skott. De utflyttede namsosinger vil kanskje finne både Bjørumsklompen, Hønhaugen og alle de andre haugene jevnet med jorda når de neste gang kommer på besøk. Ja, Svartfjellet har de endog tatt til å forgripe seg på disse steinsprengerne.

På gammelsaga er det liv. De holder nettopp på og bygger permanent kontorbygning der nede nå. Omlag 100 mann er i arbeid der nå. Trelastbeholdningen auker også etter hvert. Ved jernbanekaia ligger bergensbåten Felix og losser kol. Hele Sandkaia og oppover til der Batts hus sto er innbygget til kollager og beholdningene tar nå til å bli store. Noen kolmangel kan det neppe bli her i vinter hverken for skip eller folk. Det er en tilfredsstillelse å tenke på dette nå for det er kaldt i dag, haustens kaldeste hittil, med 5 grader. En blank dråpe som må ha hengt på nesetippen lenge faller ned på blokken. En flokk soldater synes også det er kaldt, de leiker sisten rundt noen mursteinslagre ytterst på Sandkaia. Alle bryggene her nede er borte og kaia mellom Sandkaia og Namdalskes brygger er også borte slik at vi nå må opp i Strandveien for å komme over til de hele kaiene. Vi går da først forbi en brakke som marinen har satt opp på den åpne plassen rett over gata fra der Namdalskes kontorer er. Sparebanken er nå i ferdig stand tikl å flytte inn i. Vi treffer en av bankmennene, Randklev, som viser oss omkring. Det er nye heimlagede provisoriske møbler og lunt og godt i lokalet. Sentraloppvarmingens ovner var nemlig uskadd. Inne i hvelvet var det akkurat som før, uten antydning til skade. Utenpå jerndøra var det riktignok merker etter noen øksehugg, men forsøket på å komme inn hadde ikke lyktes. Asbjørn Olsen har gått i gang med å bygge opp igjen vareskuret der hvor det var før. Ved Namdalskes kai ligger Kysten og losser og brygga er full av varer. Blant de gammelkarene som liksom hører med i denne trafikken ser vi Solberg i aktivitet. Fra Namdalskes stikker vi så over til de andre bryggene som også for det meste tjener som forretningslokaler. Jernvareforretningens brygge (tidligere Marius Aakerviks) er flikket på etter skaden. Denne forretning og O. S. Ranum like ved sia, er de som nå tjener mest penger, sier folk. Ranums brygge er svært rødmalt.

Vi har blandet litt brunskjortemaling i rødfargen på brakka var, hvilket vel nå må anses som mer tidstypisk enn den rene ildrøde fargen. Bøndernes Salgslags brygge og Osvald Aakerviks brygge er begge uskadde. Her handler blant andre Leif Østring og Carl Brørs. Felleskjøpets brygge er også reparert igjen etter den harde påkjenning den fikk av lufttrykket fra den svære bomba som falt ned utafor. Den gjorde et av de største krater som ble laget i byen under bombinga. Arne Dahls brygge var heil og sæl – det skulle da også bare ha manglet.

Vi går nå forbi småbåtkaia og der ligger det adskillige farkoster. På høyre sia har vi meieriet i full drift. Så lenge meieribestyrer Solum har nok å gjøre er det ingen fare med oss hva vitaminer angår.

Charles Bergmann er heime, later det til, for de ryker hos ham. Man kan kalle ham stasjonsmester nå, for han har flyttet inn i Kvatninga stasjonsbygning som han kjørte ned i hel tilstand og satte opp på Raspet. Tidligere hadde han Orient-butikken i et lite hus i Vika det det knapt nok var plass til han sjøl, langt mindre til noen kunde. Trelastforeningens gamle materialskur, eller hva det nå i si tid var, er omgjort og flikket på til brakker. Her handler mange, såleis for å ta dem i tur sørfra: fiskehandler Løvold, møbelhandler Adde, Hustads varelager, Nilsens restaurant som ennå ikke har åpnet, Wærum, Hovig, Marius Aakervik, Øyvind Johansen, Alstad, A. Sund, Strømhylden & Nilsen og J. Olsens møbelforretning. Dette strøket går under navn av «Nazi Street». Årsaka til at det er et tysk og et engelsk ord er trulig den at sympatiene er forskjellige her nede. Opptøyer av alvorlig natur har det dog ennå ikke vært i strøket. Ytterst ute på Trelastforeningens kai har Einar Hustad sitt kontor. I det gjenstående maskinhus etter det nedlagte Trelastforeningens sagbruk har Aakervik slakteriet sitt. I nye brakker blant alle bilvrakene her på Raspet bor ellers blikkenslagerne Sv. Storø og Davidsen, Harald Nilsen, Harald Lænd (maler) og urmaker Renbjør.

Peik»

Med skråblikk på Namsos høsten 1940 (3)

Namsos sentrum etter bombingen sommeren 1940.

I artikkelserien «Med blokk og blyant på rundtur i Namsos i dag» høsten 1940 fortalte skribenten Peik (redaktør Anders Opsahl-Kaas) om livet i byen etter bombingen og den tyske okkupasjonen noen måneder tidligere. Artiklene stod på trykk i avisa Nordtrønderen. Dette er den den tredje delen i serien.

«I vår forrige oversikt brukte vi uttrykket «politimestre» og skrev at politimester Øye i denne ekstraordinære tid hadde hatt avløysing» av sorenskriver Berger og advokat Christiansen. Politimesteren opplyser at dette er galt, idet han ikke har hatt avløysing annet enn under sin ferie. Som forhåpentligvis de fleste av leserne skjønte skrev vi i den aller beste mening, og når vi brukte uttrykket avløysing så tenkte vi på at Namdal politikammer arbeidet så å si natt og dag i lengre tid i vår og sommer og at politimesteren derfor måtte ha avløysing enten om natta eller om dagen, og at det da var godt å ha sorenskriveren eller advokaten å stole på. Vi beklager at vi har uttrykt oss slik at det kunne lede til misstyding og ber om unnskyldning!

Før vi holder fram der vi slapp, må vi en tur helt til Prærien. Vi kom til å huske på at vi var blitt hindret i å gå gjennom Namsos Margarinfabrikk som sannelig har stor nok betydning nå i disse tider. Her arbeides det med full fres. At vi ikke skulle finne folkeskolens lokaler første gangen vi gjennompløyet Vika var meget beklagelig og det er ikke noe rart at skolebestyrer Bleness så litt forurettet ut da vi sist møtte ham på gata. Men vi hadde virkelig vært bare to skritt fra folkeskolens brakke første gangen uten å få øye på den.

Den er altså meget lita men ser svært koselig ut der den ligger på hjørnet av Bjørums gate og Tordenskjolds gate. Rett over gata nærmere inn under Bjørumsklompen har skolen sitt andre hus. Skoledirektør Todal var her i byen i dag, og han var meget vel fornøyet med tilhøva og den måten skolens autoriteter hadde ordnet det på. I omtalen av komplekset Sverre gate, Gullvikveien, Havnegata og Skolegata var det falt ut at vi her har byens eneste bad. Det består av et kar samt dusj, og det var vel unødig å si at køa er stor hele dagen av både nordmenn og utlendinger. Det er Asbjørn Wiik som driver denne samfunnsgagnelige renselsesprosess i sin egen gård. Hermann Bildøe hvis gård i dette strøk brente under bombinga, holder nå til i en av nabogårdene, nemlig Hans Tørrings gård. Bildøe er så vidt vites byens eneste skipsmekler nå.

To forretninger som det ikke er så godt å oppdage fra gata i farten i dette strøket er G. Bråtengs verksted og Arne Høgden. De stoler vel på at de er så godt kjente utover distriktet at folk finner fram likevel.

Vi tar nesten til å angre på at vi har innlatt oss på jobben å gi en oversikt over livet og virksomheten her i byen nå. Det ser nesten slik ut at jo mindre det blir igjen av byen, dess mer blir det å skrive om. Ennå er vi nemlig dessverre ikke kommet halvveis.

For å gjøre oss ferdige i Skolegata så nevner vi at lærer Skomsvold har tatt til med grunnmuren til nytt hus på de gamle tuftene. I Wergelands gate – gata som går opp fra Folkets hus’ tomt – har Sigurd Røthe kjøpt Olufine Nielsens tomt og står i ferd med å sette opp hus der. De graver alt i tomta. Enkefru Kalla Vibstads hus på hjørnet av Welhavens gate og Wergelands gate er gjort i stand igjen etter krigsherjingene, og de er langt på vei med Flyums hus også. Emil Olsens hus har også en ny vegg, og lengst oppe i Welhavens gate, rett under vassbassenget, har Magne Henriksen satt opp et lite uthus som det nå skal bo folk i. I husene på begge sider av Holbergs gate har det hele tida bodd mange militære, men de er nå flyttet ut over alt og inn i brakkene. Øynes har bygget på en etasje på sitt hus og ellers kostet mye på det. For øvrig ble alle husene i dette strøk på øvre sida av gata uskadd under bombinga. Johan Wiik har solgt sin gård til frk. Hildrum, men meldinga om at han har kjøpt Kattmarka og skal bli bonde er visstnok ikke riktig.

Ved gamleheimen bygger hjelpekomiteen en stor toetasjers brakke. Derfra gis det ut med gavmild hånd og det at det bygges brakke for å oppbevare alle gavene tyder jo på at det kommer mye og at det er utsikter til at gavene vil holde fram med å strømme inn. Gamleheimen brukes nå til den kommunale administrasjon og så slagferdige og vittige som folk også her i Namsos er i denne tida, sier de at der skulle administrasjonen har vært for lenge sida.

Foruten de kommunale kontorene holder også middelskolen til på gamleheimen. Skolebestyrer Hagen får et lengre sykehusopphold etter beinbrudd og i hans sted fungerer lektor Kyllingstad. De andre lærere ved skolen er fru Bjerkhoel og Knutson. Den siste er ny.

Gustav Jakobsen har «Auto»-oppslaget på sin privatgård, og kontorsjef Wibstad holder kontorer for Namsos Damp i sin gård. Her oppe under mellom Havikveien og lompen har det ellers ikke skjedd noen forandringer, når unntas Tranas hus brente ned under bombinga. Han har flyttet inn i uthuset. Det vesle huset som tilhørte Anna Haltnes har en av sønnene til politi Pedersen kjøpt og han holder på å sette det i bedre stand.

I Magnhild Hundseths vesle hus handler M. Sivertsen og vis a vis i Havikveien nr. 6 tilhørende Ranum, er det bl.a. baustab. Det andre huset tilhørende Ranum, nr. 4, ble ille medfaren av en bombe og er ikke gjort i stand enda.

I Gammelheimens hage er bygget en stor bilgarasje som er sydd med høvlede panelingsbord innvendig. Herfra er det bygget en ny gate utover sykehusjordet som heter Eidsvolds gate. Det er ikke mange i byen som visste det før hva gata het. Her driver Valrygg stor kafe og spiseforretning. Skomaker Okstad har reparert gården sin igjen etter bombeskaden.  I Kirkhus’ store gård driver søstrene Evensen sin velrennomerte delikatesseforretning, og Iver Strømmens store gård har Namdal Træsliperi kjøpt og tatt i besittelse til kontorer. Midtgård og Borchrevinck holder nettopp på å sete i stand kjelleren som før bare vare en jordhaug. Et blir en prektig kjeller med bad og mange oppbevaringsrom for mat. Disponent Astrup har også sin privatbolig her. Ellers er det vel nærmest på unkarsvis han holder til her foreløpig. På kontoret arbeider foruten disponenten, kontorchef Kvam, forstmester Hals, kasserer Johnsen, Knut Knudsen, fru Margit Sitter og frk. Susseg.

Nede på bruket administrerer bruksbestyrer Sverdrup og sliperimester Gulbrandsen. Hoff er framleis formann. Forstmester Hals er også blitt presseleder her i Namsos, men vi har ikke sett noe til ham ennå. Men håper at han ikke vil drive oss for hardt men vil skaffe oss mange fine nyheter framover.

Fra den foreløpige enden av Eidsvolds gate er det i det siste bygget en gatestump fram mellom Formos gård og Løegården, som nå er søsterheim, til Overhallsveien, men i skrivende stund vet vi ikke om denne gata ennå har fått noe navn.

Vi går tilbake til Havikveien. Her holder typograf Wilhelm Jakobsen på å bygge nytt hus på sin gamle tomt. I snekker Bugges gård handler frk. Færøvik som før handlet i Reiersens gård. Martin Hågensen holder fram med handelen og har kafe og spiseforretning i annen etasje. Brørsgården var lenge besatt og etter at telefonen flyttet inn i byen igjen, har det vært både rikstelefon, bytelefon og telegrafstasjon her.  Nå har Namdal Telefonforretning satt opp egen hytte rett over gata mellom veien og jernbanen. Telefonistinnene er ikke lenger så opptatt sida de ble mer fordelt. Disse funksjonærene som har hatt slik påkjenning under krigen fortjener å bli nevnt. Telefonistinnene er for tida frk. Ester Olsen og frk. Gunvor Holm. Med vikarer fru Rakel Bratli, frk. Mary Glasø og frk. Tora Davidsen. Chr. Olsen er selskapets forretningsfører nå som i lang tid før. På rikstelefonen arbeider fruene Fearnley, Finsberg, og Østring, samt frk. Jomisko. Og foruten telegrafbestyrer Finsberg herrene Torsteinsen og Ansnes samt budene Ledsåk og Tysland.

I Reiersens hus handler som sagt Røthe i kjelleren. Forretningsbanken holder til i første etasje og banksjef Barstad bor privat i annen etasje. Sakfører Skøien har også et lite kontor i gården. Forretningsbanken var rask om å komme i gang igjen etter bombingen og dette ble til stor hjelp for folk. I førstningen laget de pengesedlene sjølve. De bare skrev litt med blekk på en papirlapp og så fikk vi for disse kjøpe mat og klær hos Sellæg ved brua, eller på Spillum eller ute i Havika. Nå har Forretningsbanken mye og nye penger. Kronene og ørene skinner og pengesedlene er stive og uten skrukker. Det er fryktelig mye av dem, og mange har sluttet å telle de enkelte sedler og pengestykker, men teller bare hundrekronerbuntene. Men enda er det ikke alle som har nok av dem, og skal også disse få så de blir fornøyet må vi nok begynne å trykke penger i avisene også. Den dag vi tar til med det vil vel abonnentene bli fornøyet også, og folk og myndigheter vil ikke lenger bli fornærmet på oss for det vi skriver.

I denne banken arbeider foruten banksjefen, Birger Brørs, Frank Schwartz, Birger Røthe og frøken Bolstad. Revisor Adelsten Elnan hører også heime i dette bildet.

Så får vi ta til med Overhallsveien. Det blir et langt lerret å bleke så innholdsrik som den nå er, og så seint som det er å komme fram i den på grunn av all trafikken. Vi foretrekker å gå om kveldene. Har vi sjøl lyst på et lite eventyr velger vi en kveld det er overskya og gjerne litt tåke så det er riktig mørkt. Da er en sikker på å få flaks og for så vidt suksess, og det beste av det hele er at byen ikke har sett noe som gir den noe å snakke om dagen etter. Under dette livlige gatelivet om kveldene hører en hvor lett sprogvanskene overvinnes. Ungdommen forstår hverandre så godt. Og hva gjør det om de i tilfelle ikke begriper et ord «for jag vill och hon vill – i Sevilja», som det visstnok står i sjømannsvisen.  Utflyttede namsosinger har ofte spurt om hvordan samarbeidet er mellom de sivile og de fremmede her i byen, og som man hører av foranstående er det det aller beste. De eneste som av og til lar fiendtligheter komme til uttrykk er damer i alderen 35-40 og oppover. Disse var også meget forhåpningsfulle da det lakket og led mot mørkleggingstida, men dessverre mørklegginga har ikke gjort dem forsonligere.

Peik»

Med skråblikk på Namsos høsten 1940 (4)

Tyske soldater i Overhallsvegen i 1940 på marsj mot Namsos sentrum. Bildet ble tatt av Harald Hagen.

I artikkelserien «Med blokk og blyant på rundtur i Namsos i dag» høsten 1940 fortalte skribenten Peik (redaktør Anders Opsahl-Kaas) om livet i byen etter bombingen og den tyske okkupasjonen noen måneder tidligere. Artiklene stod på trykk i avisa Nordtrønderen. Dette er den den fjerde delen i serien.

«Der hvor Meyers gate svinger inn i Overhallsveien står Autos bensinkiosk igjen omtrent urørt. Johansen har handlet med frukt, sigaretter osv. i kiosken. Overhallsveien nr. 1, O. S. Aavatsmarks gamle hus, står også igjen etter denne brannen som etter brannen i 1897. En del ramponert ble taket på huset, men det ble fort satt i stand og nå holder sorenskriverkontoret til der. Sorenskriver Berger er jo forholdsvis ny mann i byen og dommerfullmektig Eide kom hit under de hissigste krigsdagene. Ellers vil herrene Fenne og Hammer være godt kjent av alle namsosfolk ute i verda. De yngste på kontoret er frk. Løfsnes og Bjørlykke. Vi blir ergerlige hver gang vi går forbi dette huset når vi tenker på at der holdt Nordtrønderens innbundne årganger fra 1883 til 1915 til helt til kort tid før brannen da vi flyttet dem ned i Arbeidersamfunnet hvor de altså bare bidro til å gjøre flammehavet større.

Les mer: Med skråblikk på Namsos høsten 1940 (4) 

Glimt fra arrestasion og opphold på Falstad 1942

Artikkelen er skrevet av Nils L. Mentsen

Arrestasjonen foregikk om morgenen en dag i mai-juni 1942 av sivilt politi fra Namsos politikammer. Jeg ble ført til en tidligere snekkerfabrikk  - ”Idrettens hus” ( Russerleiren). Her var allerede innbrakt flere og tilslutt var vi 25 personer, for det meste ungdommer. På grunn av ansamling av mennesker utenfor bygningen, ble vi lastet inn i to tyske lastebiler med kalesje over og kjørt til Skage jernbanestasjon.

Så dro vi videre med tog og lastebil fra Ekne til Falstad. Vaktmannskapene fra Namsos til Falstad var ”ganske greie”, men etter framkomsten utenfor porten med kommandorop og oppstilling, telling, kvittering for levering, forstod vi hva vi var kommet til.

Bildet tilhører Falstadsenteret

Etter mye jaging og herjing med oss, kom vi innenfor bygningen, først gjennom legekontroll hos dr. Rytter og senere hårklipping utført av en medfange. Senere fikk vi utlevert fangeklær og ble plassert på rommene. Rommet som vi 25 fangene fra Namsos, ble tilvist lå i 1. etasje med to etasjers køysenger med ca. 50-60 centimeters avstand mellom sengene. En svart vedovn var plassert på indreveggen. Rommet hadde vindu mot gårdsplassen , og en måtte gå igjennom et rom foran for å komme frem.

Første måltid ble om kvelden i 6-7 tiden, og bestod av et krus tynn ”kaffe”-erstatning og to mugne tyskstumpskiver. På bordet var det plassert en kum med saltet torskerogn, som det var mulighet til å ha på brødet. Men på grunn av all marken som rørte seg i rogna, ble dette aldri rørt.

Middagene bestod enten av to klippfiskstykker (med mit i kjøttet) og to kålrostykker eller nestlesuppe (brennnesleblad) med to terninger med harsk hestepølse som lå og fløt på toppen av vannsuppa. Dette fikk vi annnhver dag. På søndagene fikk vi servert en tallerken med melkesuppe med havregryn,  hvor melk og gryn var en gave fra gårdbrukernaboer til leiren. Etter at vi hadde vært der en stund fikk vi anledning til å ta imot pakker hjemmefra. Det besto for det meste av litt brødvarer, men da pakkene var blitt liggende lenge var innholdet muggent. Vi var sultne, og maten gikk ned uten at vi tok skade av det.

Arbeidstiden var så vidt jeg husker fra klokken 7 om morgenen og til 6-7 om kvelden med en pause for ”middagsmaten”. Vi ble herjet mye med, og i tillegg måtte vi gjennom straffeeksersis om kveldene. Vaktmannskapene med maskinpistoler skiftet utover dagen sammen med schæferhunden Tarsan på vaktholdet. Noen av vaktene var forholdsvis humane, helst når ingen andre var i nærheten, men til gjengjeld var andre, som navnene er borte på, rene sadister etter det tyske nazistiske system.

Det første vi ble satt til var å bryte opp røtter fra en stubbmark rett over veien for bygningen. Redskaper fikk vi utlevert lagvis, feltspader og sløve økser. Ellers ble grantopp brukt til å bryte opp røttene med. Etter at en rot var kommet opp av jorden, var det å bære den i haug ved bygningen- Dette med så få mannskaper som mulig, og under kommando og delvis stans med kryping og rulling i bløt jordbunn. Resultatet ble våte klær resten av dagen og når en da ikke var ferdig med dagen før ved 9-10-tiden om kvelden, var en helt utslitt.

Opp i all elendigheten med straffeeksersis og skitne og våte klær, hadde vi en god hjelper i Namsos-ungdommen Johannes Thornes som under flukt til Sverige ble tatt og havnet på Falstad. Han hadde jobb i vaskeriet i kjelleren, og gjennom han fikk vi nye fangeklær, samtidig som våre egne klær ble vasket og tørket. Ellers var det vanlig å legge fuktige underklær i sengen, og la kroppen tørke dem om natten.

Etter flere dager med rotarbeid ble vi satt til å sage opp røttene. Vi jobbet to og to med sløve dobbelsvans. Her stod vi hele dagen og drog sagene fram og tilbake under kommando, med tempo og spark i baken. Her var ikke spørsmål om produksjon, men arbeidsinnsats i det to-mannslaget kunne greie et skår gjennom rota i løpet av dagen.

Her og i mellom arbeidsoppdragene, ble en eller flere kommandert ut til forskjellige straffeoppgaver som kryping, rulling, hodekråke eller armhevinger med strak kropp fra marka. Her var den tyske støvel sammen med fordømmelse av late nordmenn ekstra med.

En av de verste straffemåter som jeg har hørt om, var en utplukket gruppe med flere fra oss med. Her var det blant annet med en 17-åring. De måtte til slutt krype gjennom avløpsrøret i veien som var full av vann og skitt. Dette ble gjentatt flere ganger helt til noen stupte. Siden ble de dratt inn og ned i kjelleren. Påkjenningen for 17-åringen var stor at han kom til å trille ned steintrappa til kjelleren. Dr. Øverli og Lange kunne ikke gjøre noe på grunn av guttens lungeproblemer, men etter ro på sykestua kom han seg.

En annen episode med plaging, var inspeksjon på rommet. En kveld fant de ikke noe å sette fingeren på, men en «gløgg» tysker åpnet ovnsdøra og dro fingeren innenfor med resultat, sot på fingeren. Det ble da henting av vann i bøtter i kjelleren og innholdet ble slått på gulvet i en mengde opp til dørstokken, og med kort tidsfrist skulle alt vannet være borte og gulvet tørt.

Med en mengde senger og liten avstand mellom, ble dette en vrien jobb. Her ble brukt alt som brukes kunne med brett og spader og til slutt klær til å tørke opp med. Vi trodde vi hadde greid det, men da vi måtte gjennom forrommet, fantes muligens noe å sette fingeren og på. Selv om vi fikk hjelp av "trondhjemsboerne", endte det med at vi  måtte ut til det vanlige oppgavene.

I det helvete man levde i hver dag, var det små episoder som glimtet litt, som da tårnuret stoppet, og urmakeren fra Namsos forsøkte å få det i gang, men uten resultat. Følgen ble at han måtte sitte oppe i tårnet for å fungere som urverk. På tallskiva var plassert en luke stor nok til å få hodet ut for å se hvor viserne befant seg, men det hendte at tiden ble lang i tårnet og da senket klokka. Ble det for mye, skjøt vaktene mot tårnet og da kom hodet ut og forsinkelsen ble fort innhentet.

Nå er det mange ting her en kunne tatt med. Hendelser både dag og natt og det gjaldt hele belegget med fanger, men da blir dette korte innblikket for omfattende. Til slutt kan jeg ta med en liten historie som vedrørte meg selv. På slutten av oppholdet fikk jeg betennelse i venstre hånds lillefinger. Jeg fikk ingen behandling, og verkfingeren vokste. Den ble større og vondere og doktorbehandling var utelukket, for en måtte ha feber for å komme inn på sykestua.

Gjennom ”kapo” Jørgen Vogt fikk jeg på en eller annen måte komme til dr. Øverli og da var fingeren tykk som en pølse. Jeg fikk sitte på en stol foran doktoren og han skar et snitt i fingeren for så å klemme ut verket uten bedøvelse. Da så jeg stjernehimmelen på nært hold.

Etter dette ble jeg overført til kjelleravdelingen under ledelse av jøden Komissar, og med hånden i fatle ble det bare høyrehåndsarbeide som blant annet var vasking av dører i kjeller og i første etasje. Vi var flere i denne operasjonen.

Med bøtter og kluter inntok vi hver vår dør til å begynne med, og etter hvert flyttet vi fram til en ny dør som allerede var blitt vasket og slik gikk det i flere dager inntil vi ble frigitt. Den morgenen på appellen hvor vi ble oppropt og fikk beskjed om innlevering av fangeeffekter og utlevering av våre klær, var en glede. Men ingen ting var som da vi hadde kommet et stykke gående bort på veien og snudde oss og så den forhatte bygningen og sadistene som herjet der. Det var da en av gutta sa: ”dette oppholdet var nok”.

Falstad

Bildet tilhører Falstadsenteret

Tog fra Ekne jernbanestasjon, via Steinkjer og heim var siste etappe.

Kalender

Juli 2019
M T O T F L S
1 2 3 4 5 6 7
8 9 10 11 12 13 14
15 16 17 18 19 20 21
22 23 24 25 26 27 28
29 30 31

facebook