Namsos bys Historielag

Jul og Jul er to ting

 

JUL OG JUL ER TO TING

 

 

Julefeiring på gården Havigen i Vemundvik i 1890-årene, skrevet av Brynhild Petersen, født Havig i Namsos.

Julen før, og julen nu, det er to forskjellige ting. Nu er julen en tid hvor forretningene får ekstra omsetning, en tid med lyse gater og vindusutstillinger og julesalmer fra grammofon og radio. Alt slikt var ukjent i min barndom.

Selve julaften var et eventyr for sig, med oplyste værelser og juletre og masse god mat som vi aldri fikk ellers i året. Men det jeg nesten husker best er tiden efter julaften, den brukte vi å tilbringe på en gammel gård i Namdalen, som har tilhørt vår slekt i umindelige tider.

Vi blev hentet i bygården av han Jakob med Gråen og bredsleden, og så bar det av sted, ut av byen og gjennom skogene. Masse sne var det, og Gråen langet ut så det ringlet i dombjellene. Når vi så kom frem til gården i mørkningen, lyste det ut av vinduene i den store hovedbygningen, mens uthusene ruvet svarte i mørket.

Vi ble tatt imot i den gammeldagse gangen med bjelkevegger av svært namdalstømmer, hvor en stor trapp førte op i annen etasje. Det hvilte en usigelig fred og velvære over denne gamle gården. Elektriske lys, biler og radio fantes jo ikke, og skole og sånne kjedelige ting var blitt tilbake i byen.

Noe av det første som måtte gjøres var å springe bort i fjøset og se hvordan kuene våre hadde det, vi barna hadde hver vår ku som var opkalt efter oss. I fjøset residerte a Johanna budeie, hun var rødroset i ansiktet og bekymret i øinene, og det snildeste menneske i verden. Stakkars Johanna hadde vært i straff i Trondhjem, for hun hadde hatt tre uekte barn, og det var straffbart før i tiden – for kvinnene.

Til julen var det slaktet en ku og en gris, et par kalver og noen sauer. En moderne liten byhusholdning kunde visst levet et helt år av all denne maten. Pølser i det uendelige, ferske og røkte, medister, blod- og hakkepølser, sylte og ribbe og alt slikt som hørte til en ordentlig jul på landet den gang. Det blev også støpt lys til jul, belysningen var jo bare parafinlamper, vokslys og hjemmelagede talglys. De tynneste av disse lysene blev kalt ”dåser” og var så tynne at de kunde klemmes fast til en bordkant.

Den aller hyggeligste tiden var eftermiddagene i skumringen, da satt vi oppe i min avdøde bestefars kontor, og en av tantene leste høit i H. C. Andersens eventyr eller stykker av ”Bien”. En av pikene som lød det merkelige navn ”Indianna”, kom med store bører bjerkeved, hun hadde den dont å passe alle ovnene i huset, og jeg tror hun hadde sin fulle hyre. Det durte lunt og hyggelig i den store gammeldagse ovnen, et svært brett med alle slags gode saker blev båret inn, men det som smakte deiligst av alt var ”bisp”, noe søtt, krydret og varmt i små hankeglass.

Den største festdagen var første juledag, vi samledes til middag i den store spisestuen som ikke blev brukt til hverdags. Tapetene i denne stuen var røde fløielstapeter med gule blomster i, mahogni møbler og kongebilleder på veggene. Bordet var dekket med hvit duk, og jeg kan ennu huske at mønsteret i denne duken var jaktscener med riddere og hunder. Stående dessert ved denne anledning var ”flødebudding”, jeg har ennu opskriften og den består av fløte, eggeplommer og mandler. Vi spiste til vi ikke orket mer, for kosten for oss barn til daglig var sannelig enkel nok, alltid grøt til aftens med melk og sirup.

Når det led ut i julen kom finnene til gårds. De hadde sine gammer oppe i fjellet, og i julen tok de sig en tur til byen, og på hjemveien var det fast takst at de tok inn på gården. De hadde sitt eget værelse i bårstubygningen, ”finnstua”. Når de var i anmarsj kunde vi høre dem langt nede i veien. De hadde gjerne styrket sig på en tår, og især var de glade i nafta. Det var to ektepar jeg særlig husker godt, de het Anders og Dåreth og Jakob og Bereth. De var i sin fineste stas, pesker og høie luer med stor dusk i, og finnsko på bena, leggene var surret med kulørte bånd og så hadde de en masse perlestas og søljer, flettene til konene var alltid bunnet sammen med perlesnorer.

Det morsomste vi barna visste var å komme ut i kjøkkenet og se på finnene når de spiste, det de likte best var ”sevel” (flesk). De var så maleriske i sine drakter, og så pratet de sammen på sitt melodiske og bløte sprog, det minner om en fjellbekk som risler.

Juleferien for barn går så altfor fort, en vakker dag blev vi hentet tilbake til byen og skolen igjen, og så var julen slutt for denne gang.

Julegater, radio og grammofon og juletrær som er elektrisk oplyst, er vel og bra nok,  men jeg skulde med glede opgi det alt sammen for en enkel, gammeldags jul på den gamle gården i Namdalen.

Brynhild Havig ble født i Namsos februar1880 som nest eldst i en søskenflokk på 8 barn. I oktober 1900 giftet hun seg med Theodor Petersen som etter hvert ble Konservator ved Oldsakssamlingen i Trondheim og foretok mange arkeologiske undersøkelser i Trøndelag.

 Den avdøde bestefaren (farfar) var lensmann Jørgen Johannes Havig som døde i 1883. Brynhilds far var Johannes Bernhard Havig og søstrene hans Karoline og Anne er tantene som bodde i Havika. Der bodde de til de døde i henholdsvis 1905 og 1902.

Familien feiret sikkert jula sammen og Brynhilds erindring er fra de tidligste barneårene fram til var hun var 13-17 år. Faren døde like før jul i 1893 og etter bybrannen i 1897 flyttet familien for godt fra byen og ut til Havig-Bjørum.

 Avisutklippet som er orginalen til denne artikkelen, er udatert. Artikkelen er nok skrevet og publisert før 1940, antagelig på 30-tallet. Den har sannsynligvis stått i Dagsposten (Trondhjem 1887-1945, organ for Nasjonal samling fra 1940) for bak på avisutklippet står det «Jul for 70 år siden: Dagsposten har anmodet om minner fra julen i gamle dager.»

 

Namsos i «gamle» dager. Raspet

Namsos i «gamle» dager.

«Raspet» med omliggende bebvggelse og aktiviteter.

Artikkel er skrevet av Nils L. Mentsen

 

Raspet var betegnelsen på områdene foran Domus, Hamstad bakeri og Jernvareforretningen. Bruker en Rollaugs gate som delelinje var byraspet på sydsia, og Vikaraspet eller Skeiraspet på nordsiden. Skeiraspet ble av oss unger også brukt på grunn av at vognmann Skei eide hjørnegarden Sverres gate - Wesselsgate og som var den eneste gården som la mot området uten gate mellom.

Namdalsutstillinga 1934

Opprinnelsen til disse områdene var Namsen Trelastforening. Et sagbruk og høvleri, som kom i drift i 1899 og hvor dampmaskinen og sagrammen med hus ble plassert på en holme som tidligere ble brukt som kai og med et lite sjøhus. Hvor fundamentet til svinghjulet på dampmaskinen fortsatt er synlig bak Domus.

Tilførselskaia til bruksområdet startet langt inne i Rollaugs gate, og lagertomt og lagerbygninger var for det meste plassert på påler og kaidekke, og hvor brukets avfallsprodukter som rasp, kutterspon og kantflis ble brukt som fyllmasser. Dermed kom områder som tidligere var fjære og oversvømmet på flo sjø, fram og ble fast grunn. I mange år ble massen utkjørt med store trillebårer av treverk og med balataremmer på hjulene.

Senere kom hest og vogn og jeg husker at Ludvik Andvik hadde denne jobben fram til 1932 da bruket ble nedlagt. Et gjerde ca. tre meter avgrenset bruksomradet mot «Raspet» og fjæra mot tømmerlagret. Bebyggelsen i store deler av de lavere partier av byen var uten kjellere på grunn av høydenivået til flo sjø. Av den grunn var det vanlig med uthus i hver gård. I disse var det utedoer, vedboder og også beboelse, og i tillegg hadde flere hovedgårder også bakgårder med husrom sammen med verksteder og forretninger. Slik var det i bakgårdsrekkene fra O.C.Dahl, Hovig, Buseth, Ch. Barstad, Østring og Skogstad, men ikke i Telefonforeningen hvor det var verksted og lager.

Huset (brygga) til Bildøe var fiskeforretning og lager samt bolig en stund. Av ornråder som ble regnet å ha tilhørighet til de forskjellige aktiviteter på ”Raspet”, gikk grensen mot Vika med Brinchmann og Kvatningengårdene. Videre Skolegata til Kirkegata i Thomebakken og ned til kirkehaugen. Videre ned til ”Dahlfjæra” og Vervenskaia og trelastforeningsbommen. Østenfor dette området var ”Lonet” med Meyersgata - ”Longata” - eller - ”Busseronkgata” - som den også ble kalt. Videre ”Bjervekanalen”, ”Loppmyra” og ”Gåshaugen”, men som unger holdt vi oss for det meste innenfor ”vårt område”. Bortsett fra kaiområdet, kinoen og Folkebadet.

Aktivitetene om våren startet så snart barflekkene kom frem. Det var hopping med tau, paradis, ballkasting på vegg, klikking og kast på strek eller pinne. Da med brus- eller ølkapsler. For penger var det lite av. Når penger ble brukt var det de eldre karene som brukte to- eller fem-øringer.

På strek og pinne ble innsatsen «skranglet» og ristet sammen mellom begge hender og kastet opp i luften. Gevinsten ble oppropt med mynt eller krone. Klikking var kasting av mynt på vegg. For å få den til å komme så nær tidligere kastet mynt, og avstand for å ”reppe” for å få gevinst, var avstand mellom tommeltott og lillefinger.

Etter hvert som snøen forsvant på ”Raspet”, kom fotballen fram for trening og kamper mot andre guttelag, som Lyn fra Prærien, Rapp og Boyse fra Vika, Fart fra Overhallsveien og vi Ørn fra Raspet. Fram mot 17. mai var det innledende kamper med finale og pokal for det seirende lag på nasjonaldagen.

17. mai ble også Raspet brukt til barneleker etter kinoen og barnetog. Da var det konkurranser i sekkeløp, egg i spiseskjeløping og potetplukking, men de verste oppgavene besto i å klatre i stanga og å trekke seg fram på et rør med ei tønne plassert på ryggen.

Vårt eneste problem med fotballsparkingen på Raspet, var når ballen var i bevegelse. Da kom Labben i full fart og beit i ballen, og i flere tilfeller beit hull i fotballblæra. Labben var en stor svart grønlandshund, som kemner Baratad eide. Det var ikke bare fotballen den så sitt snitt til å forsyne seg av, men også brød og kjøttvarer kjøpt hos Schjølberg og Åkervik og Baratad fikk av den grunn flere erstatningskrav.

Som unger hadde vi flere fotballidoler som vi forbeholdt oss å være under leken, og navn som ”Jeia” Gunders en ”Gubbe” Andersen, Taulov Goberg, Jørgen Juve var kjente navn for oss. Disse landslagsspillerne ble vi kjent med gjennom lytting når en del ungdommer pratet fotball på Buseth hjørnet, og her var det den gang etter var mening flere fagfolk. Av disse karene som møttes på hjørnet om kveldene kan jeg huske Bjarne Evensen, Fridtjof Bjørlykke, Torstein Mathisen, Tormod Nilsen, Åkervik-brødrene og flere. På mandagskveldene gikk diskusjonene livlig etter referater i storbyavisene og Sportsmannen.

En annen måte å skaffe idrettsopplysninger på var å samle sigarettmerker (et lite kort med bilde og litt beskrivelse av fotballag, idrettsfolk, hester, silkeflagg ). Disse kortene lå i forskjellige sigarettesker som Teddy, Golden Vest, Cromvel, Flagg og andre. Var en i besittelse av to eller flere av samme sort, byttet vi.

Fotballaget Ørns første drakter var sort badebukse og hvit trøye. Ideen til denne drakten kom fra Karl Vibstad som den gang kjente til Rosenborg. Badebuksene ble kjøpt på ”Strikkeforretningen” til den gang så høye pris som 90 øre pr. stk. Senere gikk vi bort fra disse draktene og hver av oss fikk sydd hvite bukser og røde trøyer med hvit krage. Juniorlaget hadde brune trøyer med hvit krage og mange av disse spillerne hørte til på N.I.L. s førstelag.

Av andre aktiviteter som en holdt på med på Raspet var å slå ball, skotthyll, vipp stikke og slå nix. Vikaraspet eller Skeiraspet ble brukt til husdyrutstillinger (fesjå) med bedømmelse av okser, kuer og sauer. Som dommer for sau husker jeg en eldre kar sørfra som var tilstede flere år på rad. Et år på utstillingen var en svær okse fra Havika med. Denne var så stor og kraftig at det var gravd ned en ekstra kraftig påle for å binde dyret til. Dette var ikke nok for den drog opp pålen og tok seg en tur på egen hand. Tilskuerne fikk det travelt med komme seg i sikkerhet. Oksen ble stoppet i sin frihet av Foss som jobbet i Havika og sammen med noen andre karer ble den forsvarlig bundet til flere påler.

Av andre ting Raspet ble brukt til var plass for sirkus og tivoli, og her var vi unger på plass for å følge med på det som foregikk. En og annen gang greide vi å krype under teltduken på sirkuset. Dette gav opptakten til vårt eget sirkus ”sirkus Bytomta”. Stedet Bytomta lå i Sverres gate mellom Jakob Kalkvik og Ingvald Iversens gårder og her lå en litt tilbaketrukket en etasjers  bygning som i sin tid ble brukt som bakeri av baker Bye. Bak denne bygningen var som i alle andre gårder et uthus i to etasjer. Bytomta var eid av baker Vibstad, og da sønnen Hans også hørte til ”raspetgjengen”, fikk vi bruke tomta til sirkus. 

Teltet ble sydd sammen av strisekker og her forsvant mange potetsekker fra eierne. Likeså høysekker fra melkekjørerne som kom til byen. Hyssing ble tigget på forretningene og for å sy,  fikk vi låne nåler av salmaker Olsen. Planker og bord kom fra saga og fjæra og da hele greia var ferdig var flateinnholdet ca. 25 -30 m2. Forestillinger hver ettermiddag med klovner, tryllekunstner, trapesutøvere og andre ting i «manesjen» og med inngangsbilletter på to øre for barn og ti øre for voksne. Sirkus Bytomta levde i mange somre inntil vi syntes vi ble for gamle. Et annet sted vi lekte var i ”Murgården” i Skolegata, hvor Hakli i dag har hus. På denne tomta hadde kommunen den gang lager av krus- og sementrør i forskjellige størrelser, og med disse lagde vi tunneller og hus til forargelse for kommunens folk. 

I bommen til sagbruket ble de første svømmetak tatt,  sammen med sprang på løstømmer, og staking på tømmerflåter . Dette skjedde på flo sjø.

Verftskaia eller Vervenskaia, som vi kalte den, gikk fra enden av Bråholmgata og ut til Namdalskes kullbrygge. Her lå vi unger på flo sjø med ti øres snøre og fisket flyndre, mort, fesemp ”ulke” og ål. Ålen som vi fikk, hadde vi i en bøtte med vann, og så var det å gå til Folkebadet til bademester Hall og selge den. Det vanket da fra 10 til 25 øre for fangsten, alt etter størrelse og mengde. Vi hadde ikke bare gode ord å si om bademesteren som spiste noe så ufyselig som ål, men han var jo danske han da.

Et annet sted vi fisket fra, var i kullpramma som brukte å ligge utenfor Arne Dahl-brygga. Likeså fra kaistumpen mellom Ranum- og Åkervikbrygga. Her var det som regel mye mort og småsei som var samlet på grunn av blod som ble spylt ned fra slakteriet til Åkervik. Her kunne vi få mye ”kattfisk” som ble omsatt til noen ører.

Vi hadde to parker i Namsos den gangen. Den ene var ”oppi”-parken og det var benevnelsen på Fredriksberg-parken. Så var det ”bort”- eller ”nerri”-parken som er dagens festplass.

”Oppi”-parken ble brukt til å slå ball om våren og utover mens skolen ennå var i gang. Her var det klassevis bruk av parken med læreren som ”lyreoppkaster”. Ellers ble parken og Møssmørklompen brukt til kriger mellom byen og Vika, med vekslende seierherrer. Ble man ikke enige om seierherren, ble det som regel krangel om dette, og en ”etterpåkrig” eller fortsettelse dagen etter.

Dyrkamarka oppi parken ble brukt til gresshøyproduksjon. Det var Johan Bjørum, som grundeier som slo og hersjet gress, og her var vi selvfølgelig med og hjalp til. Men vi var også delvis i veien.

Med sensommeren og høsten begynte skolen og da familien vår bodde i Rollaugs gate 12 ,hadde jeg kort skolevei. Første skoledag gikk jeg uten uten ledsager. Da gikk jeg likeså godt heim igjen, og ble under gråt geleidet tilbake med beskjed om at dette ikke måtte gjentas.

Som ”frøken” de første årene hadde vi Anna Vatn, senere ble det mannlige lærere som Kvåle, Strøm, Fjær, Vikholdt og Ottesen.

Folkeskolen, eller slaveriet som den også ble kalt, lå på Bakklandet. Området tok et helt kvartal og det var mellom Skolegata, Sverres gate, Havnegata og Kirkegata. Skolen bestod av to rødmalte to-etasjers bygninger og et mindre bygg mot Kirkegata som rommet utedoene. Bygningen med klasserom lå mot Skolegata, mens bygningen mot Sverres gate bestod av gymnastikksal i første etasje og med sløydrom over. I tillegg var det to klasserom i 2. etasje, hvor det ene ble brukt av jentene til håndarbeide. Ellers var 1. etasje vaktmesterbolig for Johnsen og senere Kaspersen. Ved forskjellige anledninger ble skolegården brukt ved sangerstevner og turnoppvisninger og annet.

Med høsten kom også begrensninger for unger å være ute om kveldene. For etter en bestemt dato, ble ringing med kirkeklokkene klokken 20 (8) et varsel om å komme seg i hus. Var en så uheldig etter dette tidspunkt å treffe politiet, som Nymo, Pedersen eller Ålberg, var ordren kort og godt å komme seg heim.

Vi var noen unger fra ”Raspet” som møtte opp ved kirken om kveldene og hjalp til å ringe. Bolkan var grei så vi fikk være der. Særlig var det moro når ringingen skulle opphøre. Da var det å holde seg fast i tauet, for da fikk en bli med opp mot taket noen ganger.

Høsten var vanligvis kort, for snøen kom tidlig og selv om vintrene den gang var kaldere og mere stabile, så vi unger fram til den. Bekledningen den gang var den vanlige skinnlua, strikket genser, jakke og labber med stikket sole. Labbene var varme og gode å ha på, og ble brukt av både ung og gammel.

Når snøen kom var det ikke hver dag gatene ble brøytet. Det måtte mange cm. til før  treplogen og trekkhestene til Rosset, Vindseth, Sig. Karlsen og Andvik trådte til. Da var vi unger selvfølgelig med som slep.

Av utstyr som ski, sparker og kjelker var ikke utvalget stort. De fleste av oss som hadde tresparker med tremeier og jerndrav under, var vi flinke til og komme oss fram i gatene med dem og i bakkene som vi lekte i. Den bratteste bakken var ”Thomebakken" i Kirkegata. Videre ”Vibstadbakken”, som var øvre del av Havnegata og den minste var Bildøebakken. Det var øvre del av Wessels gate. I dissek bakene ble det brukt kjelker og sparker under kraftige varselsrop. Vi var også i besittelse av noen reklameskilt som vi satt oppe i og akte med. Noen skilt var lange som Tidemanns tobakksfabrikk, og disse ble regnet som 6 eller 8 setere og hvor sistemann styrte med en stang.

Av skiutstyr var det ikke sa stort utvalg, og av fottøy var det strikkalabbene, pluggasko eller beksøm. De førrste korte granskiene hadde balatareim som binding. Senere ble skiene litt lengre med Widtfeltbindinger, og kom en så langt at langbukse ble brukt, hadde en flamraband rundt buksa nederst for å holde snøen borte. Stubba var også en skitype og disse var korte og var laget av framparten av avbrekte ski. Eller vi brukte tønnestaver som var spisset med øks og med balatarem for a putte foten i.

Skibakker hadde vi mange av «oppi» parken. Den største var Skråningen og hvor vi med stående hopp rente et langt stykke ned i Havnegata. Vi hadde også trill'n og mushullet og flere under fjellet. Dynamitten og Bakklandsbakken i Groftskaret, og så hadde vi en liten bakke med hopp i Rebekka Gjeset- tomta og her brukte vi stubber.

Så var det skøytebanen på Raspet som var i drift hele vinteren. Den ble handmåket for snø og påsprøytet vann fra nærmeste hydrant. Her var vi flittige brukere etter skoletid, med våre krokskøyter og med store problemer med lærremmene som skulle strammes rundt skoene med frosne hender. Kroken på skøytene var et annet problem da de under lek hektet seg sammen med andres skøyter, men Gustav Bråteng med slipeskive hjalp oss å få bort disse krokene. Senere kalte vi dem for halvpansere.

Utover kveldene var det de voksnes tur på banen med parløp rundt på ytre bane, med krysstak med hendene og takt i frasparket med føttene, Antrekket varierte fra dress og slips for karene og lange skjørt for damene, til lang og kort eplenikkers for begge parter. Musikken om kveldene ble beørget av en kar som stod ved Bildøveggen og sveivet på et positiv. Som oftest var det Halvdan Pettersen men også Hans Henriksen og Johan Jørgensen hadde denne jobben.

På indre bane holdt nybegynnerne til, og det var de som måtte ha støtte for å holde seg på beina. Men også de som var litt bedre, men ikke dristet seg ut på ytre bane. Indre bane ble også brukt av de som kunne litt om kunstløp. Av de som kunne litt mer enn andre var Frank Tangen. Ellers var det flere som kunne litt mere en Charles-svingen.

En vinter husker jeg at en Haugan, bror av fru Færø, var heime fra Amerika. Han lå langt over de stedlige utøverne i sprang og svinger. Om kveldene inntil vi måtte heim, satt eller stod vi på de høye snøkantene rundt banen sammen med mange voksne og så på de som var på isen. Mange voksne brukte dette til å komme seg ut en tur. I tillegg benyttet noen par anledningen til ”å gå på kake” etterpå.

Kravet til hjelpemidler, underholdning var ikke så stort den gang og det lille som kunne skape litt forandring i hverdagen, tok folk godt vare på. Av de ting som det moderne samfunn har tapt mest på, er den nære kontakt mellom mennesker i tale og fellesskap som var den gang.

 

 

Rømte fanger fra det nye fengslet i Namsos

Fangene som rømte fra det nye fengslet i Namsos

En vakker sommerdag i 1988 rømte to fanger fra det nye fengslet i Namsos. Det var enkelt å stikke av. Celledøra var ulåst, en bil med tenningsnøkkel i og med full bensintank stod parat utenfor.

På Namsos sangforenings revy,”Sang-lir-a”, berettet ei vise, i gammel skillingsviseform, omstendelig det som skjedde. Per Bådsvik og Trond Prytz fra politiet medvirket tjenestvillig som fangevoktere i et filmopptak som ble vist samtidlig som Ole Børstad sang skillingsvisa. Knut Misvær sørget for tonefølge på pianoet, og publikum jublet. Visa ble sunget på melodien ”I en sal på hospitalet”.   

 

Fangene i Namsos-fengslet

Jeg for deg nå vil berette
en historie så sann
fra vår lille by som ligger
midt i dette lange land.
 
To forbrytere ble knepet
og ble satt i fengsel inn.
Fengslet vårt er varmt og vakkert
og bevertningen er fin.
 
Vi vil gjerne folk skal trives
her i denne vakre by.
I kulturhus, i Oasen
i arresten fin og ny.
 
Røverne de sov og spiste,
spilte kort og så i blad.
Men i lengden ble det kjed’lig.
Tenk de ville stikke av!
 
Først de åpnet celledøra.
Den står ulåst i vår by.
Hvorfor skal en fange rømme
fra så flott et nattely?
 
Fagnene de ville reise,
vandret ut med brede smil.
Lykken smilte til de kjekke:
Tenk her står en ulåst bil!
 
Alt var prima lagt til rette
for at flukten skulle gli.
Bilen stod med fulle tanker
og med tenningsnøkkel i.
 
Porten den var lett å åpne.
Snart var bilen i det fri.
Dette er den rene sannhet,
ikke drøm og fantasi.
 
Tenk å stikke av fra fengslet
der de hadde det så godt.
At det var en uklok gjerning
har de senere forstått.
 
De ble grepet, satt i fengsel,
standarden var meget lav.
Aldri glemmer de vårt fengsel,
angrer sårt at de stakk av.
 
Jeg har nå for deg berettet
en historie så sann
fra vår lille by som ligger
midt i dette lange land.
 
Tekst: Jon Hildrum 
 
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bebyggelse, boligforhold og levekår i Namsos rundt 1920 - 1930 åra.

Dette materiellet er skrevet av Nils L. Mentsen og gjort tilgjengelig av familien.

 

Etter byutvidelsen først i 1920-årene ble områdene Prærien og deler av ”Vika” og Havikveien en del av Namsos kommune. Grensemerkene - ”bysteinene ” - som ble satt opp, var av støpt sementmateriale i avkuttet pyramideform, med en liten jernbit på toppen. Disse ”bysteinene” ble senere brukt av Fjellanger ca. 1923 - 24 som fastpunkter for oppmåling og utarbeidelse av det kartverk som fortsatt benyttes i dag.

De nye grenser hadde sitt omfang fra Smevika - ”Verdens ende” - gjennom skogbandet fram til Guldvikveien, opp under fjellet til Brennhammeren, videre opp under fjellet til Vikabrekka, videre over Møssmørklompen til ”rødgrinna” i Havikveien, videre nedenfor Bjørumsgårdene til Bjørurnsbrekka ”Gressbenkan”, videre over Verket til Angelskjæret.

Og med de nye grensene økte innbyggertallet i Namsos til ca, 2000 mennesker.

Bebyggelsen den gang med få unntak var som støpte/murte bygg, ellers var det trebebyggelse i 1 ½ og 2 etasjer. Byggemåten for trehusene var for de fleste laftede plankebygg, men også reisverk med stående plank i veggene, og som kledning ute og inne ble brukt høvlede materialer. På grunn av høydenivået mellom flo og sjø, var kjellere sløyfet i lavere deler av byen. Her var husene plassert på gråsteinsmurer.

Til hver gård var en liten eller større gårdsplass med uthus som besto av vedboder og utedoer som ble opplyst med en lyspære plassert i et hull i veggen mellom to avtreder. I enkelte av utedoene var hengt opp skinnsaker som labber og andre ting sammen med bilder fra ukeblader.

Beboelseshuset hadde som regel bare en røykpipe og den var plassert midt i huset. Sotluka var for kjellerløse bygg, plassert på kjøkkenet i 1. etasje og var plagsom ved feing med sotvann som kunne renne ut. På grunn av at ovnene var plassert på rommene, gikk avtrekksrør fra disse over nærliggende rom og inn i pipa. Var disse litt lange var de opphengt med streng fra taket. Det verste var å feie disse rør og ovner, som for det meste besto av etasjeovner som ble plukket fra hverandre.  Disse ble delvis feid inne, men mest ute før julevask og høytid.

Kjøkkenovn var som regel et kapitel for seg selv med vedfyring og flere kokehull med ringer, stekeovn med vedfyring under, og vannkjel på siden til oppvarning av vann. Var det to familier som delte kjøkken, var ovnen tilsvarende større. Over kjøkkenovnen var som regel montert røykhette - «govhatt» - med avtrekk til ventil på røykløpet.

I mange hus var det heller ikke innlagt vann og dette måtte da bæres inn fra tappepost i gården eller fra felles vannpost for flere hus i nærheten. Utslagsvann gikk samme vei tilbake til avløpskum, og for de familier som hadde innlagt vann i huset var dette et gode.

I vanlige arbeiderboliger var rommene små med høvlet trepanel i v-staff det vanlige for vegger og tak. Linoljemaling var det vanlige på treverket, ja også på gulvene, som var malt i grå eller brun farge. Var det et rom som var kledd med tapeter, var dette som regel i mørke farger med roser i forskjellige varianter. På gulvene var det vanlig med vevde gulvmatter ellers kunne det for enkelte rom ligge mønstret stragulabelegg (et billigere erstatningsbelegg for linoleum).

Vinduene var delte med tresprosser i 4 eller 6 glassruter med enkelt glass. Mot vinteren ble løse ”dobbelvinduer” innsatt på innsiden og da disse ikke tettet helt mellom karm og vindu, ble klisterbånd av papir påsatt over sprekkene. Om morgenen vinterstid var vinduene  overiset og etter hvert som ovnsvarmen fikk tak i rommene, begynte isen på vinduene å smelte. Da måtte det legges kluter utover i vindusposten for å tørke  opp og for å fange opp vannet før det rant på gulvet. Disse overfrosne glassrutene var også en lekesak for ungene, som enten med varmen fra fingertuppene eller med varm ande fra munnen, fikk til kikkehull i islaget og var det flere med på dette var størrelsen på hullet seiersbeviset.

En leilighet for en vanlig familie bestod for det meste av stue, "kammers" soverom og kjøkken. Husleien for disse rom varierte etter kvalitet og størrelse fra kr. 10 til ca. 25 ,- pr. måned. Møblering av rommene varierte alt etter utkomme og familiens størrelse, Kjøkken besto foruten benk og overskap av et klaffbord og trekrakker som var det vanligste. Dette klaffbordet ble brukt til mange ting, som matlaging, spising, lapping og stryking av klær, lapping og halvsåling av skotøy, labbeproduksjon, skolelekser for ungene og ellers mange andre ting.

Ved siden av ovnen sto vedkassen, som også fungerte som sitteplass. Den var også god å finne for en liten kar som hadde vært ute i kulden og hadde neglebitt og kalde føtter. Likeså som sitteplass for kjente som slengte seg nedpå for en kort stund og en prat.

For de som ikke hadde vann innlagt, var vannbøtta med øse plassert på benken eller en krakk. Det var også vanlig med en klesnor i nærheten av ovnen. Her ble det tørket litt barneklær og andre klesplagg som måtte tørkes fort, for snarlig bruk.

Helgavasken av unger, og senere på kvelden av de eldre, foregikk på kjøkkenet. Enten i en sinkbalje eller en trestamp. Den gang ble det brukt mye heimkokt såpe, som var sterk på grunn av mye tilsetting av soda. Den vanligste brukssåpen var den gode Sunlight.

De fleste hus den gang hadde (bislag) tilbygg med inngang fra gårdsplassen mot kjøkkenet, og var huset i 2. etasje med trapp opp i etasjen over. Under og ved siden av trappen var det plassert skap til oppebevaring av rengjøringsutstyr m.m. For bygg uten kjeller var det skap for matvarer, sukker, salt og syltetøy.

For de familier som hadde god plass, ble vanlig klesvask utført på kjøkkenet. For de som ikke hadde kjeller eller uthus med ”størhus”, foregikk klesvasken om sommeren ute i gården. For de med tappepost i gården foregikk vasken om vinteren ute, hvor husmora med oppbrettede kjoleermer og med strisekkforkle sto over stamper og vasket.

Soverommet eller kammers som det hette, var både dag og nattrom. For de som hadde flere soverom var trangboheten ikke så håpløs, ellers var det vanlig å bruke loftsrom som sovested. På grunn av takhøyden var flatseng vanlig i bruk med mange liggeplasser. En enkel lyspære under taket gjorde rommet triveligere, ellers kom litt lys gjennom et lite loft eller takvindu.

Oppvarming fantes ikke på loftet, så utetemperaturen fulgte årstidene. Så på vinterstid var av- og påkledning hurtigarbeide, og sengetøyet den gang bestod av ”stikkede” tepper, og om vinteren også delvis av sauskinnfeller.

Kammerset var ikke stort i arbeiderheimene, og for den husmor med mange unger var soveplassene i senger og sammenleggbare feltsenger et problem. Flere unger, både gutter og jenter, delte samme seng,  og på dagtid var tepper og puter stuet sammen i stående senger med heklet teppe over.

Stua var det rom som man forsøkte å verne om, og den ble mest brukt om kveldene og delvis som sengeplass om natten. Møbelutvalget kunne variere fra det enkleste til litt mere innbo. Her kom inntekter fra arbeidsplass eller arbeidsløshet inn i bildet . Et sekskantet spisebord med dreid treføtter i forskjellige varianter sammen med pinnestoler med og uten trekk og stopp, arbeidet av lokale håndverkere var det vanligste. Disse treartiklene var beiset og lakkert, og ofte ble det brukt en malemetode som kaltes eikmaling med kunstige åringer og var slitesterk. En gyngestol fra den enkleste med meier og svartmalt, til den mere verdige amerikanske med stopp og trekk i sete og rygg fantes i mange stuer. Likeså en sofa eller divan med heimlagde puter, og en kommode med duker og litt dekketøy, og selvfølgelig blomster av forskjellige slag, og på veggene familiebilder og annet.

En annen ting som var å finne i heimene var et musikkinstrument, og det vanligste var gitaren som sammen med sang skapte trivsel. Utover på 1930-tallet forsvant denne gode kontakten, da radioen gjorde sitt inntog og en ny tid kom inn i heimene.

De første utgaver av radio var ikke rare greiene, og ikke allemannseie heller, men noen få hadde de første krystallmottakerne med dårlig lyttemulighet. For det meste besto disse av øreklokker men det fantes også høytalere av stort format som ble opphengt på veggen. Nå var det ikke alle kvelder at vidundret greide å fange opp tale eller musikk, og da gikk det ut på uling og spraking. Da var det været eller antenna som fikk skylda. For den som hadde radio, han manglet ikke på gjester som kom for å høre. Utover mot 1940-åra kom forbedrede utgaver av radioer med blant annet ”Folkemottakeren” og andre fabrikkmerker som etter hvert også kom inn i arbeiderheimene, selv om levekårene ikke var gode for mange.

Arbeid og arbeidsplasser

For de som hadde arbeide å gå til, var muligheten til å forsørge familien bra, men her var avlønning for de forskjellige arbeidsplasser forskjellige. For de som ikke hadde den muligheten, var det skammens vei å gå på forsorgskontoret for å få utlevert ”matlappen” til dekning av utgifter til lys og et lite krypinn. Disse familiene var taperne i samfunnet og bo- og leveforholdene var betydelig dårligere enn for de som hadde arbeid., Det fantes ikke som i dag ordninger med trygd og andre sosiale ordninger. Den gang måtte en stå med lua i handa for å ta i mot almisser, men det verste var å få "merkelappen" som å komme på fattigkassa. Dette gjaldt også ungene på skole og ellers.

For å hjelpe noen av disse arbeidsledige, ble det om somrene igangsatt ”nødsarbeid” fra kommunens side. Dette kunde strekke seg over noen uker med fjellsprengninger og grøftearbeide i samband med vann- og kloakklegging og annet forefallende arbeide. Det hendte også at arbeidet ble delt på flere lag for at flest mulig fikk tjene noen kroner, ellers kunde det vanke litt arbeide i snørike vintre med snømåking. Ellers var det lite tilfeldige jobber.

For ungdommen var dette en vanskelig tid uten arbeid, og dertil å bo heime i en trang leilighet sammen med den øvrige del av familien. Dette resulterte i at de søkte ut sammen med andre som delvis hadde gatehjørner som samlingssted til prat og en sigarettsneip.

Av arbeidsplasser var det i første rekke sagbrukene som gav arbeid til de fleste, og til sammen ga disse bedriftene arbeid til ca. 200 - 250 personer. Ved to trevarefabrikker, Namdal Ullvarefabrikk og Namdal sykehus og for de to siste var det mange kvinnelige arbeidsplasser og sammen med håndverkere av forskjellige slag, butikkpersonale og andre smågrupper ble det arbeide for en del. Men den gruppen som fikk arbeide mest og tjente minst var tjenestejentene som arbeidet for familier og hadde en lang arbeidsdag med rengjøring av hus, vask av klær, tøy, kjøkkenarbeid, pass av barn og annet hadde en månedslønn på kr. 20 - 30, ‑.

Tar en sagbrukene var arbeidsmåtene den gang en belastning for rygg og armer gjennom løfting og bæring av planker og bord og som transportmiddel innen brukene var vogner «bjønner» som måtte skyves på skinner med last fram til bestemmelses stedet. Arbeidsdagen den gang startet kl. 6.30 om morgenen og til kl. 17.- om ettermiddagen med tre matpauser. Likeså var lørdager med som arbeidsuke til middag, og ferie eller fri om sommeren var to til tre dager.

Det som særlig rammet arbeidslivet først i 1920-åra var krakket etter krigen og ”jobbetia”, og som førte til økonomiske problemer for banker og bedrifter. Mange gikk konkurs og sammen med nedgang i etterspørsel på forbruksvarer rammet det arbeidslivet og dermed lønnsnivået. Disse problemer skapte brudd i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet og streiker og lockout stoppet bedriftene i lange perioder. 

Spesielt hard ble sagbruksindustrien i Namsos rammet hvor arbeiderne gikk ledig i lange perioder. Gjennom disse streikene kom arbeidsfolk i konflikt med hverandre gjennom streikebryteri og her skapte uvennskap og i enkelte tilfeller håndgemeng mellom partene. Dette ble også en hard tid for familiene som var kommet opp i denne situasjonen. For de fagorganiserte ble tilskudd fra forbundene ytt som streikebidrag, og selv om dette var lite å leve av, oppstod et samhold og hjelpsomhet for de som hadde det vanskeligst med store familier.

Mat og kosthold

Mat og kosthold i dette tidsrommet var enkelt og spartansk, og var alltid avpasset innholdet i pengepungen. I trange perioder var en nødt til å ”borge” som det ble kaldt inntil et beløp som kjøpmannen strakte seg til. Heimbakt brød med rårand mot bunnen på grunn av ovnsteikingen med margarin og litt ost, men for det meste med sirup, var mat for voksne og unger. Hvis mange skulle mettes var det nødvendig enkelte ganger å rasjonere med brødskivene..

Til kveldsmat i vinterhalvåret ble brukt mye grøt, som havregrøt og byggmelsgrøt - ”svartgrøt” - og ble noe igjen ble dette oppstekt til frokost eller kald grøt med varm melk over.

Middagsmaten på denne tiden besto for det meste av fisk, og med kjøttkaker om søndagene. For å skaffe fisk behøvde en ikke å dra så langt, bare en hadde en skarve robåt og fiskesnøre. De nærmeste fiskeplassene var ved fortøyningsbøya mot Vika eller Bjørumsøra og ved Kvaholmen. 

Med småfiske utenfor kaiene var guttungene med å bidra til kostholdet og som takk for jobben vanket en varm fiskekake fra steikepanna. Var enkelte voksne i besittelse av en linestump eller garn ble fangsten større. Om høsten når silda kom inn fjorden og sildefiskere med bruk og sildesteng lå opp mot kaiene, var det gulltid for voksne og unger. En bøtte med sild kostet ikke mange ørene og mye ble gitt bort. For unger i en pram eller annen båt, var det å ligge oppe mot sildestenget for å få mest mulig. Det som ikke ble brukt til koking eller steking med det samme, ble enten saltet ned til spekesild eller flekt og tredd på kjepper til tørking - ”boknasild”.

Sykdom og lege

Opp i trangbohet, kosthold og vanskeligheter med hygiene og boforhold kom forskjellige plager og sykdommer inn i flere heimer. Den verste på denne tiden var tubekulosen eller tæring som ble brukt i daglig tale, og hjelpemidler mot denne sykdommen var beskjedent og smittefaren var stor samtidig som angsten lå over familiene.

Namdal Helseheim var ferdigbygget i 1926 og tok da imot pasienter, og under behandling og kurer ble enkelte friske, men mange bukket under og delvis også i ung alder.

En annen sykdom som herjet i 1920-åra var Spanskesyken som tok mange, og særlig unge menneskers liv. Operasjoner, benbrudd og andre større sykdommer var sykehusets arbeidsfelt, ellers var en henvist til distriktslegen som i mange år var dr. Holst som drog rundt på sykebesøk og hadde kontor og bolig i nå (Fogedgården ).

Ellers prøvde en så langt råd var å kurere enkle sykdommer og plager selv, og de vanligste hjelpemidler i heimene var Globoid tabletter for feber, influensa m.m. For øresting var et vanlig middel en bomulsdott med matolje i øret, terpentin og kamferolje på ullklut plassert på brystet og sengeligging ved hoste og forkjøelse. Ellers fantes kamferdråper, jodd og heimlaget hostesaft med i utvalget. I den tiden var det ikke bare å gå til legen med alt, det kostet litt, og innstillingen til folk flest var at de skulle greie seg selv mest mulig.

Namsos sanitetsforening og med fru Karoline Amdal som var utdannet sykepleier, og hennes besøk i heimer hvor hun var til hjelp og støtte i trange tider.

Kulturliv

Av kulturaktiviteter var det idretten som samlet flest deltagere og tilskuere. Her kan en begynne med fotballen som fra starten hadde fotballbane i Daltrøa, senere ble Høknesøra og brukt i mange år inntil i midten av 1930-åra da banen ble opparbeidet på Tiendeholmen. En fotballkamp på Høknesøra var for deltagere og publikum en fottur eller en sykkeltur fram og tilbake. En og annen bil fantes med det var ikke mange, så for å komme fram måtte en bruke beina.

La meg to et eksempel på pengemangel og innsatsvilje og det var i midten av 1930-åra at fotballaget fikk besøk av fotballklubben fra Sarpsborg, som var på nordlandstur, og kom innom Namsos for  å spille en kamp. I den anledning hadde klubben bevilget seg et fat med kalk for merking av banen og for å spare penger til transport trillet en gjeng ungdommer fatet fra en brygge i byen og til Høknesøra.

Turn var en annen idrettsgren som lag langt framme på krets og landsplan for herrer, men også kvinnene var også med, og fra det små startet turn som ”vikaidrett” med ungdommer fra denne del av byen som var med.

Boksing var en annen gren som fikk mange aktive utover og som seiret over motstandere i norgestoppen og innen A.I.F. deltok noen også på landslaget.

Det samme var tilfelle med friidrett, vektløfting og vinteridrett med skirenn og hopprenn i bakkene Granåsen, Grånhatten, og Guldvikbråten.

Det var ikke bare idretten som fanget folks interesse, også innen foreningslivet var det aktiviteter på mange ulike felt, og den gang gikk foreningslivet godt med mange medlemmer og godt oppmøte på fester og møter.

Sang og musikklag og dels var de utspring fra andre lag og foreninger, men også som uavhengige kor og musikkforeninger. Av de organisasjoner som samlet mange medlemmer var avholdsbevegelsen med sine ungdomslag, men også de religiøse bevegelsene som Frelsesarmeen og bedehuset.

Folkets hus med arbeiderbevegelsen var også samlingssted for politisk interesserte mennesker. Kino og film var for de som hadde penger til inngangsbilletten.

Det stedet som var mest etterspurt var Idrettens hus i Overhallsveien hvor lag og foreninger arrangerte revyer og annen underholdning med dertil dans, og her var det mange gode amatører som opptråtte.

Av ting som var utenom det vanlige i disse årene var blant annet den sommeren da det tyske lasteskipet ”Main” lå ved Van Severens kai og lastet trematerialer. Inntil da var det det største skipet som var innom byen. En annen trofast sommergjest var det finske seil/motorskipet ”Isolda” en pen hvit seilbåttype som var her og lastet trelast og hvor mannskapet var en familie. Den kom igjen flere somre.

Eneste flytrafikken i de åra var de gangene Gisken Jakobsen fra Narvik kom med flyet sitt og landet på fjorden. Hun var trelastforhandler og det var gjennom forretninger hun var her.

I 1934 gikk Namdalsutstillingen av stabelen i lokalene til tidligere Namsen Trelastforening med oppmøte av folk fra hele Namdalen, og ellers var vanlig med besøk av sirkus og tivoli om somrene.

Tar en et tilbakeblikk over bo og leveforhold gjennom disse årene med trange kår og mye fattigdom, må en beundre foreldre til oss 70 - 80 åringene som fikk ungeflokken fram til samfunnsnyttige borgere.

    

Prærien i årene 1930 - 1940

 

Prærien i årene 1930-1940, kaldt de harde 30-årene.

Det var da sjøen gikk opp til Gullvikveien og Strandveien på Prærien og til "Osvaldhjørnet" på Vika.

Født i 1929 i en søskenflokk på 6 og mor og far. Det var faktisk en kamp å skaffe mat og klær. men det var felles for alminnelige arbeidsfolk - til dels var det store familier.

Far var for det meste borte da jeg vaks opp. Han måtte ta arbeid der det fantes - som tømmermann eller anleggsarbeider på jernbanen. Da var det mor som hadde hovedansvaret for ungeflokken. Det holdt hardt mange ganger å skaffe det aller nødvendigste.

For kameratgjengen på Prærien var det tross alt mye leik og moro.

Om sommeren var det enkelt å komme til en badeplass: det kunne være tømmerbommen til Namdalsbruket, Bjerkhoelkaia eller utom "tankan". Litt lengre unna lå Gullholmstranda.

En stor begivenhet var når kyrne kom til Prærien. Dette skjedde de første dagene i juni. Det var Olga Havik på Bjørum sine kyr som gikk der hele sommeren. Nok av beite var det også på "Stormon" og "Lissmon" , det var ikke så mange hus der den gangen. Sommerfjøs var det også der kyrne ble melket hver kveld. Gjeter måtte til for å passe på slike som Reidulf og Leif. Det var litt stas å være venn med dem

Så mye skog og fjell var det ideelt med indianerliv. Ikke få løv - og barhytter ble bygget. Det var særdeles stor skog i "Dal'n" (Tømmerdalen/Sæterdalen). For å skaffe materialer til hytteprosjektene, måtte vi spørre Mattias, sjefen på Namdalsbruket. Under kaiene på bruket var det en del materialer som hadde rekt i land og disse fikk vi ta. Da var det bare å ta robåten for å frakte det til land. Disse hyttene ble anlagt på flere steder. De stod ikke lenge før flytting til et nytt sted.

Fotball var meget populært da, som nå. Fotballbane hadde vi på raspfyllinga ved Trevarefabrikken. Men hvordan skulle vi skaffe fotball? Ved, å be hyggelige mennesker om noen øre i tilskudd gikk det som regel bra; en lærball kostet fem kroner.


 

Trivelig var også fisketurene med robåten. Det kunne bli turer til "Kvarvet" og "Kvaholmen" - et godt stykke å ro. Men det gikk også an å ro ut til "boya", som lå ganske nær land. Fiskeredskap var for det meste "tvihaka" og med sild som agn. Fisken var stort sett hyse som det ble laget fiskekaker, fiskepudding og fiskeboller av. Nydelige matretter.

Så var vinteren der med snø og skiføre. De første dagene ble skiløypene laget ganske nær husene på Prærien, deriblant på "Nilsenfjellet" (fikk navnet etter familien Nilsen). som bodde like ved. Dette var en tøff utforløype, men det var god plass bak på flata bak husrekka ved Gullvikveien.

Etter hvert ble snøen for hard og nytt terreng var Gullvika og "Langbakkan". Populært var turene til "Valan" (Vattafjellet). Skikkelig nedfart og til jordene ved "Fossembyen". I området "Valan" bygget losjeforeningene I.O.G.T en hytte som ble brukt som utfartssted. Hytta ble senere revet og satt opp i Vika, hvor den tjente som forsamlingslokale under krigen.

Lengre skiturer gikk om Havika til Skarfjellet og "rundt vatnan" og så den litt skumle nedfarten i "Vassibakkan". Av og til la det seg is i tømmerbommen og da var det å spenne på seg skøytene. Vi laget også en liten skøytebane på myra bak husene, vi bar vatn i bøtter for å få det til. En tur rundt "Havika og Gullvika" med spark var også populært.

Vi som holdt i lag var for det meste meg, Odd, Lasse, Roald, Tore, Håkon, Øystein og noen fler.

Første skoleåret begynte høsten 1936. Det var en spent ungeflokk som møtte opp på gammelskolen i Skolegata sammen med sine mødre. Skal prøve å huske på de elevene som møtte opp.

Jenter:

Åse Ovesen, Else Strøm, Elsa Tyldum, Åsta Andvik, Solveig Krogenes, Åse Bergum, Anne Marie Hansen, Aud Flakk, Reidun Andersen, Ruth Hoddø, Kitty Holm. ( navnene er deres pikenavn)

 

Gutter:

Jon Grådahl. Svein Haugan, Arne Haugan, Roald Fossland, Kjell Skaret, Gunnar Solum, Olaf Haukø, Torbjørn Tungseth, Odd Wågan, Tor Langstrand, Åge Kristiansen. Hans Trana, Harald Grongstad, Per Solem,  Asbjørn Strøm, Tor Grydeland. Alf Efskin.

 

Mange av disse elevene er siden gått bort.

Kalender

Desember 2019
M T O T F L S
1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30 31

facebook