Namsos bys Historielag

Byens fødselsdag, 7. juni 1845 en viktig dag i Namsoshistoria

 

7. juni, en sentral dag i Namsos bys historie

Byen Namsos feirer i år 168 år. 7. juni 1845 vedtok Stortinget at det skulle bygges en by på Bråholmen. Den svensk – norske kongen, Oscar 1., sanksjonerte vedtaket. Stortingsmann Ludvig Kristensen Daa (1809 – 1877) foreslo at byen skulle få navnet Namsos.

Det var lite som minte om by her 7. juni 1845. Flere holmer stakk opp i området, visstnok sju.

På den største, Bråholmen, som vi i dag kaller Kjerkhaugen, stod en vakker bjørkelund. Prokurator Christian Andersen som ei tid var grunneier her, hadde sørget for et lite parkanlegg med lysthus og benker der kirka står i dag. Ved sjøkanten lå fem – seks hus der de 23 innbyggerne bodde. Nede ved sjøen var det stabelplasser for tømmer og trelast. På havna lå det seilskip som tok inn trelast som skulle fraktes til byggeplasser i inn- og utland. Allerede da var stedet preget av trelasten som skulle bli den dominerende næringa i Namsos.

Til sammen dekket byområdet et areal som tilsvarer fire fotballbaner. Byens grunnlegger, Jørgen Johs. Havig, målte opp 15 rette kvartaler og stakk ut gater som han ga navn. De fleste av disse navnene er fortsatt i bruk. De første åra ble ei tung tid. Onde tunger kalte byen ”Sveltos”.

 Minimal feiring 7. juni 1895

På byens femtiårsdag, 7. juni 1895, samlet byens befolkning seg framfor den store hvitmalte kirka. Her var det tale av fogd Anton Elias Nergaard og sang av Namsos Sangforening. De økonomiske forholdene i byen på denne tiden innbød ikke til store festligheter. De siste femten åra hadde det nesten ikke foregått byggevirksomhet i byen. Flere hus stod uferdige, mange var dårlig vedlikeholdt. Fisket hadde slått feil i mange år.

Namsos 50 år i 1895

7. juni 1902, byens 57-års dag, stod derimot i optimismens tegn. Da var det også samlet mye folk på Kirkehaugen. Fogd Nergaard la ned grunnstein til ny kirke i Namsos, og ordfører J. O. Bach ga en oversikt over byens kirkehistorie. Den forrige kirka hadde strøket med under den store brannen i 1897. Nykirka, som ble innvigd høsten 1903, ble bygd av gråstein som blant annet var hentet fra Fredriksbergparken. Nå skulle byen få ei kirke som skulle stå til evig tid, ble det sagt. Slik gikk det ikke!

Enkel høgtidlighet 7. juni 1945

På byens 100-årsdag, 7. juni 1945, var igjen innbyggerne samlet på Kirkehaugen, som nå stod uten kirkebygg. Ennå var ikke gjenreisinga etter bombinga i 1940 startet. Om lag 3000 mennesker var møtt fram. Kjøpmann Johannes Dahl, som holdt hovedtalen, minte byens borgere om at det nå bodde færre mennesker på Bråholmen enn da byen ble grunnlagt i 1845. Allerede i 1937 ble de første pengene med tanke på en storstilt feiring av byens 100-årsjubileum satt av. Feiringen av 100-årsjubileet ble ikke slik kommunestyret i 1937 hadde sett for seg.  Men fredsfeiringen fortsatte utover sommeren med fredsmarsj og andre arrangementer. Mange ungdommer gikk denne halvmila i bare strømpelestene. Sko var mangelvare i disse åra.    

Stor feiring av 150-års jubileet i 1995

Det var på høg tid at Namsos kunne få feire et verdig byjubileum. Det skjedde i hele jubelåret 1995, med høydepunkt 7. juni. Da kom kongen og dronninga med kongeskipet ”Norge” til en festpyntet by. Skulpturer ble avduket, en ny bymusikal ble framført og skolene mønstret et fantasirikt byhistorisk opptog. I Havnegata myldret folk. Tidenes lengste Namsos-bløtkake var satt fram. Alle forsynte seg av godsakene, de kongelige også. Lokale kulturgrupper hadde tatt oppstilling langs gata og bød på sang, musikk og dans. Dette var bare noen få av høydepunktene den dagen. 150-årsjubileet markerte en kulturell opptur for byen.

Ved festmiddagen i Namsos Athenæum 7. juni 1995 var dronning Sonja hovedtaler. Her ble også sangen ”Vår heimplass på jorda” sunget unisont. Gunnar Tinglum akkompagnerte på piano.

Nå er det bare to år igjen til 170-års jubileet!

Vår heimplass på jorda

Melodi: Walzing Matilda. Eller melodi av Per Solbakk eller Jon Hildrum.

Vår heimplass på jorda
favner i fra fjell til fjord.
Fra Reilan i sør
og til Botnan i nord.
Fra Bangdal'n i øst

og Otterøya lengst i vest.

Her jobbe og trivs vi

i sol, regn og blest.

 

Refreng

Namsos med elgen,

hjorten og laksen

ruver så flott

midt i Norge, vårt land.

Trelast og handel

kulturby og bygders by

raus er naturen

med fjell skog og vann.

Midt i kommunen,

der hvor Namsen blir til fjord,

her kneiser byen på

Bråholmens jord.

Med kirka i sentrum,

gammelbryggan i mot fjord

og rette kvartaler

med Klompen i nord.

Refreng

 

Bonde og fisker

trengte til en markedsplass.

Namsos bie grunnlagt

på Bråholmens strand.

Tre ganger herjet,

lagt i grus av bomber, brann.

Byen ble gjenreist

i vakrere stand.

Refreng

 

Skogen og jorda.

fisk som går i elv og fjord.

Det har gitt grunnlag

for liv her i nord.

Sagbruk skar tømmer

om til props og plank og bord.

Trelasteksporten

ble lønnsom og stor.

Refreng

 

Byen som feirer

hundrede-og-femti år.

har vokset seg stor

under skiftende kår.

Må framgang og trivsel

vare ved i mange år

i Namsos kommune,

på heimplassen vår.

Refreng

 

Sangen er fra syngespillet ”Byen vår 150 år” som elever fra Høknes ungdomsskole viste på friluftscenen ved Namdalsmuseet 7. juni 1995.

Trønderradioen har spilt inn sangen med Per Solbakk som sanger.

 

                                                                                                                         Jon Hildrum

Kilder

O. S. Aavatsmark: Namsos, byens anlæg og utvikling

Sigurd Krekling:    Namsos 1914 – 1954

Diverse avisartikler 

 

 

Jørgen Johannes Havig byens far

Jørgen Johannes Havig

 

Namsos grunnlegger ble minnet på sin 200-årsdag

Jørgen Johannes Havig er en av de aller fremste menn som Namdalen har fostret på 1800-tallet, skriver historieprofessor Jørn Sandnes. Havig stod i spissen for å få anlagt en by ved Namsosen. Han medvirket til at det allerede i 1842 ble opprettet en sparebank her, visstnok den første i landdistrikt nord for Trondheim. Bygging av kirker, skole og igangsetting av bibliotek og andre fellesgoder engasjerte han seg sterkt for. Kort sagt, han hadde en styrende hånd med i det meste som skjedde i den vesle byen på Bråholmen fra grunnleggelsen i 1845 fram til begynnelsen av 1880-åra. Det vil si i mer enn en femdel av den samlede byhistoria.

 

 

Selvlært

Det ble tidlig klart at Jørgen Johannes Havig hadde meget gode evner. Allerede som 12 åring arbeidet han på kontoret hos sorenskriver Hetting på Finnanger. Fra han var 16 år, var han assistent på kontoret hos sin far, lensmann Johan J. Havig, som også var lærerutdannet.

Under farens sykdom utførte unge Jørgen Johannes lensmannsarbeid. Noen formell skolegang hadde unggutten ikke, men faren ga ham undervisning. Det samme gjorde prokurator Søren Reiersen Thornæs (1783 – 1875) og prost Boye. Han leste flittig på egen hånd og tilegnet seg store kunnskaper, særlig i matematikk, astronomi og fransk. Det er sagt at han lånte bøker av Hans Barlien

Lensmann som 18-åring

Da faren døde i 1826, ble Jørgen Johannes utnevnt som lensmann i daværende ”Jøens og Sunde Fjerdinger”, senere Namsos og Fosnes lensmannsdistrikt  Da formannskapslovene ble innført i 1837, kom Havig straks med i Sævik kommunestyre. Som lensmann, kunne han ikke bli ordfører eller medlem av formannskapet. Men han satt i kommunestyret i 36 år. 31 år gammel ble han første gang valgt inn på Stortinget for Nordre Trondhjems amt. Det viser hvor stor tillit den unge mannen hadde i sitt heimdistrikt.

 

Den kontakten han nå fikk med mange dyktige personer, ble nyttig for hans senere arbeid, blant annet med opprettelsen av Namsos by. Under oppholdene i Christiania orienterte han seg om byplanlegging og næringsliv. ”Hvor høyt står ikke industriens kunst her mot hos oss,” skriver han i et brev. Men først og fremst arbeidet han for å få anlagt en by Namdalen.

”Byens far”

7. juni 1845 ble det vedtatt at det skulle opprettes en by ved Namsens utløp. Lensmann Havig ble et aktivt medlem av reguleringskommisjonen. Som den praktisk anlagte personen han var, ble han den drivende kraft i oppbyggingen av byen på Bråholmen. Han stakk ut gatene og gjorde Namsos til byen med ”de rette kvartaler”. Han målte opp og fordelte tomter. Til sammen ble det 15 kvartaler i kvadraturen under Klompen. Han satte navn på gatene: Namsegata, Herlaugs gate, Rollaugs gate og Havnegata og flere. Ei av hovedgatene fikk navnet Meyers gate. I dag heter den Abel Margrethe Meyers gate og er antakelig den eldste gata i Norge som bærer et kvinnenavn. Her har vi en attraksjon i Namsos.

 

Kirke- og skolebygger

 Under Havigs ledelse ble fire kirker i sognet bygd: Vemundvik (1844), Namsos (1859), Klinga (1866) og Namsos (1874). Han medvirket til at hans velstående farbror, Anders Havig, donerte pengegaver til disse og andre bygg, for eksempel borgerskolen som kom i gang tidlig i 1860-åra. Også fra Sævig sparekasse (senere Namsos Sparebank) ble det gitt pengegaver. Havig var fra 1842 til 1875 direktør og kasserer i banken som hadde kontor i Havika  - der Havig ble født 31. juli 1808, og der han bodde hele sitt liv. Han var gift med sitt jevngamle søskenbarn, Anne Margrethe Guldvig.

Bibliotekbestyrer

Havig hadde sterk tro på folkeopplysning. I 1839 medvirket han til at det ble opprettet et almuebibliotek i Sævig sogn. Han ble valgt som bibliotekbestyrer. Havig hadde selv et rikholdig bibliotek. I dag er hans tippoldebarn, Mimi Havig, biblioteksjef ved Namsos folkebibliotek.

Fra stabelplass til småby

Havig maktet i løpet av et aktivt liv å forvandle den kuperte halvøya Bråholmen fra en stabelplass for tømmer med 23 beboere i 1845, til et vel fungerende bysamfunn med nær 2000 innbyggere ved byens 50-års jubileum i 1895. Selvsagt hadde han mange gode medhjelpere. Det var også i perioder svært vanskelige tider, særlig under oppbygginga da den nye byen ble kalt ”Sveltos”. Uro, misbruk av brennevin m.m. gjorde at lensmannen til tider brukte harde ord om sine undersåtter.

 

Professor Jørn Sandnes skriver om Havig: ”En solid, avbalansert og praktisk dyktig mann, en arbeidskraft av de sjeldne, en som hadde evnen til å få gjennomført sine planer og som fikk gleden over å se at det grodde etter seg. - Er det noen som fortjener å kalles byens far, så er det han.” 

 

Lensmann Havig ble i 1876 tildelt medaljen for borgerdåd som takk for sin offentlige innsats. Han døde i 1883 og er gravlagt på Namsos kirkegård.

 

Hedret

Namsos Rotary hedret byens grunnlegger på hans 200 årsdag med å avduke ei minneplate i Lensmann Havigs gate på Vika. Etter avdukinga ble det holdt et festmøte på Ullvarens kantine. Her overrakte banksjef Kjell Erik Strøm i Sparebank 1 Midt-Norge en kopi av et maleri av lensmann Havig til ordfører Morten Stene i Namsos kommune. Maleriet ble utført i 1948 av Namsos-kunstneren Henry Arntzen (1885 – 1957) på grunnlag av et fotografi. Så nå har Namsos kommune endelig fått et bilde av byens grunnlegger i kommunestyresalen.

Det var kommunal flaggdag 31. juli 2008. For framtida vil denne dagen bli kommunal flaggdag til ære for byens grunnlegger.

 

Kilder: O. S. Aavatsmark: Namsos, byens anlæg og utvikling

            Kjell Andersen: Namsos, gatenavnene og historiene bak

            Jørn Sandnes: Namsos Sparebank 1842 – 1967

Svalbard utbygging

Svalbard

Tilbakeblikk på Namsosbedrift(er)’s innsats på øygruppen på 1900 tallet.

Byggmester Johan Pedersen startet firma i 1897. Foruten byggevirksomhet i Namsos-området ble det etter hvert satt i gang lafting av hus (vår tids ferdighus). Disse halvfabrikata ble så sendt for det meste nordover, til eksempel Sulitjelma i Nordland og Birtavarre i Troms. Dette kjenner jeg litt til fordi min far Anton Efskin deltok i arbeidet med å fullføre byggingen på stedet.

Gruvedrift i Longyearbyen hadde vært drevet i lang tid og det trengtes boliger og andre bygninger til folk og utstyr.

 1938 bestemte Johan Pedersen seg for å være med på dette. Mulighetene for arbeid i Namsos og omegn var ikke de beste. Derfor reiste Johan og de fire sønnene, Hjalmar, Ludvik, Olav og Birger av gårde.

I Sverdrupbyen ble det satt opp mannskapsboliger eller brakker for de ansatte i “ Store Norske Spitsbergen Kullkompani “. Arbeidet i Longyearbyen varte til 1941, men ble da evakuert på grunn av krigen som var i gang.

Det meste av Longyearbyen ble av tyskerne bombet og brent, så det ble å ta fatt på nytt med gjenoppbygging og nybygging. Byggmester Johan Pedersen meldte seg igjen på for å være med på jobben. I 1946 ble det sendt opp folk og materialer for å få i stand hus til gruvearbeiderne og andre som trengte det, for gruvedriften måtte fortsette.

Oppbyggingen og nybyggingen var av så stort omfang at det var nødvendig å gjøre en god del i Namsos. De store mannskaps-hybelhusene ble “hugget sammen” og det var etter gammel handverkstradisjon. Det ble brukt grove dimensjoner: Den nederste svilla (det som skulle ligge oppå tømmerpelene på byggeplass) var 6”x 8” boks, stavline, den neste svilla og den tredje var 4”x 5”. Bjelkelaget var 3”x 8”, Bjelkelaget ble “kammet” ned i svill og stavline. Oppå bjelkene ble det hogd ned en såkalt “overfeller” som stolpene i veggene skulle kvile på. Den 6”x8” svilla ble skjøtt med fransklås, meget arbeidsomt.

Stavline 4”x5” ble skjøtt med hakelås. Sammenføyningen av svill og stavline i hjørnene var også meget spektakulært. Taksperrene , som var 3”x8” ble også hugget og skåret i hop. Hele operasjonen kan kalles precut, men i dag har vel spikeren overtatt forbindelsen mellom delene.

Materialene ble for en stor del levert av Ole Mørkved sagbruk i Namsos.

Det var hektisk virksomhet på sagbruket når en bestilling kom inn. Tømmerstokken kom rett fra tømmerbommen, gjennom sirkelsaga og ut på andre enden, hvor vi som skulle bruke materialene tok i mot, og lastet det på lastebil som kjørte det til anleggsplassen.

Som ung l lære var dette meget interessant, om noe tungt arbeid.

Lignende oppgaver ble det mange av de følgende årene. Stormessa i Longyearbyen var et stort bygg.

Et stort oppdrag for Staten var den første Sysselmanns gården. Arbeidet ble utført 1949-1950. Tømmeret til gildestua ble hugget i Saltdalen i Nordland og fraktet til Namsos hvor laftingen ble utført og deretter sendt til Svalbard.

Svalbard radio ble bygget på 1950 tallet.

I 1956 startet et stort prosjekt, bygging av ny radiostasjon på Cap Linne’ ytterst i Isfjorden. Det ble en veldig krevende oppgave. På grunn av byggeplassens beliggenhet, uten naturlig havn. Mannskaper og materialer ble fraktet med selskuta “Polarbjørn”. Framme ved Isfjord Radio måtte lasten over i motorbåt og fra båten heises på land.

Bygget ble utført plass-støpt betong. Grunnarbeidene var meget krevende. Deler av hovedbygget hadde også kjeller slik at fundamenteringen måtte djupt ned til sikker tele. Hovedbygget inneholder hybler for de ansatte, stue og stort kjøkken.

Selve radiostasjonen er bygget sammen med hovedhuset i en egen fløy. Båthus med jernbaneskinner til “brinken”og krana er også bygget.

 I 1978 ble selve radiostasjonen påbygget, samt mange betongfundamenter for diverse radio- og radarutstyr.

I 1957 ble to ekspedisjoner sendt til Svalbard. Det skulle bygges kirke i Longyearbyen og lasteanlegget på “Hotellneset” skulle få ny spisemesse for mannskapet der.

Capp Line’ er en fin plass med et yrende fugleliv samt fargerik flora. Når kvitfisken kommer flokk innpå “bayen” er det et fantastisk skue. En dag kom en selfangstskute oppover og drev fangst på dyrene; skinn og spekk ble tatt vare på.

Fritid ble det lite av, men søndager kunne vi dra på tur. I 1955 forliste 2 kullbåter ved innløpet til Isfjord, de gikk på grunn og sank.; dvs “Don” som var den ene brakk i to og baugen ble stående rak, vi kunne tydelig se den fra Isfjord Radio. En søndag tok vi motorbåt over fjorden for å se på den, det tok en time over. Båten var fullastet med trelast som skulle til Longyearbyen. Et pussig sammentreff var det at samme lå i Namsos for lasting og vi var tre mann som fikk jobben med å innrede kullbaksen for passasjertransport over havet, men nå lå den altså her i fjæresteinene som vrak.

 I forbindelse med det europeiske romfartsåret i 1967 ble det satt i gang en rekke forberedelser.

 Også firma Byggmester Birger Pedersen (firma Byggmester Johan Pedersen var overtatt av yngste sønn Birger og het Byggmester Birger Pedersen; i dag heter firmaet Birger Pedersen A/S ) meldte seg på som interessert i å være med på det relativt store prosjektet som dette innebar.

Kings Bay Kullkompani i Ny Ålesund var for få år siden nedlagt som kullgruve. Hva passet da bedre enn å få ny virksomhet til Ny Ålesund ? Europeiske romfarts myndigheter godkjente dette.Planen var at det skulle bygges en telemetristasjon, samt to radomer inneholdende store antenner, altså en såkalt satelittfølgestasjon.

Dessuten var det påkrevd med ny infrastruktur så som sikring av vanntilførsel, kraftforsyning og avløpsanlegg.

En flystripe ble anlagt et stykke utenfor byen. Noen av de eksisterende byggninger ble renovert, slik som spisemessa, hybelhus og Roald Amundsen huset, det ble bygget om til sykestue. Nye strømaggregater kom på plass. Videre ble kaianlegget forbedret. En kom til at en del gamle bygninger skulle saneres bort, da en ikke trengte dem., deriblant gamle gruveinnganger som bestod av treverk. Det ble etter hvert mye pyromanvirksomhet da alt treverk ble brent.

Rundt 20. Mai la vi ut fra Namsos med en del utstyr og mannskaper. For å få sengplass til så mange mann, ble det plassert 2 “Moelvenbrakker” på dekk .Det var ikke noen behagelig sjøtur når vi kom til havs og rullingen tok til.

Turen over havet til Kongsfjorden på Svalbard bortimot 3 døgn; da var det godt å komme på land. Mannskapet fikk plass i et eksisterende hybelhus.

Skuta ble losset og arbeidet på det nye stedet kom i gang. Klargjøring av tomta for telemetristasjonen var noe av det første som ble satt i gang. Stasjonen ligger på en fjellknaus ca 2 km fra “byen”. Meget dårlig issprengt fjell slik at borearbeidet ble vanskelig, en måtte være sikker på at fundamenteringen for stasjonen ble god nok. Etter sprenging og graving var det klart for forskaling, armering og støping av fundamenter for stasjonen.

Stasjonsbygget ble levert som lemmehus med rask monteringstid.

Samtidig ble arbeidene med ledningskassene satt i gang. Da snøen var dyp skapte det en del problemer med å få frem materialene, men ved hjelp av hjullaster, bulldoser gikk det jo bra.

Kassene ble bygget som lemmer 2 sider bunn og lokk 80 cm x 4. Kassene ble lagt på bjelker av 2”x 4” og ribord som var festet til tømmerstokker ned i telen (bring, sprenging og graving)--I alt ble det bygget ca 4,5 km med kasser.

Sprenging, graving, forskaling, armering og støping av de såkalte “radomer” kom i gang (Radom “ er en sirkelrund konstruksjon, --mer som en tank. Disse hadde en diameter på 8,0 m, høyde 6-7 m).

Oppå disse betongkonstruksjonene ble montert kupler i et glassfibermateriale.

Arbeidet med flystripa kom i gang. Den ligger like ved telemetristasjonen.--Det var store jord masser som skulle flyttes på. Prosjektet ble karakterisert som veianlegg.

Fordi det ikke skulle skape politiske problemer overfor naboen…Da den sovjetiske konsulen var på besøk sa han ganske ironisk at dette var en bred veg på et slikt sted; veien var nemlig 30 meter bred.

Ellers var folk fra Barentsburg ganske ofte på besøk, enten med helikopter eller med båt. Prosjektet var øyensynlig interessant. Konsulen og hans folk ble bevertet på alle vis, med god mat og godt drikke.

I løpet av sommeren var det hyppig besøk av vitenskapsfolk og eller det var turister. Glasiologer hadde etablert seg med en nærmere Kongsbreen.

Fiskebåter var av og til innom.

Forpleiningen var førsteklasses. Vi hadde egen stuert og kokk, de kunne lage god mat. Det hendte at noen av våre karer drog ut på fisketur lengre ut i fjorden og satte garn etter ishavsrøya; det ble det god mat av til hele mannskapet.

Andre ganger var det noen som skjøt ryper som ble til herrlig middag.

Etter hvert ble dagene kortere og vi måtte belage oss på tur heimover. 

 

Namsos-sangen

 

Namsos-sangen

Melodi: P. M. Engesvik,

 

Namsos min by, la meg synge din sang, la meg takke for barndommens minner. La meg prise deg by, for alle glede, all trang og hver sorg som mitt sinn til deg binder. Du ga meg et minne om far og om mor, om en søskenflokk, om kamerater, hvert minne omm lek der vi herjende for over tomter og kaier og gater.

 

Namsos min by, hør jeg elsker din jord

i fra Veien og Vika til bryggen,

der du ligger med Klompen som vern imot nord

og med Namdalens bygder i ryggen.

Høyt kneiser din kirke, alleer av lønn,

slår sin krets om de rette kvartaler,

og din melodi er sirenenes stønn,

og det språk som en sirkelsag taler.

 

Namsos min by, det som fedre fikk bygd

lå en dag i en branntomts ruiner.

Du blir tømret påny, dine hjem hviler trygt,

da et ildhav igjen mot deg griner.

Men by, du fikk vist at med livsrett du lå

her på Bråholmens steiner og strender,

for fjerde gang reistes mot himmelens blå

din kirke av kjærlige hender.

 

Namsos min by, der står kuling fra fjord

og nordosten kan fyke om fjellet.

Ja jeg vet nok min by, den er karrig din jord,

og at folket for føden må trelle.

Men likevel vet jeg at her blir mitt hjem

til jeg legges i løvkroners skygge.

Gud gi mine barn og en slekt etter dem

må sin fremtid på Bråholmen bygge.

Finn Christiansen

 

Namsos Sangforening utlyste i 1937 en konkurranse om den beste bysangen. Overrettssakfører Finn Christiansen vant konkurransen med teksten «Namsos min by». P. M. Engesvik seiret i konkurransen om melodi til sangen og vant den oppsatte premien på 100 kroner. Det kom inn 11 manuskripter til tekstkonkurransen og 20 til melodi-konkurransen. Sangen ble framført for første gang 13. november i 1937 og vakte stor begeistring.

 

Kilde: Namsos din kommune 3, glimt fra lokalhistoria, 1995

 

O. G. Olsen - byens første gründer

 

Tidlig på 1800-tallet var Namdalen en region med tydelige skillelinjer rent geografisk. Indre Namdal med sine enorme fjell- og skogområder, og ytre Namdal hvor fiskeriene var den dominerende næringsveien. Bosettingen var spredt, og i de store skogene var det lite som minner om dagens skogsdrift.

Folk levde av jordbruk og fangst og fiske. Skogen var stort sett brukt til vedhogst og husbygging. Skogen var kongens gods - Vestre og Østre Namsealmenning, men den ble senere solgt til private.

Mindre sager

Likevel var det noe skogsdrift. På Statland og på Finnanger på Otterøya var det sager tidlig på 1600-tallet. De ble eid av sognepresten i Fosnes - Christopher Van Aphelen. Siden kom Sævik-saga, og mindre sager flere steder i Namdalen.

Fra 1750-tallet og utover drev Madam Meyer i Overhalla sager i Opdalselva og i Horka, disse ble senere solgt til justisråd Henrik Hornemann. Og nettopp Hornemann ble utover 1700-tallet den største sagbrukseieren i både i Namdalen og i resten av Trøndelag. Han kjøpte opp en rekke skogeiendommer, og tjente store penger på verdiene han fikk ut.

Ole Gunerius Olsen kom til Namsos fra Kristiania. Han ble født der i 1820, som sønn av en tollbetjent, som det står i Namsos-boka "Byens anlæg og utvikling". I sin ungdom var han i tjeneste hos konsul Clausen i Kristiansund, og senere hos konsul Bastian Width i Molde. Han ble forlovet og senere gift med Widths søster. Deretter reiste til han til Hamburg. Her startet han en forretning sammen med en annen nordmann, Eiler Hagerup Holtermann. Her fikk han også en militær grad i Hamburgs borgermilits. Noe som indikerer at han hadde en viss posisjon i den tyske byen.Men Olsen ble ike lenge i den tyske byen. Av en eller annen grunn reiste han opp til Namsos i 1847, og bestemte seg for å slå seg ned her.

Bygde på kirkehaugen

Han var heldig og fikk tilvist en byggetomt oppe på kirkehaugen. Den ble visstnok rekvirert av krigsraad Holterman, så Olsen hadde bekjentskapene i orden!

Namsos sentrum i 1869. Vi ser Olsens hvite villa oppe på kirkehaugen sammen med byens første kirke (1859).

Oppe på kirkehaugen bygde han en stor hvit trevilla som kan sees på bildene av byen før brannen i 1872. Villaen ble bygd i årene 1847-48. Deretter kom Olsen til å sette sitt tydelige preg på Namsos' og Namdalens utvikling i årene som fulgte.

Men Ole Gunerius Olsen eide ikke bare den store hvite bygården oppe på kirkehaugen. Den 18. oktober 1853 ble Bjørum-gården solgt på auksjon, og Olsen fikk etter hvert overta den ene parten av Bjørum. Nemlig det vi i dag kjenner som Havig-gården. Her satte han opp bolighuset i 1854, som fortsatt står der i all sin prakt.

Men nå skal vi ta et kjapt tilbakeblikk på en dramatisk hendelse i villaen oppe på kirkehaugen søndag 10. januar 1858. Byen var i ferd med å få sin første kirke. Den ble bygd like ved Olsens flotte villa. Både tårn og spir var ferdig. Det samme var åpningene for vinduer og dører, men de var bare spikret igjen - men bare fra innsiden. For denne dagen blåste det opp til en forferdelig orkan, som rammet folket i den lille byen på Bråholmen. Olsens feiret sin bursdag med mange gjester. Deriblant en korrespondent for Trondhjems Adresseavis. Noen dager senere skrev han ned dramaet som utspilte seg opp på kirkehaugen:

"Hos kjøpmand O. G. Olsen, hvor nedskriveren befandt sig, sat familien samlet i et værelsei nedre etage. Som vender mot det nylig opsatte kirke, der stod ca 35 alen deffra. Vi hørte stormen rase med en fryktelig voldsomhet. Folk kunde ikke staa paa gaten, vinduer blaaste ind og søndersloges. Tildels av stein fra jorden, og fra tekerne, hvorfra det likesom regnet ned og truet med at sønderknuse enhver der vaaget at stikke hodet ut, og mure paa taket styrtet ned gjennem skorsteinene. Vi var alle ængstelige og samtalen blev ofte avbrutt ved at lytte til uveiret. Omtrent kl halv åtte sprang vinden plutselig om til nordvest og et forfærdelig bulder lot sig høre. Vi stod som forstenet av skræk. Men det varte kun et øieblik, ti i et nuu sprang alle vinduer i det værelse hvor vi sat, som ved en eksplosjon og med en saadan kraft at glasset formelig sprøitet ind. Lyserne slukkedes og vi hørte atter bulder over vore hoder som om hele taket styrtet ned. Enhver sprang op og søkte at redde sig ved at springe til dørene. Som dog ved stormens trykk var vanskelig aa faa op. Orkanen trykket gjennem de sønderknuste vinduer og alle mindre gjenstande hvirvledes om i værelset. Barnerne skrek og man famlet om i mørket for at finde dem. Endelig lykkes det alle at komme uskadet ut i et andet værelse. Men ængstelsen var endnu ikke over; ti flere av barnerne befandt sig i annen etage paa et værelse der vender ut mot samme side; men som ved et vidunder var ogsaa alle der i behold. Man sparng nu op og ut for at se hvad der var paafærde. Og det viste sig til vor forfærdelse at den øvre del av kirketaarnet var styrtet mot huset og stod opreist mot væggen. Paa værelset like overfor hvor vi var samlet, var hele væggen styrtet ind og værelset oppfyldt med bjelker, tømmer og bord av kirketaarnet. Senger og møbler var knuist og det var en Guds lykke at familioen endnu ikke var gaat til sengs, da de ellers maatte være blit knust; ti det hele skedde med saadan hurtighet at redning vilde ha vært umulig."

Men familien berget og han fikk erstatning for skadene på huste. I 1859 kunne endelig byens første kirke tas i bruk.

Ole Gunerius Olsen satte sitt tydelige preg på Namsos' og Namdalens utvikling i disse årene.

I samtiden ble han beskrevet som "unge, virkelysten og en initiativtager".

Bygde skipsverft

 

Han startet en handelsforretning, og i 1848 gikk han i gang med å bygge et skipsverft i Namsos. I 1849 gikk det første skipet på vannet. Det var skøyta "Olga" som han bygde til seg selv. Det ble bygd flere båter på verftet de neste årene, men i 1854 solgte han verftet til sin bror Carl Julius Olsen.

Olsen var byens rikeste innbygger først på 1850-tallet. I skattelikningen for 1853 står han oppført med en inntekt på 3000 spesidaler, mens nestemann på lista, Anders Havig, hadde en inntekt på 1200 spesidaler. Det sier litt om Olsens økonomiske posisjon i den lille byen.

Han var også framtredende i nesten alle råd og utvalg som byens politikere satte ned for å fortgang i utbyggingen av Namsos.

I 1854 kjøpte Ole Gunerius Olsen et dampskip i England. Tanken var å bruke skipet til sleping, og til annen virksomhet etter behov. Skipet het "Lionel" og ble ført av kaptein Koch fra Bergen. Da skipet skulle seile til Norge hadde det med seg kullast, og 22. februar 1854 gikk skipet ut fra England i vakkert vær. Men skipet fikk uvær over havet, og skipet sank etter kort tid. Flere av mannskapet mistet livet på denne ferden, og Olsen tapte penger på ulykken.

Dette var det det første forsøk på å skaffe byen et dampskip, og det skulle gå mange år før noen forsøkte igjen. Først i 1867 ble Namsos Dampskibsselskap stiftet, og de bestilte raskt dampskipet "Namsen" som var i distriktet i mange år.

Ellers var dette ei stor blomstringstid i Namsos. Den lille byen nærmest eksploderte, og allerede i 1850 var det 32 håndverkere i Namsos. Og nettopp 1850 - årene var gode tider for trelastbransjen, og et førte til at folketallet steg fra litt over 300 i 1850 - til det dobbelte fem år senere.

Og det var i denne tidsånden Ole Gunerius Olsen slo seg opp.

 

De første årene ble huset bare benyttet som feriested for hans store familie på åtte barn. Men da tidene ble dårligere, solgte han bygården, og flyttet på landet. I folketellingen i 1865 ser vi at han bodde på Bjørum, som gårdbruker og selveier sammen med sin kone Beathe, og de åtte barna Nils, Karl, Olaf, Olga, Tina, Julie, Bernhard og Beathe.

Ja, familien hadde også sin egen lærerinne, 22 år gamle Matilde Blakstad fra Sogn. Han hadde også tre tjenestepiker og en tjenestekar på gården for å ta seg av driften og ikke minst alle barna. Det var to hester, og åtte storfe på Havig-gården i 1865, og det ble dyrket bygg og poteter.

Gikk konkurs

Men to år senere gikk han konkurs, og måtte selge unna gården. Den ble kjøpt av Johannes Havig, og siden har gården vært på Havig-familiens hender.

Men det var først og fremst innenfor trelasten at Ole Gunerius Olsen bemerket seg. Da han kom til Namsos hadde han ikke spesielt mye penger, men han var initiativrik og hadde sans for forretninger. I tillegg likte han å spekulere og satse stort. Han anla et skipsverft, en handelsforretning, og han skapte arbeid og liv og røre i den lille, unge byen. Derfor ble han en ledende kraft innenfor byens forretningsliv.

Ganske raskt fant han ut at han kunne tjene penger på de store skogene i Indre Namdal. Den 6. oktober 1849 startet han sammen med Anders P. Smith et selskap som skulle drive med skogbruk og trelasthandel. Det ble forløperen til det vi i dag kjenner som sagbruket Van Severen i Namsos.

De to kjøpte opp store eiendommer og var heldige med god markeder for trelast i Norge. De to hadde den største skogeiendommen i Namdalen og og drev den største trelastforretningen i distriktet. Mye av tømmeret ble skåret på Sæviksaga på Spillum. I 1853 var Olsen med på å starte et sagbruk på Statland, og mye av tømmeret ble saget der.

Men Olsen og Smith ble snart uenige. Smith truet med å gå til sak mot sin tidligere kompanjong, mens Olsen truet med injuriesak den andre veien. 18. mai 1855 ble Anders P. Smith løst fra selskapet mot at Olsen skulle betale han 16.000 kroner. Olsen forpliktet seg samtidig å benytte seg av Sæviksaga som Smith hadde interesser i.

11 millioner i overskudd

Ole Gunerius Olsen fortsatte sine forretninger utover 1850-tallet, og 1856 hadde hans forretninger et overskudd på over 171.000 kroner. Det tilsvarer over 11 millioner kroner i dag, og det var enormt mye penger med tanke på hvordan den jevne mann og kvinne levde i Namsos den gangen. Året etter var det slutt på forretningene hans. Årsaken var at han ble rammet av den store verdenskrisen i 1857. Olsen hadde sine forretningsforbindelser i Hamburg, og da pengestrømmen derfra stoppet opp - måtte han også gi seg. For i Norge var det umulig å skaffe så mye penger som Olsen trengte på så kort tid.

Han hadde forpliktet seg til ikke å engasjere seg i skog- og trelastvirksomhet igjen, men fant fort andre områder han ville investere i. Han kjøote eiendommer som han senere tapte penger på, satstet på skip og tapte penger. Ja, han startet også Namsos Glassverk oppe ved Tiendeholmen, men også her tapte han penger. Glassverket startet han sammen med Anders Havig, M. Sellæg, og Johannes Sommerschield. Det lå ved Saltbustøa på Tiendeholmen, og hadde rundt 30 menn i arbeid. Glassverket ble drevet i årene 1855-67. Det startet dårlig da glassverkshytta blåste ned i en storm i 1858, og det ble aldri noen god butikk.

Ole Gunerius Olsen måtte selge skogene sine, og han førte selv sin egen sak i skifteretten i 1857. I forbindelse med dette salget havnet skogene på hendene til et utenlandsk konsortium ledet av den belgiske forretningsmannen Lucien André fra Antwerpen. Belgierne betalte så godt for skogen at Olsen til slutt satt igjen med en liten formue.

Da Olsen måtte selge skogen i 1858 hadde han store eiendommer i det som vi i dag kjenner som Namsskogan, Lierne og Røyrvik.

Utlendingene betalte altså Olsen 112.000 kroner for skogområdene, Statland Sag, 30 mål av Bjørum gård, i tillegg til fløtningsrettigheter, og utstyr. Firmaets navn ble nå P. A Rist & co. Det var her brødrene Van Severen kom inn i bildet på eiersiden - Charles og Jean Francois. Siden har Van Severen-navnet blitt hengende igjen på sagbruket i Namsos.

I tillegg gikk han også inn i bergverksindustrien, men det endte med tap på flere tusen kroner. Han forsøkte seg også på eksport av viltkjøtt, men uten suksess.

Konkurs på nytt

I desember 1867 var Ole Gunerius Olsen konkurs på nytt. Dermed var den store forretningsmannen i Namsos helt ruinert. Det ble også påstått at han forfalsket en veksel i Sævik Sparebank. Olsen ble siktet for dette. Da Ole Gunerius Olsen ble klar over dette mistet han besinnelsen. Han oppsøkte advokaten som stod bak dette, og slo til han. Etterpå ble det fortalt at både advokaten og Olsen hadde merker etter bataljen som hadde utspilt på advokatens kontor.

Nå ble Olsen tiltalt, og han ble dømt for vold mot advokaten 16. mai 1869. Straffen lød på 40 dagers fengsel med den vanlige fengselskosten. Olsen anket avgjørelsen, og han ble frifunnet for anklagene i dom av 9. august 1869.

Saken ble fulgt med stor interesse i Namsos, og mange heiste flagget da beskjeden om Olsens frifinnelse kom. Bjørnstjerne Bjørnson var i Namsos denne dagen i 1869, og han besøkte da Olsen sammen med sin gamle skolekamerat Johannes Sommerschield.

Men saken var ikke over enda. For frifinnelsen ble anket til Høyesterett. Den 19. januar 1870 ble Olsen likevel dømt for vold mot advokaten, men straffen ble redusert til 20 dagers fengsel.

Senere flyttet han tibake til Kristiania hvor han arbeidet i en større forretning. Han døde i Kristiania 17. juli 1881.

Mange sagbruk

Dødsfallet hans ble knapt nok nevnt i lokalavisa, Namdalsposten. Men selv om han fikk noe stort ettermæle i byen, så kan vi i ettertid si at han var grunnleggeren av byens lengstlevende bedrift - nemlig Van Severen.

I snart 163 år har firmaet eksistert, og sagbruket på Verftstangen - senere på Tiendeholmen - har vært en hjørnesteinsbedift siden starten i 1862.

Belgierne Van Severen skulle sette sitt preg på sagbruket og dets utvikling i mange år. Og den økende trelasthandelen ga nærmest klondyke-stemning i Namsos utover 1850- og første del av 1860-tallet.

Det ble bygd og bygd og folketallet hadde steget fra 23 personer i 1845 til 1189 i 1865. I starten av 1860-årene ble det bygd 30 bolighus og 4 pakkhus i byen. Det ble også flyttet hus fra landet og inn til Namsos, og i Vika ble de føste boligene bygd.

Byen fikk både skole og fengsel, en reperbane i Overhallsveien, og som tidligere nevnt sagbruket på Verftstangen.

Så ble det stille før byen ble lagt i grus under den første bybrannen i 1872. Da brant også sagbruket opp. Men brannen ga ei ny blomstringstid, og husene ble raskt satt opp igjen. Og folketallet økte. På slutten av 1880-tallet bodde det nesten 2000 mennesker i Namsos.

Og nå fikk Van Severen konkurranse. Spillumsbruket ble etablert i 1884, og flere sagbruk fulgte etter hvert.

Namsos Aktiedampsag & Høvleri ble grunnlagt i 1895 ute i Vika. Brukets disponent var Th. Sommerschield. I 1897 ble han eneeier og fortsatte driften til 1911. Da solgte han bruket til Namsen Trælastforening.

Namdalens Aktiedampsag & Høvleri ble grunnlagt i 1895. Aksjonærene var i hovedsak eierne av Bjøra bruk i Overhalla som ville starte et nytt sagbruk i Namsos. I 1913 ble det startet en mindre trevarefabrikk i tilknytning til bruket. Brukets disponent var Joh. Eliassen. I 1920 ble bruket overtatt av AS Namdalsbruket.

Namsen Trælastforening ble startet i 1899 som et aksjeselskap som besto av om lag 100 aksjonærer i Namdalen. Bruket besto av sagbruk og høvleri. I 1906 ble det også startet et lite snekkerverksted. Brukets første disponent var P. C. Anziøn. I 1928 overtok Van Severen & Co ledelsen av bruket og i 1932 ble det nedlagt som egen bedrift. Van Severen drev bruket videre til 1940 da anlegget brant ned kort tid etter bombingen av byen.

Lavikens Dampsag og Høvleri ble anlagt i 1897 av Andreas Bjerkhoel - og ble kalt for Bjerkhoelbruket. I 1913 ble bruket utvidet med et snekkerverksted. I begynnelsen av 1920-tallet var det krisetid som endte med at bruket ble lagt ned. Bygningene og bommen ble kjøpt av kommunen. Bygningene ble senere overdratt til Namsen-Fjord Canning som forøvrig brant i mars 1964.

Bjørumsbruket - også kalt Pina - ble bygd av et aksjeselskap i 1898. Bruket besto av sagbruk og høvleri, men ble ingen god forretning. I 1905 ble Pina avviklet og solgt til Van Severen & Co som benyttet høvleriet videre.

AS Namdalsbruket ble etablert i 1920. Selskapet overtok da Namdalens Aktiedampsag og Høvleri. I 1921 ble bruket nesten totalskadet i en brann, men ble bygd opp igjen. Omkring midten av 1960-tallet ble bruket fusjonert med (Norske Skog) Van Severen og deretter nedlagt. Mathias Mørkved var disponent i en årrekke. Senere overtok hans sønn, Eirik Mørkved.

Ole Mørkved startet sagbruk og høvleri ved siden av Namdalsbrukets branntomter i 1921. Dette sagbruket var det nest siste sagbruket som ble nedlagt. Det skjedde lfor noen få år siden. De siste 10-15 årene drev Mørkvedbruket virksomheten på ny tomt i Vestre Havn.

Men den første var altså Ole Gunerius Olsen - Namsos første virkelige gründer - som betydde så mye for byens utvikling de første årene. Men i dag er en liten gatestump på Bjørum - like ved gården han bodde på for 150 år siden - det eneste konkrete minnet etter han i Namsos.

Kilde: "Byens anlæg og utvikling" av O. S. Aavatsmark

Kalender

Desember 2019
M T O T F L S
1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30 31

facebook