Namsos bys Historielag

Smeden på taket

Artikkel nr. 4 av (?) fra boka om "Politi i Namdal" skrevet av Hjalmar Græsli. Gjengitt etter avtale med Magda Græsli.

SMEDEN PA TAKET.

Når en snakker med litt eldre namsosinger, og kommer inn på politiets historie, da nevner de alltid smeden på taket og smiler lurt. En får nesten inntrykk av at historien er legendarisk. Slik bestemte jeg meg for å se litt på denne politisaken, om smeden som en augustkveld i 1924, holdt mye av Namsos bys befolkning samlet utenfor sitt hus i midtbyen, i nesten fire timer.

Denne smeden var vel som folk flest, han tok seg noen drammer av og til, men det var han ikke alene om. I følge avisene merket folk at det var mye sprit i byen, tross spritforbudet som hadde vart i 7 - 8 år den gang.

Han fortalte selv etterpå at han hadde drukket jevnt denne dagen, men var ikke verre beruset enn at han kunne arbeide, han var en dyktig handverker som alltid fikk arbeid. Han sa selv i senere politiavhør at han ble irritert over noe den kvelden, men han husket ikke etterpå hva som var grunnen.

Politiet skriver at de fikk melding via brannvesenet om at smeden skulle ha opptrådt truende i sitt hjem, og to polititjenestemenn rykket straks ut til hans bolig som lå i gårdens andre etasje. Politiet skriver videre at smeden sannsylig hadde sett dem komme, for da de nærmet seg døra utenfor leiligheten, hadde han ropt: Den som skal inn her, han skal få ei flaske i hodet. Døren var i følge politiet låst, men dette nektet smeden for ved senere avhør. Han holdt bare døren kraftig igjen. Politirapporten sier videre at smeden skulle ha ropt skjellsord ut gjennom vinduet mot deres tjenestejente, som da oppholdt seg i gården utenfor; ludder, horkjerring, dra deg vekk, samtidig som han kastet to flasker og et grytelokk mot henne. En av politifolkene åpnet døra litt på gløtt for å kikke inn, han ble da møtt med en arm som viftet med en forskjærskniv, like foran nesen pa ham. Han trakk seg skyndsomt tilbake og lukket døra etter seg.

Smeden forklarte etterpå at han forsøkte å hindre poli­tiet å komme inn, ved å holde døra igjen. Politiet presset kraftig på, sa han, og tilslutt røk dørhandtaket. Da hadde han tatt kniven og truet politiet forteller han: Hvis dokk vil bryt dokk inn i mitt hus, da får dokk ta følgan. Etter at dørhandtaket gikk av, regnet han med at han ikke klarte å holde politiet ute lenger, og grep da til kniven. Han sier videre at han da ikke visste hvor hans kone var, men hun hadde et trygt sted å gå til, nemlig sin far, som også bodde i samme hus. Smeden kunne ikke huske at han på noen måte hadde vært voldsom verken mot sin kone eller barna, den dagen.


 Smeden skjønte han ikke kunne klare å hindre politiet i å komme inn, han var forbannet, politiet hadde ikke noe å gjøre i hans hus. Han tenkte da på en annen utvei for å komme seg vekk fra politet, det var å gjemme seg bort på mørkloftet. Han snek seg inn på stua og klatret opp. Han fant snart ut at det var heller ikke noe sikkert sted, og fortsatte leideren opp takluka og kom opp på taket. Der mente han a være sikker. Han var virkelig arg og hadde for sikkerhets skyld kjøkkenkniven med seg, hvis noen forsøkte å komme etter. De skulle ikke få ham så lett, denne gangen.

Politiet sier i sin rapport at smeden løsnet taksten og kastet mot publikum, som etterhvert samlet seg i store mengder. Han ropte skjellsord både mot politiet og andre. Han ble oppfordret til å overgi seg. En av dem som ropte denne anmodningen til smeden var overlege Batt ved sykehuset. Men smeden svarte: Du lurer ikke meg, du er god til å bruke kniven, men jeg er bedre, og derved sveivet han elegant med    forskjærskniven; de måtte ikke prøve å ta ham. Han ropte også ut mot folkemassen grunnen til at han nå var så harsk mot politiet, det var fordi to navngitte tjenestemenn tidligere hadde avgitt falsk, beediget forklaring mot ham i retten. Politiet skrev i sin rapport at mange av de tilstedeværende fikk slengt råheter mot seg, fra der han satt og fektet med kniven, ved en stabel av taksten, som han lett kunne kaste. Politiet var fornuftig og mente det ikke var tilrådelig å gå opp på taket til mannen for å overmanne ham der, han fikk bare sitte til han ble såpass vettug at han kom ned av seg selv.

Ved 22- tiden, etter omlag 3 timers skuespill, ville publikum ha en avslutning på dramaet, de forlangte brannvesenet tilkalt. Konstituert politimester Skøien ble varslet og kom tilstede for å overta den videre kommando. Han anmodet etter skriftens ord, publikum om å fjerne seg, men det gikk ikke. De var for få politimenn der til å kunne gjøre noe med et stort og uvillig publikum; de ville som rimelig er, ha med seg finalen av dette enestående drama, før de gikk hjem.

Brannvesenet kom og de begynte å sette opp brannseil, i fall akrobaten kom til å falle ned, og to brannslanger ble lagt ut. I rapporten står det at smeden nå begynte å rive sten fra murpipen og kastet ned, slik at en brannmann nesten ble truffet i hodet. Smeden sa selv etterpå at han forsøkte å komme seg opp mot murpipen, for å få ly mot vannslangene, da rev han nesten i vanvare noen steiner fra pipen slik at de falt ned.

Han fant snart ut at heller ikke pipen ga særlig ly mot flere brannslanger, som angrep samtidig fra forskjellige sider. Gode råd var dyre, han kom på at han hadde en retrettmulighet, det var å komme seg ned i smien i første etasje, der kunne han sikkert forskanse seg bedre. Han krøp likegodt opp i pipen og furet seg nedover. Som smed var han vel vant til sot og aske, det var ingen hindring for ham. Politirapporten sier han forsvant straks vannslangene ble satt på, de skjønte han ville havne i smien.

Da to politikonstabler kom inn i smien og fikk satt på lys, skimtet de smeden gjemt bak noe jernskrammel. De stormet på for å ta ham, men akkurat før de skulle gripe tak i ham, gikk lyset av en eller annen grunn, og politimennene ble stående og famle i stummende mørke.

Men heldigvis ble lyset slått på igjen og smeden, fremdeles med forskjæsrkniven i handen, ble overmannet. Klokken var da omkring 2300, og det fire timers lange dramaet var slutt, uten at noen var kommet tilskade. Smeden ble varetektsfengslet og en alvorlig tiltale ventet ham. Smeden og hans kone var nok ikke helt enige på denne tiden, noe som kanskje i første rekke skyldtes mannens omgang med brennevin. Hun fortalte at han var vennlig da han kom hjem fra arbeidet om kvelden, men endel beruset. Etter å ha spist, gikk han ut en tur, da han kom tilbake var han vrang og blant annet dyttet til henne, og det likte hun svært dårlig. Mannen hadde en smedlærling hos seg i denne tiden. Han bodde hos dem og de satt sammen ved kveldsbordet, før han selv gikk ut. Kona ba da tjenestejenta om å gå og hente hjem lærlingen, kanskje han kunne snakke med mannen og få ham i godt humør igjen. Men mannen hørte hva som ble sagt og likte ikke at  lærlingen skulle hentes. Han ble da virkelig sint og hans vrede gikk også ut over tjenestejenta, som han ropte etter gjennom vinduet.

Politiet bekreftet at det også tidligere hadde versert uenighet mellom ektefellene, noe som flere ganger hadde gjort det nødvendig med besøk i gården for å mekle.

Det kan være interesssant å høre hva denne smedlærlingen hadde å si, han som hadde bodd hos ekteparet i 5 måneder.

I løpet av disse månedene hadde han bare ved to anledninger vært vitne til at smeden hadde vært beruset og uforskammet mot sin hustru. Denne aktuelle dagen hadde smeden vært småberuset hele tiden og deltok lite i arbei­det. Han var ikke merkbart i dårlig humør og på ingen måte brutal. Ved kveldsmåltidet snakket han blidt til sin kone. Komparenten (avhørte) forlot så huset før kl. 1900. Han nevnte i sin forklaring at begge ektefellene hadde et noe stridbart sinnelag.

Det ble nok ingen spøk for smeden å stå frem for sin dommer. En politiutrykning for å megle mellom ektefeller i deres hjem, endte med en dom på 5 måneders fengsel for vold mot politi, alvorlige trusler osv. Han ble sendt til Trondheim for soning med dampskipet Nauma, under bevoktning av skipets befal, heter det.

Den domfelte søkte om benådning og fremla gode attester fra sine arbeidsgivere. Jeg nevner en attest fra en aktet kjøpmann her i byen, hvor det fremgår at smeden var en dyktig og pålitelig mann, som kan anbefales på det varmeste, han bør benådes og få ettergitt den høyst besynderlige straff han er idømt, for denne ubesindigheten som er begått i beruselse. Min personlige oppfatning er, sier kjøpmannen, at denne mann har fått straff nok i det han har lidt, slik at det ville være meget urettferdig om han skulle få ytterligere straff.Det er ingen ting som tyder på at mannen var særlig beruset ved anledningen, da hadde han ikke klart de akrobatiske øvelser han foretok. Han kunne kanskje tro det ikke var noen grunn til arrestasjon av ham i hjemmet. Han hadde ikke noe til overs for politifolk, akkurat da, han ville ikke snakke med dem. Han kjørte sterkt ut etter mottoet: My Home is my Castle. Men en festning var intet hinder i 1924, i samfunnets intense kamp mot kong Alkohol.

Det er ikke min hensikt å rippe opp i noe gammelt og ondt som burde vært glemt. Men jeg synes historien gir et godt bilde av konflikten mellom bruk av alkohol, en streng alkoholpolitikk med sterk tro på at hardhet og straff kunne løse alle problemer. Denne harde linjen hadde vel ikke så stor støtte i det brede lag av folket, vil jeg tro, noe avisartikler og statistikker tyder på.

Denne mannen levde i mange år etter dette, med sitt handverk og sin smie. Verken politikammerets journaler eller personlig erfaringer tyder på at han siden var noe problem for sitt samfunn eller for politiet.

Politiet i Namsos

 

Artikkel nr. 1 av (?) fra boka om "Politi i Namdal" skrevet av Hjalmar Græsli

NAMSOS BYS UTVIKLING OG POLITITJENESTE.

Det var enestående for vårt land, heter det, at en by ble anlagt på et sted med så ringe bebyggelse som på Bråholmen. Her var intet som minnet om by, bebyggelse, folkemengde eller forretninger. Men byen fikk allerede i 1845 stadfestet sine grenser og straks kom flere forretningsmenn hit,som besluttet å bygge og bo her. Byen laget sin reguleringsplan. Inntil byen fikk sin egen styrelse, lå området fremdeles under Overhalla, og det nærmeste politioppsyn lå under lensmannen som bodde i Havika. Men på grunn av at trafikken og virksomheten på Bråholmen ble stadig større, foreslo fogden allerede i 1848 for kommunestyret at Namsos måtte få sitt eget politi. Den 4. mai 1849 bevilget Overhalla kommunestyre lønn til en politibetjent i Namsos fra slutten av juni samme år. Be­vilgningen gjaldt inntil videre, men politimannen ble lovet kr 48 i årlig lønn som skulle taes av brennevins­avgiften, og i tillegg skulle han få kr 12 til et lokale i samme øyemed.

Messingarbeider Peter Rinnan ble ansatt. Han var den første politibetjent i Namsos og var den spede begynnelse til Namdal politikammers utøvende polititjeneste. Lønnen måtte ha vært i minste laget, for allerede året etter søkte han om forhøyelse, men dette ble avslått av kommune­styret. Det var først etter at Namsos by fikk sin egen administrasjon og sitt eget budsjett, at lønnen til poli­tibetjenten ble forhøyet til kr 200 årlig. Han skulle da, selv holde arrestlokale. Dessuten ble det stilt kr 100 til disposisjon for politimesteren, som skulle brukes til gratiale for politibetjenten, hvis han oppfylte sine funksjoner tilfredsstillende. Ut i fra dette kan en for­stå, når eldre namsosinger forteller at politiet hadde lønn etter hvor dyktig de var til å putte inn arrestanter.

Det arrestlokale det her er snakk om, var en fyllear­rest, for varetektsfengsel ville lensmannen i Havika frem­deles ta seg av. I 1853 ble underoffiser Daniel Schistad ansatt som politibetjent, og han hadde jobben ut 1859. Han sa da opp stillingen; det ble vel for mye å gjøre for ham, fordi han både var poståpner og dampskipsekspedi­tør ved siden av å være politibetjent. Det meldte seg da 5 søkere til jobben som politibetjent og Ivar Fredrik­sen ble ansatt. Han skulle ha kr 300 i årlig lønn og plik­tet da for egen regning å holde et forsvarlig værelse, hvori arrestanter midlertidig kunne innsettes.

Alt dette tyder på at Namsos etter hvert begynte å få bypreg. Ved resolusjon av 1859 ble også de alminnelige bestemmelser for gateorden m.m., i politilovgivningen for kjøpstedene, gjort gjeldende for byen. Dette skjedde etter anmodning fra byens myndigheter. Fredriksen kom heller ikke til å  bli lenge i polititje­nesten i Namsos. Han sluttet allerede i 1865; han fikk da jobb som vaktmester ved distriktsfengslet, som ble oppført her i 1863. Fra 1865 ble politibetjentstillingen slått sammen med andre kommunale gjøremål som inspektør­stillingene for feiing, brann, vannledning og veier. Han ble lovet en lønn på kr 720, og Daniel Schistad søkte og ble ansatt på nytt. Denne mannen fikk etter hvert så mye å gjøre at magistraten foreslo å ansette en assistent, og Jakob Frøseth ble inntatt for en lønn av kr 80 i året.

Kombinasjonen politiarbeide sammen med et eller flere andre kommunale arbeider, ble praktisert her i Namsos helt til etter at den nye embetsordningen ble innført, med politimester og Namdal politikammer, ja, kanskje så lenge politimennene var kommunale tjenestemenn. Hvilket politiarbeide betjentene utførte på den tiden, har jeg ikke funnet direkte beskrevet. Jeg antar det kunne være forefallende ordensoppgaver, de måtte ta et tak når be­hovet meldte seg.

Kalender

Desember 2019
M T O T F L S
1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30 31

facebook